De indiske litterære kosmopolittene

I Shakuntala, det mest kjente stykket av den store indiske dramadikteren fra klassisk tid, Kalidasa (4.årh), treffer kong Dushyanta en dag under et jaktparti datteren til en eremitt. Det blir kjærlighet ved første blikk, og det er gjensidig. De gifter seg i all hemmelighet, men etter bryllupsnatten går kongen sin vei. Travelt opptatt med rikets anliggender, glemmer han sin nye erobring som går og venter på ham. Det kunne endt dramatisk, men siden det ikke finnes tragedier i indisk teater, husker kongen omsider på henne og gjenforenes med den vakre Shakuntala. Denne historien vakte stor begeistring hos intelligentsiaen i Vesten da stykket for første gang ble oversatt til engelsk i det 18. århundre. Den er ganske betegnende for det komplekse forholdet, vekslende mellom begeistring og glemsel, som Vesten i lange tider har hatt til indisk litteratur.

I dag er tendensen å tilnærme seg ulike forestillingsverdener. Indiske forfattere som skriver på engelsk får god mottakelse. Men i India skrives, fortelles og skapes det på et tyvetalls språk. Noen av disse har tradisjoner som går flere årtusen tilbake. Verkene på hindi, bengali, sanskrit, tamil eller et av de fjorten andre offisielle språkene i landet, fortjener å bli gjort kjent for sine dikteriske, estetiske og filosofiske kvaliteter. Til å begynne med av religiøs karakter. Indisk litteratur er svært rikholdig, fra Vedaene (1500 – 2000 f.Kr.) til Ramayana og Mahabharata (4.årh og 5.årh e.Kr.), uten å forglemme Kathasaritsagar (11.årh) eller bhakti-skrifter (se undersak).
{{{Calcutta ble sentrum for det intellektuelle liv i India}}}DEN MODERNE STRØMNINGEN innen indisk litteratur oppsto ved inngangen til det 19. århundre, etter kontakt med Europa og vestlige filosofer og forfattere. Den dukker først opp i bengalsk litteratur. Her var forfatterne svært tidlig utsatt for vestlig innflytelse, siden Bengal ble valgt som administrativt sete for britenes imperium. Calcutta ble grunnlagt i 1690 av en bestyrer i det Ostindiske kompani og var hovedstad i britisk India helt fram til 1912. Byen ble sentrum for det intellektuelle liv i India, delvis fordi europeiske sanskriteksperter oppdaget klassisk indisk litteratur og dens rike skatter, og delvis fordi de første universitetene som ga undervisning etter vestlig mønster ble opprettet her. (Fort William College i 1800 og Hindu College i 1817.) Unge bengalere dannet en ny elite som avfødte flere forfattere som skulle komme til å fornye litteraturen først og fremst ved å tilføre den moderne ideer, men også ved å importere litterære sjangere som oden, sonetten, frie vers, og spesielt romanen og novellen.

Som følge av forfatteren Bankim Chandra Chatterjees eksempel, slo fiksjonsromanen rot. Bankim skrev fjorten romaner og tok opp temaer som blant annet nasjonalisme, men benyttet også romantiske og historiske intriger à la Walter Scott. Han blir sett på som «den indiske romanens far». Bengal hadde ved slutten av det 19. århundre allerede en førsteklasses litteratur med romanforfattere, novelleforfattere og diktere som hadde tilpasset vestlige sjangere for å gi uttrykk for samtidens boblende sosiale og intellektuelle klima i dette gamle landet i dets møte med modernitetens krefter.

Rabindranath Tagores flerdimensjonale verk som befinner seg et sted midt mellom India og Vesten, mellom det sekulære og det åndelige, og som skulle krones med Nobelprisen i litteratur i 1913, står som symbolet på dette intellektuelle fornyingsprosjektet som går under navnet «den bengalske renessansen».

Den modernistiske strømningen spredte seg raskt til andre sentra for kulturelt og intellektuelt liv, og ga støtet til en litterær produksjon på de andre store indiske regionale språkene. De første romanene på hindi, urdu, telugu, tamil, malayalam, gujarati og oriya ble alle gitt ut i andre halvdel av 19. århundre. Novellen ble ekstremt populær på alle de lokale dialektspråkene. Under innflytelse av Tagore som hadde hentet den i Frankrike og gjort sjangeren populær i Bengal før den engang var utbredt i England, utnyttet indiske forfattere ivrig denne korte fortellerformen som var så ulik de langpustede indiske fortellingene. Med stor virtuositet tilpasset de den til brennhete emner som sosial reform og nasjonal motstand mot koloniherrene, de to viktigste inspirasjonskildene under første halvdel av det 20. århundre. Men det var unektelig med forfatterne av den progressivistiske retningen – som Munshi Premchand (hindi-talende), Saadat Hasan Manto (urdu-talende) eller Ismat Chughtai (urdu-talende), som dominerte det litterære liv helt fram til uavhengigheten i 1947, og gjennom temaer som sosial nød og kvinneundertrykking – at novellen nådde et perfeksjonsnivå, både i stil og i uttrykk, som man ikke har sett maken til siden.

ETTER AT INDIA ble uavhengig opplevde litteraturen på dialektspråkene (bhasa) en ny giv som skulle gi fornyelse til alle sjangere. Bengalsk poesi ble modernisert og urbanisert. Man fjernet seg fra romantiske idealer og tilbeding av det vakre, som karakteriserer poesien til Tagore og hans direkte etterkommere som Jibanananda Das og Sukanto Bhattacharry. Ført i pennen av diktere som iblant kunne samle seg i foreninger,¹ ble poesien mer folkelig, mer uærbødig overfor konvensjonene, den våget å bruke skjellsord eller grovheter – uten tvil for å komme nærmere språket i gata, som var dens viktigste inspirasjonskilde. I regionene i sør ble novellen den sjanger som var best svarte til folks forventninger og sto ofte på trykk i avisene.

Blant de store navnene innen litteratur på dialektspråkene utgitt etter uavhengigheten, kan nevnes Mahasweta Devi, Nirmal Verma, U. R. Ananthamurthy og O. V. Vijayan.² Absolutt individualistiske forfattere hvor den enkeltes sinn veier tyngre enn fellesskapets estetiske valg. Parallelt med dette ser man en enestående demokratiseringsprosess og «av-borgerliggjøring». Dette bekreftes også av at kvinner og daliter, eller «undertrykte», (benevnelsen som forfattere av kasteløs bakgrunn nå liker å bruke om seg selv) entrer scenen. Det undergravende trer inn i litteraturen. Som en oppsummering av hva hans folkegruppe som samfunnets stebarn fikk oppleve av grusomheter, skrev den store dikteren Namdeo Dhasal: «Jeg ble født da solen svektes / For så sakte å bli slukket helt / I nattens klamme favntak / Jeg fødtes på en sti / På et gammelt stykke tøy / Jeg vokste opp med rare tanker / Spiste ekskrementer og ble stor / Gi meg fem små slanter / Og du får fem bannord i retur / Jeg er nå på vei til templet». Folkegruppen utgjør 24 prosent av befolkningen, men befinner seg helt nederst på den sosiale rangstigen i kastesystemet som har vært i funksjon i India helt siden tidlige tider. Dalit-poesien vokste ut av denne lidelsen og den halsstarrige kampen som kjente navn som Mahatma Jyotiba Phule og Bhim Rao Ambedkar³ førte for å bevisstgjøre folk. Den oppsto på 60-tallet i den vestindiske delstaten Maharashtra, Ambedkars hjemstavn. Den tar opp ydmykelsene i hverdagen som berører det mest essensielle i tilværelsen. I et dikt om vann sier Dhasal: «Selv vannet får lære å skille mellom kastene.» Mens Arjun Dangle, en annen av dikterne i Maharashtra, slynger ut: «Også sola burde byttes ut!»
For dem var det å skrive ikke bare en estetisk praksis, men også en politisk handling. Og målet var å rense samfunnet for hinduenes system ved hjelp av ordet. De hentet inspirasjon fra svarte diktere i USA og deres Harlem Renaissance. I 1973 etableres bevegelsen Dalit Panters som ville forene poetisk praksis med radikal politisk aktivisme. Bevegelsens grunnlegger, Namdeo Dhasal, ble berømt takket være sin første diktsamling, Golpitha. Diktene sjokkerte det litterære establishment med sitt direkte språk, hvor den dristige billedbruken blandet seksualitet, fornedring og revolt.

V .S. Naipaul, som traff den opprørske poeten på 80-tallet, tegner et portrett fullt av beundring i reisefortellingen India: A Million Mutinies Now: «Det originale ved Namdeo [Dhasal] var at han skrev i en naturlig stil, hvor han brukte ord og uttrykk som bare dalit-kasten gjør. (…) Den første diktsamlingen hans ble skrevet på sjargongen som snakkes i bordellstrøket i Bombay [Mumbai]. Det var det som vakte slik oppstandelse.»

Selvbiografiske bøker har også gjort seg bemerket innen dalit-litteraturen. My Life As An Untouchable av Daya Prawar og Oupra av Laxman Mané⁴ er mesterverk i sin sjanger. Man blir like slått av den knappe, men virkningsfulle språkbruken, som av bøkenes betydning som vitnesbyrd. Dette er først og fremst beretninger fra dagliglivet som gir en bedre innblikk i det absurde og umenneskelige ved enkelte tradisjoner og læresetninger.
I dag kan man snakke om en dalit-litteratur av nasjonalt omfang, etter tilkomsten av forfattere som skriver på tamil, gujarati og punjabi. Ifølge Bama, tamil-litteraturens store stemme, «er dalit-litteraturen den eneste frigjørende litteraturen i India». Hennes selvbiografiske roman Sangati er utgitt på engelsk med samme tittel (Oxford University Press).

Strømningen som kalles «digambara kavalu» (de nakne poetene) er minst like undergravende, om enn kanskje mindre kampivrig. Disse erotiske diktene på telugu-språket er rike på fargerike seksuelle bilder, avbrutt av obskøne gloser, og rokket tidlig på 70-tallet ved elitismen i det dypeste India. «Digambara»-poetene drev provokasjonen så langt som til å reklamere for sine første utgivelser ved å gi dem til kjerretrekkere, oppvaskere i små restauranter langs landeveien og prostituerte. Anstendige bramaner har visstnok ennå ikke helt kommet til hektene igjen.

NÅR DET GJELDER litteratur på engelsk, så har den de siste årene oppnådd større oppmerksomhet enn indisk litteratur på andre språk. Etter snart tre hundre år med britisk kolonialisering opplever det anglofone språkområdet i India en stor blomstringstid takket være produktiviteten og talentet til viktige forfattere som Salman Rushdie, Tarun Tejpal og Arundhati Roy. Denne forfattergenerasjonen, som kalles «midnattsbarna» etter romanen av Salman Rushdie, viser med sin uhemmede bruk av Shakespeares eget språk at engelsk er blitt et utmerket hjelpemiddel når man vil utforske samtidens indiske virkelighet i all dens kompleksitet.

Opptatt som de var av å forsterke sin dominans i landet, ønsket britiske myndigheter allerede tidlig på 1800-tallet å fremme en engelsktalende elite som kunne tjene som bindeledd mellom dem og Indias befolkningsmasser. Dette skulle være, for å si det med Thomas Babington Macaulay, «en klasse bestående av personer som er indiske av blod og hudfarge, men engelske når det gjelder smak, oppfatninger, moral og intellektuell kapasitet». (Minute on English Education, 1835.) I 1835 vedtok britene en lov som gjorde engelskundervisning obligatorisk i skolen på mellomtrinnet og på høyere nivå.
Den første indiske romanen på engelsk ble utgitt i 1864, men sjangeren fikk først vind i seilene på 1930-tallet, med R.K. Narayan, Mulk Raj Anand, Rajo Rao og deres generasjon. Resultatet ble en svært original litteratur. Disse pionerene innen den indo-engelske litteraturen ble epokegjørende, for de var de første til å forstå at å bruke engelsk i en indisk kontekst ikke var helt opplagt. Når man skrev, måtte man hele tiden tenke på problemene knyttet til engelsk i India og den engelsktalende forfatterens stilling. I forordet til sin roman Kanthapura fra 1938, et budskap like aktuelt i dag, skrev Raja Rao: «Vi er tvunget til å gi uttrykk for en sjel som er vår egen med ord som er kommet utenfra. Det er vanskelig å få fram nyansene i tankene våre og i stillheten som inngår i tankeprosessen på grunn av den utilstrekkeligheten vi føler ved å måtte uttrykke oss på et fremmed språk.»
Men kan det egentlig hevdes at engelsk er et fremmedspråk for inderne? For Salman Rushdie og hans likemenn som på 80-tallet tok den hensovnede anglofone litteraturscenen i India med storm, er svaret naturligvis et klart nei. Født inn i velstående familier gikk nesten alle av dem på skoler hvor engelsk var hovedspråk. Hjemme lever de på vestlig vis, samtidig som de nyter godt av disse flerspråklige miljøene som dialektspråk-forfatteren U. R. Ananthamurthy snakker om: «Vi lever i omgivelser med flere språk og flere kulturuttrykk uansett hvor vi bor i India. Det er kanskje spesielt tilfelle hvis vi bor i en av provinsbyene. Å snakke ett språk hjemme, et annet på gata og enda et annet på arbeidsplassen synes å være både svært vanlig og dessuten helt naturlig.»

Ved mesterlig og fantasifull utnyttelse av romanpotensialet i disse «språk-omgivelsene», bidro Salman Rushdie med romanen Midnattsbarn til en total fornying av anglo-indisk litteratur. Boken kom i 1981 og forteller om sorger og gleder i et post-kolonialt India sett gjennom øynene til barn som ble født i skjebnetimen – midnatt den 15. august 1947 – da India fikk sin uavhengighet. Rushdie ble tildelt Bookerprisen for boken. Ved å tilpasse resursene som ligger i indisk kreativitet til den europeiske romantradisjonen åpnet Midnattsbarn veien for en anglofon kultur som kunne stå med løftet hode, uten komplekser.

I DEN FØRSTE PULJEN av forfattere som trådte fram i Rushdies kjølevann, bør vi nevne Amitav Ghosh, Shashi Thraroor, Vikram Seth, Rohinton Mistry, Upamanyu Chatterjee, Amit Chaudhuri, Bharati Mukherjee, Shauna Singh Baldwin og Githa Hariharan. De fleste av disse forfatterne er bosatt utenlands, og utforsker India og landets uutgrunnelighet sett gjennom nostalgiens eller parodiens briller. De gjenskaper, og her kan vi sitere Rushdie, «imaginære, usynlige hjemland, et åndenes India», for å overkomme avstand og glemsel. I 1997 kom Arundhati Roys roman The God of Small Things (Guden for små ting, 1997). Den vant Bookerprisen det året og ble en enestående salgssuksess, både nasjonalt og internasjonalt. Denne utgivelsen markerer begynnelsen på den andre bølgen av anglofone indiske forfattere, som i de flestes tilfelle bor i India. Tarun Tejpal, Rana Dasgupta, Indrajit Hazra, Ruchir Joshi, Radhika Jha og Raj Kamal Jha i Dehli; Anita Nair og Lavanya Sankaran i Bangalore; Allan Sealy i Dehra Dun. Deres persepsjonsapparat er ikke farget av eksil, og de er ofte mer klarsynte enn sine forgjengere. Men de er ikke noe mindre kosmopolitiske av den grunn, når det gjelder litterære og estetiske referanser. Dette ser vi for eksempel av den subtile roman-fortellingen til Rana Dasgupta, Tokyo: vol annulé (Tokyo Cancelled, 2005), en slags moderne versjon av Decameronen av Boccaccio (1348) og Chaucers Canterbury Tales (14. årh).

I sin første roman utgitt på fransk under tittelen Le jardin des delices terrestres⁵ (The Garden of Earthly Delights) utforsker Indrajit Hazra på sin side det komplekse forholdet mellom skriving og løgn, gjennom en fantasmagorisk reise som fører leseren fra et surrealistisk og forbløffende Calcutta til et kaldt og virkelighetsfjernt Praha. Endelig er Raj Kamal Jha, som i 1999 skrev en intimistisk roman med stor intensitet i uttrykket, tilbake i år med Fireproof.⁶ Historien i årets roman er svært intelligent lagt opp, og foregår på flere plan. Boken handler om de antimuslimske forfølgelsene som fant sted i India i 2002 rett for øynene på delaktige, stedlige myndigheter. En sterk, katarsisk roman som har som sentralt bilde et deformert foster, og som ber leseren gå ned i dypet av den kollektive hukommelse som til evig tid vil være tynget av sorg, samt fundere over det utrygge ved menneskehetens tilværelse og barbariet som truer vår sivilisasjon.

Denne sylskarpe, kritiske utspørringen av sosiale forskjeller som de unge anglofone forfatterne i dag synes å gjøre seg bemerket med, er uten tvil et av elementene de har til felles med den enorme, flere årtusen gamle litterære produksjonen i India. For sosialt engasjement går som en rød tråd gjennom indisk litteratur, fra Buddha til Raj Kamal Jha.

Oversatt av M.B.
Fotnoter:
1 Som foreningen som oppsto i miljøet rundt bladet Krittivas i 1953, et samlingssted for den nye generasjonen poeter. På 70-tallet ble disse kritisert av modernistene i gruppen Hungry.

2 Se Shashi D. Chintamani, «Réalisme magique au Kerala», (Magisk realisme i Kerala), Le Monde diplomatique (fransk utgave), oktober 2004.

3 Phule (1827-1890) var en militant bramaner som kjempet mot kastesystemet, og Ambedkar (1891-1956) var kasteløs. Han var utdannet advokat og ble far til Indias konstitusjon etter uavhengigheten i 1947.

4 Daya Pawar, Ma vie d'intouchable, La Découverte, coll. «Poches essais», Paris, 2007; og Laxman Mané, Oupra, Maren Sell, Paris, 1987.

5 Le Cherche Midi Editeur, Paris, 2005.

6 Picador, London, 2007