Et magisk medium

Transcendental meditasjon (TM) er et viktig element i David Lynch sitt liv. Vi ber han fortelle hva dette har gjort for hans bevissthet:

– TM er en mental teknikk,¹ en eldgammel form for meditasjon som gjør ethvert menneske i stand til å dukke ned i sitt indre og transcendere. Slik kan man oppleve det ubegrensede, uendelige osean av ren bevissthet. Når man erfarer det høyeste nivået, så er det en vakker opplevelse. Man får fornyet kraft og opplever en utvidelse av bevisstheten. Ens kreativitet og intelligens blir styrket. Samtidig vil man oppleve at alt som er negativt (ting som hat, sinne, depresjon, sørgmodighet og angst) trekker seg tilbake. Man føler en strøm av ideer, og setter pris på ting og forstår alt så mye bedre. Det er flott når man jobber med prosjekter. Man når et nivå av innsikt, og blir veldig intuitiv. Så det er flott for kunstnerisk arbeid, men også for alle områder i livet.

– Er det riktig at ditt forhold til meditasjon har gjenspeilt seg i filmkarrieren din? For jeg tror du begynte med TM omtrent samtidig med at du laget Eraserhead?

– Det stemmer.

– Så hvis TM har en slik positiv effekt, kan man bli fristet til å spørre hvorfor det er så mange mørke sider i filmene dine.

– Vi er alle forskjellige på overflaten, men like innerst inne. En story kan inneholde konflikt og kontrast, glade og tunge stunder, liv og død, menneskets kamp og alt mulig rart. Men kunstneren behøver ikke lide for å vise lidelse. Man behøver ikke dø for å vise noen på dødsleiet. Men man må forstå lidelsen og sinnet som rollefiguren opplever. Da jeg begynte med meditasjon, trodde jeg at jeg skulle bli skikkelig rolig og få en følelse av fred. Men det fungerer ikke slik, det gir energi. Her er det energien og kreativiteten ligger. Og man blir ikke tannløs, man føler ting sterkere, og de kan bli forstørret. Det er en dynamisk fred man får. Så man kan skape mange historier, men man er atskilt fra dem. Det er der nøkkelen ligger.

{{{«Kunstneren behøver ikke lide for å vise lidelse»
David Lynch}}}– Et gjennomgående element i filmene dine er elektriske gnister, lyspærer som spraker, to punkter og noe som går i bue mellom dem. Har dette har sammenheng med dine ideer om de synaptiske forbindelsene i hjernen, om det å skape kontakt mellom ting?

– Jeg elsker elektrisitet. Jeg liker røyk og ild og elektrisitet, slike ting er trollbindende. Jeg kunne sett på noe som spraker eller slår bue i timevis, det lager slik en herlig lyd også. Samtidig er det noe forstyrrende ved det.

Mye av det Lynch gjør har med musikk å gjøre, eller harmoni, akkorder som blir hengende i luften. Når det gjelder Inland Empire, er det første gang siden Eraserhead at han har laget noe uten noen form for inngripen av andre. Det har tatt flere år å få den i havn, den vokste fram gradvis, nærmest organisk, og den ferdige filmen er tvers igjennom hans prosjekt. Det var på samme måte med Eraserhead. Han sa at det ikke er nødvendig å lide for å lage kunst, men folk beskrev den gang Eraserhead som et svært personlig prosjekt, akkurat slik som Inland Empire.

– Ser du forbindelsen mellom disse to? Og nå må du ikke svare nei igjen!

– Jeg kan ikke svare ja. Dune var den eneste filmen hvor jeg ikke hadde «final cut» [sto for den endelige versjonen]. Jeg begynte med film etter først å ha vært maler. Ingen klusser med en kunstner eller maleriet han lager. Slik burde det også være med film, regissøren burde ha full kontroll. Men jeg forstår hva du snakker om. Det tok totalt seks år å få laget Eraserhead. Jeg gikk hele tiden tom for penger, derfor tok det så lang tid. Inland Empire laget jeg scene for scene, og det kunne gå lenge mellom hver scene ble til. Etter en stund begynte det å løsne og gå litt fortere. Når det skjer på den måten er det veldig frustrerende, men det gir deg også anledning til å gå gradvis fram og synke ned i filmens univers og leve i det.

FLERE VERSJONER antyder hvor storyen til Inland Empire kom fra. Noen sier det var Laura Dern som fortalte om en nabokone som kom på besøk, og at hun hadde foreslått tittelen. Andre igjen sier det den er et resultat av ting Lynch forberedte for nettstedet sitt (www.davidlynch.com).

– Hva kan du si om hvordan storyen oppsto?

– Det stemmer at Laura Dern satte i gang dette. Hun kom en dag gående utenfor huset mitt og fortalte at vi var blitt naboer. Så sa hun: «David, vi må gjøre noe sammen igjen snart.» Jeg ble slått av dette, og svarte: «Ja, det bør vi. Kanskje jeg kan skrive noe.» Dette møtet satt det hele i gang, det ga meg lyst til å skrive noe. Og lyst er som et agn, man får kanskje noe på kroken. Og jammen hadde jeg ikke fått noe på kroken.

– Hvor tittelen kommer fra, er en annen historie. Vi var midt inne i opptakene, da hun fortalte meg om mannen sin, og at han var fra Inland Empire, et område øst for Los Angeles, som omfatter flere småbyer. Ordene festet seg i hjernen min. Jeg hadde hørt om stedet, men nå fikk ordene en annen betydning. Jeg avbrøt henne og sa: «Der har vi tittelen på filmen.»

– Et spørsmål om Blue Velvet: En nøkkelscene i filmen har ofte blitt beskrevet som ironisk, nemlig der hvor Laura Dern [Sandy] beskriver sin drøm om kjærlighet. Jeg har alltid trodd den var helt ærlig ment, og ikke ironisk i det hele tatt.

– Greia er at det er en veldig forskjellig opplevelse å se en film sammen med andre i en kinosal, enn når du ser den alene. Vi er alle slik at vi gjerne vil være kule. Så når du ser noe slikt, som egentlig er ganske pinlig, så har man en tendens til å le av det for å vise hvor kul du er. Men vi vet jo at når vi er alene med personen vi holder på å bli forelsket i, så sier vi tåpelige ting. Da er ikke det noe problem, det er bare vakkert. Så det ligger mye av dette i denne scenen.

– Og i bakgrunnen hører vi Angelo Badalamenti, den hengende akkords mester. Musikken hans forsterker følelsen man får i dine filmer av to verdener som står i et spenningsforhold til hverandre.

– Ja, musikken hans griper skikkelig om hjerterøttene.

DA FIRE WALK WITH ME kom, fikk den flere steder veldig dårlig kritikk. Og det virket ikke som om pressen bare mislikte den, men at de var direkte fiendtlig innstilt til den. Flere år senere sa Angelo Badalamenti at «for David var det som om noen hadde tatt fra ham og myrdet ungen hans».

– Hvordan føltes det at Fire Walk With Me ble så dårlig mottatt?

– Nei, jeg tok det ikke så ille. Når man lager noe og er ansvarlig for final cut, da har man kontroll. Man har gjort så godt man kan og ikke gitt seg før alle elementer føles riktige. Når man er overbevist om det, da kan man takle en kraftig negativ reaksjon. Filmen var ikke i samme ånd som serien, det var det folk reagerte på. Og det hang som en mørk sky over tilværelsen min på den tiden. Men siden det har filmens rykte bedret seg betraktelig.

– Da du laget Fire Walk With Me uttalte du at en av grunnene til at du ønsket å gjøre den var at du gjerne ville tilbake til Twin Peaks. Du hadde falt for stedet, og jeg tror en hel generasjon falt fullstendig for atmosfæren i serien.

– Det er besynderlig. Twin Peaks eksisterer i en del av det nordvestlige USA, i en oppdiktet del, men stedet ligger der. Det er bare en liten småby.Likevel gikk fortellingen verden rundt. Gadd vite hva som grep folk fra ulike kulturer og steder slik. Det var en merkelig og vakker overraskelse.

– Og som et resultat av Twin Peaks har du nå ditt eget kaffemerke?

– Jeg elsker kaffe, og det gjør mange andre også, så jeg tror David Lynch-kaffen vil falle i kaffeenstusiasters smak.

– Reklamen er ganske fantastisk; et bilde av deg og en tekst hvor det står: «It's all in the beans, and I'm just full of beans.» [Ordspillet går på uttrykket «to be full of beans» som betyr å bare snakke tull. Overs.anm.]

INTERVJUET FORTSETTER med spørsmål fra salen:

– Jeg har vokst opp med dine filmer. Det er ikke mange filmskapere som beskriver menneskets tilværelse og menneskets sorger så bra som du gjør. Hva er din mening om det og på hvilken måte spiller transcendental meditasjon inn her?

– Du refererer her til lidelse. Når våre lengsler er blokkert, oppstår det frustrasjon, en frustrasjon som kan gi seg utslag i sinne, som igjen kan føre til det som kalles uproduktive tanker og gjerninger. Ta for eksempel rollefiguren Frank Booth [i Blue Velvet]. Det er noe mykt ved Frank, men samtidig er fyren så full av smerte, anspenthet og lidelse at det styrer ham helt. Med figuren Bill Pullman spiller i Lost Highway er det likedan. Det bare fortsetter å bygge seg opp. Hvis denne personen kunne transcendere og oppleve det høyeste nivået, ville det ta lokket av dette trykket – tenk, så vakkert. Det er som i mørket, lyset ville slås på og mørket ville begynne å trekke seg tilbake. Frank ville da kanskje ikke være like interessant som han er i filmen, men han ville være en mye gladere cowboy.

– Inland Empire blir distribuert på en ganske uvanlig måte. Er det fordi de store distributørene ikke ville ta filmen? Og tror du mainstream-publikummet har mistet evnen til å tenke, eller at filmstudioene er redde for at de har det?

– Det er flere faktorer her. For det første er Inland Empire tre timer lang, og for det andre har folk problemer med å forstå den. Et mareritt for den gjengse filmdistributør. På nettstedet mitt begynte jeg distribusjon av Eraserhead, kortfilmer og flere andre ting. Raskt etablerte vi kontakter og nye venner og fikk direkte forbindelse med butikker. Så vi sa til oss selv: «Kanskje vi kan gjøre dette med Inland Empire også?» Dette var før det var sådd noen tvil om distributørene og hva de måtte mene. Før var det slik – også i musikkindustrien – at distributørene ga store forskudd. Der gikk det bare nedover og nedover, og det samme skjedde i filmbransjen. I USA får jeg aldri et øre for filmene mine, samme hvor mye de tjener inn. Alt takket være kreativ bokføring.

– Så vi tenkte, hvorfor ikke dra ut og teste dette. Dermed kunne vi dra rundt til forskjellige byer og treffe folk, slik som i kveld, og få et inntrykk av hvordan det går. Jeg har alltid ment det er i Europa man finne de ekte filmelskerne. Men det finnes en bråte med folk i USA som lengter etter et alternativ til det som lages i Hollywood. De blir bare flere og flere. Så det er skikkelig oppløftende. Det er også flott å treffe kinoeierne og få et direkte forhold til dem. Framtiden til alle filmskapere ligger kanskje ikke her, men gjør det for stadig flere.

– Er det sant at for å gi støtte til Laura Dern stilte du deg opp langs veien med ei ku og en plakat hvor det sto: «Uten ost hadde Inland Empire aldri blitt noe av»?

– Det er sant. Jeg hadde ikke mange midler til å støtte Laura på tradisjonelt vis, nemlig ved å kjøpe opp spalteplass til reklamer i bransjebladene. I teorien leser medlemmene av Filmakademiet disse bladene, ser bilder som koster masse penger og bestemmer seg for hvem de stemmer på utfra det. Det er helt absurd. Men mange skuespillere liker å se seg selv og tanken på at de blir bakket opp av filmselskapene. Jeg har simpelthen ikke penger til slikt. Så fikk jeg ideen til å dra ut med ei ku og en svær plakat med en tekst som støttet Laura.Vi stilte oss opp på hjørnet av Hollywood Boulevard og La Brea, og i løpet av en time dukket det opp noen fra tv-nyhetene og folk stimlet sammen. Mest på grunn av kua, tror jeg. Både Laura og folk likte det, men hun fikk likevel ingen Oscar-nominasjon.

– Ser du aktuelle filmer? I så fall, hvilke nåværende regissør liker du?

– Jeg har ikke sett nye filmer på lenge. Jeg er ikke egentlig en filmfreak. Men jeg likte Aki Kaurismäkis film Mannen uten minne.
– Hvilke kunstnere har hatt betydning for ditt arbeid eller ditt kunstsyn?

– Når det gjelder malere, så er det mange jeg liker. Men høyest setter jeg Francis Bacon og Edward Hopper. De er svært ulike, men Edward Hopper får oss til å drømme, og sveve ut fra et maleri. Magiske greier. Bacon liker jeg av en hel rekke grunner, men de to er to viktige inspirasjonskilder.

– Jeg vil gjerne vite hvordan det hadde seg at du begynte å bruke DV-kamera?

– Jeg fikk sansen for DV da jeg begynte å lage korte ting til nettstedet med et håndholdt Sony PD150. Jeg falt fullstendig for det kameraet, det gir så mye frihet. Tidlig i prosessen med Inland Empire, når jeg fikk en idé til en scene, skrev jeg den ned og filmet den direkte med mitt Sony PD150. Etterhvert som jeg innså at det ble en langfilm av det, så holdt jeg meg til det kameraet. Jeg eksperimenterte litt med å overføre opptakene til film og likte resultatet det ga. Bildet har ikke samme kvalitet som ved vanlig film, men det har noe eget ved seg som jeg ble totalt forelsket i. Man kan få med seg magiske øyeblikk som man ikke kunne fått festet til filmen tidligere, fordi man hele tiden må stoppe opp. Det blir så oppstykket, og går så sakte framover fordi alt er så tungrodd. Det er et helvete sammenlignet med DV.

– Du opererer selv som fotograf?

– Ja. Man kan gå helt innpå, og får et mye nærere forhold til ting, og kan reagere raskere. Man kan snakke til skuespilleren og begynne på nytt. Og få med slike små glimt som man kanskje hadde mistet ellers.

– VIL DU SI at film er en form for bevissthet, siden det blir foretatt valg som gjør at vi ser skikkelser og begivenheter på en viss måte?

– Ideer kommer fra bevisstheten, siden ideer er ting. Bevisstheten gjør seg selv om til ting. Hele kosmos er vibrerende bevissthet. Det er en del ting som film kan gjøre, den kan fange inn abstraksjoner og si ting som ikke kan sies på en annen måte. Skulle det bli uttrykt med ord, måtte det isåfall være av en dikter. Men jeg tror ikke en film får en til å transcendere. Den kan si dype og abstrakte ting og gi indikasjoner på skjulte ting. Film er et magisk medium.
– Hva fikk deg til å spille inn scener til Inland Empire i Polen, også med bruk av polske skuespillere?

– Jeg fikk besøk av noen karer fra Camerimage-festivalen i Lodz i Polen. De har drevet festivalen i 14-15 år – mot alle odds, og den blir bare større for hvert år. De ville invitere meg dit. Jeg spurte om de kunne skaffe meg adgang til gamle fabrikker, og også nakne kvinner, som jeg kunne fotografere. De sa ja til begge deler. Jeg syntes byen Lodz var vakker, det var en spesiell stemning der. Arkitekturen, og skyene og alt sammen, det var liksom noe eget ved det. Jeg tror at et sted, som også musikk og andre ting, kan lokke fram ideer. Og jeg begynte å få ideer der, i Lodz i Polen, og så førte det ene til det andre.

– Når filmen er ferdig og du ser den igjen senere, kan den virke merkelig på deg? Som når en våken person som ser tilbake på en merkelig drøm?

– Først etter en tid. Man vet litt for mye om den, så det tar en stund før det slipper taket. Men det kan også være en fin opplevelse, når jeg ikke har sett Eraserhead på lenge og dukke ned igjen i dens univers. Jeg fikk laget en dvd av den som er skikkelig ren, også lyden er god, til tross for all kompresjonen. Jeg synes nå at dvd er bedre enn filmkopier.

– En ting som preger alle filmene dine er lydlandskapet. Disse lydene vi tenker på som «typisk Lynch», nemlige lydene fra omgivelsene?

– Men det er samspillet mellom lyd og bilde som gjør det magisk. Man prøver å få lydene til å smelte sammen med bildene og framheve dem, utfra den ideen man har. Da kan man oppnå at helheten blir noe mer enn summen av de enkelte delene. Og da er det vakkert.

© norske LMD / The Guardian. Oversatt av M.B.
Se video (utdrag) fra intervjuet her:

http://film.guardian.co.uk/video/page/0,,2016548,00.html

http://www.inlandempire.co.uk/

www.davidlynch.com (…)