Forvridd nakenhet

Jeg kjører heis med David Lynch. Heisen er en trang kubeformet sak i glass som er festet på utsiden av en diger glassbygning, Fondation Cartier i Paris. Vi suser taust oppover, mens bakken forsvinner under oss på en måte som gir meg lyst til lukke øynene og bite tennene hardt sammen. Jeg opplever et lynchian moment.

«Synes du det er urovekkende?» spør han stille. Jeg nikker bekreftende. «Jeg også,» sier han, og høres nesten lettet ut. «Jeg synes det er direkte skremmende.» Etter nettopp å ha gitt meg hen til det tre timer lange traumet som David Lynchs siste film Inland Empire er, slår det meg som litt underlig at en liten heistur skulle være nok til å rokke ved en mann som framlegger et så ekstremt, et så målbevisst og brutalt mørkt syn i sin skildring av et psykologisk sammenbrudd. For Inland Empire er visselig en så underlig, labyrintisk og hvileløst forvirrende opplevelse at man kan lure på, og det er vel ikke første gang, om kanskje Lynch selv også er litt forstyrret. En filmprodusent omtalte en gang Lynch som «Jimmy Stewart fra Mars», og den beskrivelsen passer enda. Han er kanskje det eneste mennesket jeg har møtt som klarer å virke fullstendig avslappet og intenst engasjert på én og samme gang. Men dette er kanskje bare en bieffekt av hans langvarige dyrkelse av transcendental meditasjon, som han er sterkt opptatt av. «Det er som havet,» sier han med ett, og gjør en sirkulær bevegelse med hendene. «Storhavet rett ved tankens kilde. Ethvert menneske kan hoppe ut i, og transcendere. Det er ikke noe trøtt over det, det er mektig. Energi, energi, energi.» (…)