Opprinnelig var indisk litteratur utelukkende av religiøs karakter. Panteistiske dikter-prester, som dyrket morgenrødens, fjellenes og elvenes gudeskikkelser, kan vi takke for de første litterære skriftene, nemlig Vedaene. Forfatterne av disse levde for 3500 år siden i den nordvestlige delen av subkontinentet, befolket av indoeuropeiske stammefolk som hadde lagt under seg hele omlandet rundt Indusdeltaet.
Som arkiv over den hinduiske sivilisasjonens første etappe og litterært storverk på en og samme gang, blir Vedaene delt inn i fire samlinger av hymner og salmer (Rig Veda, Yajur Veda, Sama Veda og Atharva Veda) som framføres til ulike beskyttende gudeskikkelser. Veda betyr bokstavelig talt «kunnskap» – på sanskrit. Kunnskap av hovedsakelig mytisk og åndelig art. Derav hinduenes tro på at Veda-samlingene ikke er skapt av menneskets fantasi, men har kommet rett fra skaperguden Brahmas munn. Tekstene ble skrevet ned, og kunne naturligvis bare uttrykkes på sanskrit, gudenes eget språk! (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
