Levende død

Da Khalid Sheik Mohammeds tilståelse dominerte overskriftene i våre medier, ble den moralske indignasjonen over omfanget av hans forbrytelser blandet med tvil. Kan vi stole på tilståelsen? Hva om han tilstod mer enn han har gjort, enten for å bli husket som det store Terroristgeniet eller fordi han tilstod hva som helst for å slippe «vannbrettet»¹ og andre «harde forhørsteknikker»? Det som derimot tiltrakk seg mye mindre oppmerksomhet var den enkle kjensgjerningen at for første gang ble tortur normalisert – den ble presentert som akseptabel. De etiske og juridiske konsekvensene er verdt å tenke over.

Midt i all oppstanden rundt grusomhetene i Mohammeds forbrytelser, fikk vi høre lite om hva som skjer med de verste forbryterne i våre samfunn – de blir dømt og strengt staffet. Det er som om egenarten til hans handlinger (og egenarten til måten de amerikanske myndighetene behandlet ham), gjør at man ikke kan gi ham samme behandling som vi gir de nedrigste barnemorderne. Det er som om ikke bare terroristene selv, men også selve kampen mot dem må foregå i en juridisk gråsone med bruk av ulovlige midler. Dermed har vi de facto «lovlige» og «ulovlige» forbrytere: De som blir behandlet i rettsapparatet (med advokater, osv.) og de som befinner seg på utsiden av lovverket. Det er nå blitt meningsløst å gi Mohammeds en rettssak og en straff – ingen domstol som arbeider innenfor rammene til vårt juridiske system kan behandle illegal forvaring, tilståelse oppnådd under tortur, osv. (…)