Palestinsk selvbestemmelse

Diplomatiet gjør igjen sitt inntog i Midtøsten. Etter internasjonale sanksjoner mot Hamas-styret i ett år og med Palestina på randen av borgerkrig, grep Saudi-Arabia inn i februar som pådriver for forhandlingene som førte til Mekka-avtalen. Den skulle danne grunnlaget for en nasjonal samlingsregjering og gjøre slutt på den internasjonale boikotten.¹ «Alle referanser til fundamentale krav fra det internasjonale samfunnet er tatt med i avtalen,» sa utenriksminister Jonas Gahr Støre: «Vi må være rede til å involvere oss.» Seks uker senere førte dannelsen av den nye regjeringen til at Norge, som første land, endte sin boikott og gjenopptok normale økonomiske og politiske relasjoner med de palestinske selvstyremyndighetene. Til og med USA antydet at det ikke ville utelukke kontakt med medlemmer av regjeringen som ikke hører til Hamas.

Et hvert skritt som tas for å gjenoppta politiske og økonomiske forbindelser til selvstyremyndighetene vil være en forbedring i forhold til boikott og sanksjoner. Det er usannsynlig at Israel og USA i nærmeste fremtid vil etablere konkrete forbindelser med den palestinske regjeringen, hvis de overhodet vil gjøre det. Det vil også ta EU-landene lenger tid enn Norge å finne fram til et balansepunkt. Men selv om USAs holdningsendring i forhold til den palestinske regjeringen er nokså svak, er den et tegn på at den amerikanske regjeringen har akseptert arabernes argument om at en diplomatisk prosess er nødvendig. Men diplomati handler om taktikk, på samme måte som sanksjoner. Det er ingen strategi. Etter suksessen i Mekka står regionen overfor det enkle spørsmålet: Hva nå? Finnes det en fredsstrategi bak diplomatiet? Og viktigere: Inkluderer en slik strategi Hamas? (…)