De svakes våpen

Terrorisme forblir en teoretisk abstraksjon, ettersom det internasjonale samfunnet ennå ikke har lykkes med å definere begrepet. Allerede i 1937 mislyktes Folkeforbundet med å vedta en konvensjon for å forebygge og slå ned på terrorisme, fordi medlemslandene ikke klarte å bli enige.

Av samme grunn har FN, på tross av utallige debatter i løpet av sin 60 år lange eksistens, heller ikke klart å definere innholdet i begrepet. I nyere tid måtte Den internasjonale straffedomstolen, da den ble opprettet i 1998, utelukke internasjonal terrorisme fra sitt myndighetsområde, selv om domstolen fikk ansvar for en rekke forbrytelser, deriblant folkemord.

Likevel har temaet invadert mediene. Undertrykkende regimer får fritt spillerom i en rekke stater under påskudd av å bekjempe en altomfattende trussel. Sjeldent opp i gjennom historien har så mange bøker, gode så vel som dårlige, blitt viet til et fenomen, som førte til «krigen» George W. Bush erklærte dagen etter attentatene 11. september.

Washington kan gratulere seg selv. I dag har USA klart å få flere land til å signere «samarbeidsavtaler» enn det i sin tid fikk til å slutte opp om motstand mot «den internasjonale kommunismen». De nykonservative i USA har fått oppslutning om saken i EU og Russland, som ble enige om en antiterrorallianse i begynnelsen av april 2007. Men det dreier seg mer om en konvergens med baktanker enn en enighet, slik man kan ledes til å tro.

Det er ikke så lenge siden en foredragsholder i USA måtte unngå å analysere politiske og sosiale årsaker til voldshandlinger av frykt for å bli mistenkt for å støtte terrorisme. Den offisielle linjen fordrer at man ser planeten som truet av et irrasjonelt hat mot demokratiet. Samfunnsvitere og journalister unngår klokelig å engasjere seg motstrøms. Likevel utfordrer protestbølgen som skyller til lands – som følge av skandalene som tilgriser Bushadministrasjonen – gradvis tabuene og de aksepterte forestillingene. En rekke nylige utgitt bøker vitner om dette. Disse bøkene legitimerer ikke terrorisme, de analyserer årsakene og foreslår løsninger.

MATTHEW CARR har skrevet en rekke bøker om globale konflikter. I Unknown Soldiers tar han til motsvar mot de nykonservative ved å vise at terrorisme ikke er annet enn politikk som, alene eller i kombinasjon, benytter seg av (eller tjener på) vold.¹ Han banaliserer fenomenet ved å vise til attentater og mord utført i 1800-tallets Russland av organisasjoner – som påberopte seg den franske revolusjonen – så vel som anarkister på begge sider av Atlanterhavet, særlig i Frankrike etter massakrene på kommunardene i 1870. I det neste århundret har vi blodbadene på Balkan (1900-1913) og i Nord-Irland fra og med 1919, og en rekke kolonialiserte land som gjør opprør mot okkupasjonsmaktene.

Kolonimaktene rettferdiggjorde den blodige kampen mot opprørene med demonisering av frihetskjemperne. Carr påpeker at undertrykkerne har gitt «disse terroristene» mange navn: banditter, forbryter mot fellesskapet, ondsinnede vesener, slanger, avvikere. Mau-mauene i Kenya er et av mange eksempler. På 1950-tallet framstilte den britiske administrasjonen og de britiske kolonistene dem som medlemmer av en «djeveldyrkersekt», mens det svært respekterte New York Times på lærd vis forklarte at det kenyanske opprøret var forårsaket av «frustrerte villmenn […] som ikke er i stand til å tilpasse seg sivilisasjonsframskrittet». De offisielle tallene viser at de man anklaget for «blodtørstighet» i virkeligheten kun drepte 32 nybyggere og 167 medlemmer av ordensmakten, deriblant 101 afrikanere, i løpet av de syv årene opprøret varte. På den andre siden ble mer enn 20 000 mau-mauer massakrert av sikkerhetsstyrkene og flere hundretusen kenyanere skadd, lemlestet eller jagd fra sine hjem. Carr påpeker at alle kolonikonfliktene endte med at «terroristledere» kom til makten: Jomo Kenyatta i Kenya, Nelson Mandela i Sør-Afrika, Ahmed Ben Bella i Algerie, Menachem Begin i Israel og Anwar al-Sadat i Egypt for å sitere noen.

For de bestående maktene har terroristene aldri legitime motiver. Deres frustrasjoner, så vel som deres politiske og sosiale krav, er ikke verdt noen oppmerksomhet (foruten under tvang). At de tyr til vold viser bare at de er «fanatiske» eller «gale». Carr nevner her at de vesttyske myndighetene i 70-årene tok hjernene ut av kadavrene til Baader-Meinhof-medlemmer for å finne den genetiske årsaken til deres kriminelle atferd. En tysk psykiater «oppdaget» til og med en patologisk funksjonsforstyrrelse i et av organene han undersøkte!

Andre teorier har vært utbredt blant høytflygende amerikanske intellektuelle. Professor i statsvitenskap ved Harvard, Samuel Huntington, spådde i 1993 en «sivilisasjonskonflikt» mellom «Vesten» og Islam, mens historikeren Bernard Lewis allerede i 1964 forklarte konflikten mellom Israel og de arabiske landene med Islams vansker med å tilpasse seg moderniteten. Det kommer ikke som en overraskelse at Lewis ble en av de mest verdsatte læremesterne for nykonservative og ultrasionistiske amerikanere.
{{{Shanab hadde sluttet opp om Oslo-avtalen hvis Israel ville akseptert en selvstendig palestinsk stat}}}

PHIL REES' Dining with Terrorists er et særegent verk i sin sjanger og bidrar kraftig til å avmystifisere fantasiforestillingene om terroristenes motiver.² Phil Rees er en undersøkende journalist som har blitt hedret med et dusin internasjonale priser for sine bøker, dokumentarer og avisartikler. I lang tid har han reist på kryss og tvers av planeten for å «spise» med ledere av organisasjoner som anvender vold. Bragden er at han har klart å vinne innpass, eller snarere infiltrere, kjernen av hemmelige bevegeler i en rekke forskjellige land – som Colombia, Algerie, Baskerland, Indonesia, Kambodsja, Sri Lanka, Afghanistan, Libanon, Iran, Egypt, Irland, Jugoslavia, Kashmir, Pakistan og Palestina. Resultatet av disse intervjuene, som også er fotografert, har ikke uten grunn blitt kalt «forbløffende» av Noam Chomsky. Krigernes menneskelige ansikter og styrken i deres overbevisninger, får oss til å tro at andre midler enn maktbruk er mulige for å ende volden, uansett hvor grusom den er.

Phil Rees er en forteller uten sidestykke. Hans bøker beretter om hell og uhell, og gir gripende portretter av intervjuobjektene. Ingen av dem betrakter seg selv som terrorister, alle hevder at de svarer på volden til deres undertrykkere. Det er ytterst sjeldent at de håper på militær seier. Noen ønsker å tvinge fienden til forhandlingsbordet, andre nøyer seg med å spre et «politisk budskap». Carr plasserer en del av palestinernes handlinger, særlig flykapringene, på 70-tallet i denne kategorien.
For Phil Rees er palestinerne motstandskjempere på samme linje som sionistene under det britiske mandatet (1922-1948) og den franske motstandsbevegelsen under naziokkupasjonen. I 1997 ble han kjent med en av Hamas’ grunnleggere, Ismail Abu Shanab, en intellektuell som er utdannet ved amerikanske universiteter, ingeniørprofessor ved det islamske universitetet i Gaza og forfatter av en rekke bøker om teknologi og politikk. Shanab betror at han gjerne hadde sluttet opp om Oslo-avtalen hvis han trodde Israel ville akseptere en selvstendig palestinsk stat. Trist sier han til Rees: «I møte med granatene fra tanksene, F-16-bombingene og rakettene fra okkupasjonshærens Apache-helikoptre, hva annet kunne vi gjøre enn å sende våre barn for å drepe seg selv i Israel.»

47 år gamle Shanab var fortsatt militant på tross av de åtte årene han tilbrakte i israelske fangehull, to av årene i isolat i en knøttliten underjordisk celle. Seks år senere, i 2003, får han hodet hogd av og kroppen maltraktert av en rakett fra et israelsk helikopter. En forferdet Rees oppdaget hendelsen tilfeldig, da han så en reportasje på satellitt-tv.

Shanab var ikke annet enn det 138. offeret på to år for politikken israelerne kaller «målrettede drap», er den eneste kommentaren hans. Han kunne ha lagt til at målrettede drap (utenomjuridiske henrettelser) er definert som krigsforbrytelser i folkeretten, mens Hamas – som også og framfor alt er et innflytelsesrikt politisk parti med flertall i et demokratisk valgt parlament – blir strengt straffet for å være en «terroristorganisasjon» av både USA og EU. De stoppet all bistand til den palestinske regjeringen da Hamas gikk av med seieren i de demokratiske valgene.

Rees var ikke redd for å krysse Colombia på tvers. Her besøkte han både undergrunnsmarxistene i Colombias væpnede revolusjonsstyrker (FARC) og de kontrarevolusjonære militsene. Begge gruppene kidnapper og myrder for tiden ikke bare innbyggere mistenkt for å sympatisere med den andre leiren, men også utlendinger på gjennomreise. Han ble oppskaket av dette, men mener det er kontraproduktivt å ikle dem den berømte betegnelsen «terrorister». Han holder fast på at må man se bort fra uretten og ta i betraktning interessene og spillet mellom partene i konflikten for å skape fred. Dessuten legger han til, og siterer tidligere amerikanske ambassadører i Latin-Amerika: Er Washingtons politikk i USA «bakgård» mindre «terroristisk»?³

I Baskerland legger ikke Rees skjul på forbrytelsene uavhengighetsbevegelsen ETA har begått. Samtidig anklager han regjeringen i Madrid (og sekundært USA og EU) for å fordømme denne «terrorismen», mens den holder seg for god for å involvere seg i en seriøs dialog med de som påberoper seg baskisk historie, kultur og identitet. Han påpeker at den langvarige konflikten i Nord-Irland, som man servilt framstilte som en religionskonflikt og dermed uløselig, har blitt løst takket være lange og omstendelige forhandlinger med IRA.

TILFELLET AL-QAIDA er annerledes. I perfekt overensstemmelse med Bush, mener Al-Qaida at konflikten mellom den «jødisk-kristne» Vesten og islam er altomfattende. Ingen forhandlinger, ingen kompromiss, ingen fredelig sameksistens, som man for eksempel kunne føre med det sovjetiske «Ondskapens rike», er anskuelig i dette tilfellet. Osama Bin Ladens jihad, hans hellige krig, er like uforsonlig som «korstoget» Bush har ledet siden 11. september 2001. Hvordan skal man dessuten forhandle med en spredt flokk i de afghansk-pakistanske fjellene, uten globale strukturer og nasjonale røtter, som nøyer seg med å oppfordre tilhengerne til å bruke vold mot det amerikanske imperiet og dets lokale tjenere? Hvordan skal man behandle disse cellene av militante som er spredt over hele verden og fungerer på en selvstendig måte, som frie partikler med forskjellige motiver fra det ene landet til det andre?

Svaret på dette spørsmålet og mange andre finner man Pulitzerprisvinner Lawrence Wrights bok om Al-Qaida, The Looming Tower, utvilsomt den mest detaljerte som har kommet til dags dato.⁴ Wright er universitetslektor, spaltist i New Yorker og har vunnet flere priser for sine arbeider. Han baserer seg på førstehåndsinformasjon, uutgitte dokumenter skrevet av Al-Qaidaledere, intervjuer han har foretatt med 483 aktører og vitner (som han gir en liste over), innbefattet Bin Ladens nærmeste, angrende terrorister, islamspesialister og tidligere medlemmer av CIA og FBI. I fem år har arbeidet ledet ham til Saudi-Arabia, Egypt, Afghanistan, Pakistan, Sudan, Jemen og en rekke vestlige land. Han beskriver i detalj opprinnelsene til den multinasjonale organisasjonen, dens ideologi, indre strider, illusjoner og skuffelser.

Portrettene han gir av lederne, deres sosiale miljø og familieforhold viser oss deres psykologiske drivkrefter og personligheter. Bin Ladens personlighet, beskrevet av de som har kjent ham godt, overrasker: marginalisert innenfor en milliardærfamilie, ekstremt beskjeden, han lever et munkeaktig liv innerst i hulene, vier mye oppmerksomhet til sine fire koner (to av dem har doktorgrader, den ene i barnepsykologi, den andre i lingvistikk) og er en uklanderlig far for sine femten barn. Han var saudisk nasjonalist før han ble fullstendig anti-amerikaner. Han er kjent for å ha begrensede intellektuelle evner, noe som forklarer innflytelsen egypteren Ayman al-Zahawiri, hans assistent og Al-Qaidas intellektuelle alibi, har på ham. Deres felles overbevisning stammer fra den egyptiske ideologen Sayed Qutb (som ble hengt under Nassers regime i Egypt) som mente «den hvite mannen i USA og Europa knuser de kolonialiserte folkene.»

Ifølge Qutb er verden delt i to motsatte leire, islam og jahiliyyah (hedensk og dekadent førislamsk periode), som refererer til de «falne» regimene som underkastet seg imperialismen.

Det er utvilsomt ikke tilfeldig at den flernasjonale organisasjonen fikk et oppsving midt på 90-tallet, mens flesteparten av de islamistiske (nasjonale) bevegelsene fordømte voldsbruk (som de visste hadde negative konsekvenser) for å integrere seg i politikken i hjemlandene. Avgrunnen mellom de to strømningene viste seg i stor skala etter attentatet mot World Trade Center i New York og Pentagon. Så å si alle islamistiske bevegelser, hemmelige så vel som lovlige, alle muslimske religiøse myndigheter, fordømmer de blinde forbrytelsene til jihadistene, så vel som deres ideologi, som de mener strider mot Koranen. Splittelsen har i stor grad blitt tilslørt av mediene, hendelsen forhindret ikke islamofobien å spre seg i Vesten. Sistnevnte har en tendens til å forveksle – noe medienes fordomsfulle vokabular bidrar til – islam, islamisme, fundamentalisme, jihadisme og terrorisme.

De danske aviskarikaturene av profeten Muhammed med en bombe på hodet er ikke annet enn et veltalende uttrykk for denne sammenblandingen. De legitime debattene som fulgte om «retten til å kritisere islam»⁵ opptok plassen til de debattene som normalt sett burde ha funnet sted: debatten om de forskjellige årsakene til terrorisme; om frustrasjonen og sinnet skapt av det amerikanske hegemoniet; av diktatorregimer som forbyr enhver ytring; av korrupsjon og sosial urettferdighet og av identitetskriser blant innvandrere. De «jødisk-kristne» elitene vet godt at islam, i likhet med alle andre religioner, har elementer som kan bli brukt politisk til å legitimere både godt og ondt. De amerikanske strategene hadde rett i at islam kom til å erstatte kommunismen etter Sovjetunionens fall som altomfattende trussel. (…)