En alternativ intellektuell arkitektur er nødvendig

Nicholas Sarkozys seier i andre runde av presidentvalget 6. mai 2007 (med 53 prosent av stemmene) markerer et vendepunkt i Den femte republikks historie.¹ Det dreier seg om mer enn at den franske høyresiden blir sittende med makten – den har hatt presidentvervet mellom 1958 og 1981 og siden fra 1995. Det politiske programmet til Unionen for en folkelig bevegelses (UMP) kandidat, Sarkozy, og kreftene han har samlet rundt seg markerer en betydelig kursendring. Han er den første presidenten som samtidig er nyliberal, autoritær, proamerikansk, og proisraelsk.

Den systematiske forstyrrelsen av valgkampen med eklektiske henvisninger til alt fra Jeanne d’Arc til den første sosialistiske statsministeren Léon Blum, var ikke nok til å tilsløre den svært markerte politiske profilen til Sarkozy. Selv om han forfekter en vilje til at staten skal «beskytte» Frankrike og dets borgere, følger hans økonomiske og sosiale program for det meste gamle tatcherianske oppskrifter for de privilegerte. Heller ikke hans republikanske inspirasjon har klart å tildekke hans hovedsakelig sikkerhetsmessige visjon for samfunnet, som kun ønsker å slå ned på protestene fra de lavere lagene og de unge. Dette kan kanskje forklare «avsporingen» om de genetiske årsakene til pedofili og selvmord ytret i forlengelsen av den servile eugenikken han er inspirert av. Dessuten har han, til tross for forsøkene på å dempe virkningene av Bushs krav om å krones, ikke benektet sin vilje til å legge seg nær den amerikanske politikken, også i Midtøsten – for ikke å snakke om den annonserte gravleggingen av en parlamentarisk høring om folkeavstemningen 29. mai 2005 om grunnlovstraktaten fro EU.

OM SARKOZYS POLITISKE program er sentralt, er «kundegruppen» han har henvendt seg til for å selge det vel så viktig. De store manøvreringene under partilederdebatten for å lokke til seg sentrumskandidaten Bayrous velgere, utvisket ikke de månedene han brukte på å forsøke å forføre Le Pen. Under dekke av å «demokratisere» sistnevntes tropper, inderliggjorde høyrekandidaten bokstavelig talt de høyreekstremes teser – alt fra forslaget om å opprette en ministerpost for innvandring og nasjonal identitet til å gjenta slagordet «Enten elsker man Frankrike, eller så forlater man landet»; fra å jage studenter uten oppholdstillatelse fra skolene til å avskaffe lovgivningen fra 1945 som beskytter mindreårige; fra kvasiforsvaret av de som vil «stå opp tidlig» rettet mot «snylterne» og «de som går på trygd». Ingen av hans forgjengere har gått så langt for å bli valgt. Man bør tenke seg om før man feirer Front Nationals tilbakegang.

Men Sarkozys anstrengelser og den massive mediestøtten han har fått forklarer ikke alene hans suksess, ikke mer enn at den er en av de perverse virkningene (som nok en gang bekreftes) av presidentvalg gjennom folkeavstemning – personfokusering, demagogi, nyttige stemmer. Mangelen på et virkelig politisk alternativ for å stå opp mot høyresiden og det ytre høyre, merkes. Antall stemmer til venstresiden – 36,44 prosent – er det laveste siden 1969. Ikke uten grunn! Sosialistpartiet (PS) har latt seg lure av meningsmålingene til en kandidat, Ségolène Royal. Hun klarte riktignok har å viske ut traumet fra nederlaget i 2002, men uten å tilby de folkekreftene en engasjerende visjon. Ved siden av Sosialistpartiet klarte ikke Kommunistpartiet (PC), den radikale venstresiden og miljøbevegelsen å samle seg for å videreføre de store sosiale mobiliseringene for å forsvare velferdsgoder som pensjon, «nei»-engasjementet fra folkeavstemning 29. mai 2005 og sinnet i drabantbyene. Bakenfor stridighetene om partiapparat og personer, er årsaken først og fremst den manglende evnen til å utarbeide en antikapitalistisk politikk på et nasjonalt og europeisk nivå.

DET ER PÅ DETTE området arbeidet må starte. Vi har ikke tid til å vente. Med høyresiden og det ytre høyre ved makten – om de vinner parlamentsvalgene neste måned – vil de forsøke å legge tyngde bak deres sosialt destruktive politikk: Tidsbegrensede arbeidskontrakter basert på nyrekrutteringskontraktene CNE (som gir arbeidsgiver rett til å si opp ansatte de to første årene uten begrunnelse); økt arbeidstid; arbeidsforpliktelser for å få rett til et minimum av velferdsgoder; begrensning av streikeretten; ødelegge arbeidsretten; fjerne arveretten og gjennom «skattetak» fjerne formueskatten; fortsette å nedbygge offentlige tjenester, velferdsgoder og pensjonsordninger; fast egenandel helseutgifter; ikke erstatte én av to funksjonærer som går av med pensjon; fjerne carte scolaire (som tildeler alle elever skoleplasser for å integrere ulike sosiale grupper.); nye angrep på pensjonsordningene; jakten på innvandrere fordobles med en oppfordring om å hente «utvalgt» arbeidskraft fra Sør; relansering av det liberalistiske EU og støtte til den amerikanske utenrikspolitikken. Venstresiden må mobilisere alle sine krefter for å motstå denne massive offensiven, og for å igjen åpne for utsikter til forandring.

Le Monde diplomatique er ikke et organ for et parti eller en organisasjon. Den er ikke en aktivistavis. Men den engasjerer seg for verdiene den har forsvart i flere tiår. På denne måte ønsker den å bidra på sin måte til en alternativ intellektuell arkitektur. Den vil anstrenge seg for å gjøre den aktuelle verdens geopolitiske realiteter bedre kjent, informere om de sosiale og politiske erfaringene som utfolder seg og ta del i de pågående debattene. For å gjenoppbygge.
1 Den femte republikk ble innstiftet i 1958 og ga presidenten utvidet makt. (Overs. anm.) (…)