En beretning om et «tvetydig folkemord»

Massakrene i Darfur førte til at Sudans president Omar al-Bashir mistet presidentskapet i Den afrikanske union (AU) i slutten av januar 2007. AU og FN viser seg ute av stand til å ende konflikten. Regimet fortsetter å nekte FN å utplassere en styrke. Men FNs konkrete planer står ikke i stil til konfliktens akutte humanitær situasjon. Hvordan forklare den feige holdningen til «det internasjonale samfunnet»? Det er også en myte at klimaendringer tvinger arabiske nomadeledere til å slåss med bofaste bønder om beiteområder. Det diplomatiske påtrykket skjuler et hensynsløst politisk spill om olje. I 2006 kjøpte Beijing 65 prosent av den sudanske oljen. Kina er regimets største våpenleverandør. I sum er prisen for oljefortjenestene et morderisk system.

To millioner mennesker har flyktet fra Darfur (nordvest i Sudan) siden 2003, 250 000 siden august 2006.¹ Nabolandet Tsjad har blitt destabilisert som følge av en flyktningstrøm på 225 000 personer. I løpet av fire år har konflikten resultert i 400 000 døde. Bistandsgruppene fra FN og ikke-statlige organisasjoner har måttet flytte flyktningleirene deres 31 ganger for å unngå volden. Dette forhindret likevel ikke at flere hjelpearbeider ble arrestert av sudanske politi og slått med geværkolber 19. januar i Nyala. Tolv hjelpearbeidere ble drept i løpet av massakren, fem andre forsvant.

Sudans regjering begrunner de hyppige bombetoktene med å sidestille ofrene med opprørerne som nektet å undertegne «Abuja-freden» 5. mai i fjor.² Faktisk forsøker den sudanske regjeringen framfor alt å forhindre opprørerne å holde et møte for å forene bevegelsene og forsøke å gjenoppta forhandlingene med støtte fra «det internasjonale samfunnet».³ (…)