EUs innvandringspolitikk

En liten gruppe står i andakt foran et improvisert alter: En pappkartong dekket med skinnende papir, et kors og buketter av villblomster. Litt lenger borte indikerer noen få steiner i hvilken retning Mekka ligger. Vi er i Oujda, en grenseby nordøst i Marokko, i en bortgjemt krok av byens universitetsområde. De fleste flyktningene her kommer fra Afrika sør for Sahara, og de ber for å holde motet oppe. «Vi er i Guds hender», sier de.

Inne i denne uformelle flyktningleiren overlever mellom 300 og 400 mennesker takket være hjelp fra lokale foreninger, Leger uten grenser, støtte fra kvinnene i området, og de fattigslige inntektene de får fra tigging, småjobber og diverse lyssky virksomheter. De sover under plastpresenninger som er hengt opp mellom de spede trærne og universitetsveggene. De er underernærte og dårlig kledd, og de utsettes jevnlig for politirassiaer og overgrep fra «mafiaene» som sprer frykt i leiren.
{{{Flyktningene er underernærte og dårlig kledd}}}

Migrantene her kommer hovedsakelig fra Nigeria, Kamerun, Guinea, Senegal, Mali, Elfenbenskysten eller Den demokratiske republikken Kongo. Fra tid til annen kommer også noen flyktninger fra Darfur. De er mellom 18 og 30 år, og lever i atskilte grupper: Franskspråklige på den ene siden, og engelskspråklige på den andre. De fleste har artium eller høyere utdanning og hadde fast jobb før de dro fra hjemlandet. I deres tidligere liv var de håndverkere, forretningsmenn, arbeidere, statsansatte, jordbrukere, leger eller ingeniører.

For disse afrikanerne som drømmer om et nytt liv i Europa, har Oujda i lang tid vært det siste stoppestedet før de kan forlate en verden av vold og fattigdom for en verden av velstand og fred, på «den andre siden av jorda». De fleste forsøkte først å komme seg over Gibraltarstredet. Så prøvde de å krysse grensen til de spanske enklavene Ceuta og Melilla på den nordafrikanske middelhavskysten – etterlevninger fra kolonitiden da migrasjonsstrømmene ved middelhavet gikk den andre veien.

UNDER DET EUROPEISKE RÅDS toppmøte i Sevilla i juni 2002, truet imidlertid flere europeiske stater, med Aznars Spania i spissen, med å stanse den økonomiske hjelpen til avreiseland eller transittland som ikke hjalp EU med å bekjempe den ulovlige innvandringen. Målet var å opprette en sikkerhetssone rundt unionen, med nabolandene som «underleverandører» med ansvar for å holde tilbake flyktninger og asylsøkere… og slik skriver europeerne fra seg alt ansvar for den mangelen på respekt for enkeltindividets rettigheter som følger med denne politikken.

Truslene angikk i særlig grad Marokko, som raskt tilpasset seg de nye forholdene for økonomisk hjelp. Det nordafrikanske kongedømmet har mye å tape på ikke å samarbeide med EU, da det i stor grad er avhengig av hjelp fra unionens MEDA-program (Mediterranean Development Assistance). I alt får Marokko 150 millioner euro i støtte per år fra EU – og da regner vi ikke med pengene kongedømmet får i lån.

I november 2003 vedtok Rabat en lov om ulovlig innvandring (lov 02-03). Denne lovteksten er inspirert av fransk rett, og slår hardt ned på de illegitime innvandrerne, selv om den i teorien beskytter politiske flyktninger, gravide kvinner og mindreårige mot utvisning. Rabat opprettet i tillegg en avdeling med ansvar for migrasjon og grenseovervåking, underlagt innenriksdepartementet og med over ti tusen kampklare menn for hånden.

I 2004 blokkerte EU og dets marokkanske allierte Gibraltarstredet. Og etter stormingene av piggtrådgjerdene som omgir Melilla og Ceuta høsten 2005, der flere flyktninger mistet livet, og mange ble hardt skadet, ble de spanske enklavene omgjort til nærmest uinntakelige festninger. I skogene rundt enklavene går de marokkanske styrkene nå nærmest manngang. Dermed må migrantene prøve seg lenger sør. Etterfølgerne etter las pateras, trebåtene som tok mellom 20 og 40 personer fra Marokko til den andalusiske kysten, er los cayucos. Disse har plass til over 100 mennesker, og drar fra Vest-Saharas strender i retning Kanariøyene.

I 2006 forsøkte titusenvis av migranter å reise fra Nouadhibou (Mauritania), Dakar eller Saint-Louis (Senegal). Overfarten herfra er billigere (omtrent 500 euro, mot 1000 eller 1300 euro fra Layoun i Vest-Sahara), men den er lengre og langt farligere. Ifølge spanske myndigheter døde en av seks passasjerer av drukning i fjor.

Mange flyktninger forsøker imidlertid fremdeles å komme seg inn i EU via Marokko. Jelloul Arraj jobber for en hjelpeorganisasjon for flyktninger som ble opprettet av to lokale foreninger. Han kan fortelle at flyktningstrømmen gjennom Marokko tok seg opp igjen i 2007. Etter de dramatiske hendelsene ved grensene til Ceuta og Melilla hadde den gått noe ned, men de siste månedene er det kommet nye flyktninger fra Algerie til Oujda hver natt. De blander seg med de flyktningene som allerede er der, de som er blitt brutalt stanset i kappløpet mot Europa. «Hver uke er det en eller to utvisninger», forteller Arraj. De som blir tatt er enten blitt snakket til fornuft ute i rom sjø, fisket opp etter å ha lidd havari, eller rett og slett arrestert etter kontroller i Oujda eller resten av kongedømmet. Her spares ingen. Verken gravide kvinner, barn, politiske flyktninger eller asylsøkere. Midt på natten blir alle kjørt til den algeriske grensen, 13 kilometer unna.

De fleste tar seg over til Marokko igjen med en gang. På veien tilbake blir de plyndret av algeriske eller marokkanske soldater, småskurker fra Oujdas fattigstrøk eller nigerianske røvergjenger. Flere ikke-statlige organisasjoner (NGOer) har konstatert et økende antall voldtekter. Flere av gjengene kidnapper flyktninger og ber familien i hjemlandet deres om løsepenger. (…)