Hva er EUs prosjekt nå?

På samme måte som det franskinitierte prosjektet om et felles europeisk forsvar (EDC) i 1954 ble nedstemt av EU-parlamentet, ble det like franske og like ambisiøse prosjektet om en forfatningstraktat for EU (TCE) avvist gjennom folkeavstemning i 2005. Er det en klar parallell mellom de to episodene? Avvisningen i 1954 ble tre år senere etterfulgt av signeringen av de to Roma-traktatene – den ene innstiftet Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC), den andre Det europeiske atomenergifellesskapet (EURATOM). Vil «nei’et» fra 2005 innen tre år ende i en ny institusjonell traktat med mål om å gi EU et nytt fundament?

Det franske «nei’et», som ble forsterket av det nederlandske, markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. Berlinerklæringen fra 25. mars 2007, som hyllet de kjente suksessene i en kvasisirkulær prosess, tok dette til etterretning og insisterte på en fornyelse av EU felles fundament. Erklæringen unngikk omstridte ord som «utvidelse» og «forfatning», men fastsatte en tidsplan. I 2009 skal det holdes nye valg til EU-parlamentet og dannes en ny EU-kommisjon.

Det franske «nei’et» forkastet ikke de foreslåtte institusjonelle nyskapningene, men EUs retning på det økonomiske feltet (som man gjenfinner i lovutkastene samlet i del III av traktatforlaget). Det uttrykker en følelse av at farten til den territoriale utvidelsen er ute av kontroll.
Det franske «nei’et» forkastet EUs retning på det økonomiske feltet

I 1992 BLE Maastricht-traktaten, som innførte en felles valuta og forankret det nylig forente Tyskland i EU-systemet, stemt igjennom av et minimalt flertall i Frankrike i 1992. I 2005 var den geopolitiske situasjonen annerledes: På det kontinentale planet ble ikke utvidelsen med ti nye medlemsstater i mai 2004 – utvilsomt berettiget i et historisk lys – begrunnet med en eneste forståelig politisk ytring. Det var en beslutning uten offentlige debatt, som dermed skapte inntrykk av en «taus historie». På det europeiske planet ble det utvidede EU splittet av at USA valgte å bruke makt i Irak og la press på grunnlovsprosjektet. Målet var tydelig, å forsone europeerne som var blitt splittet og traumatisert av uenigheter. Og til slutt: På et globalt plan dreide det seg om den forsinkede oppdagelsen av at Kina (siden 1978) og deretter India (siden 1991) – ikke kun oppadstigende land, men «verdener» – var kommet på banen i det globale markedet med deres komparative fordeler (kompetanse og lønninger), ambisjoner, og ikke mist strategiske vilje til å forlate underutvikling og fattigdom. Konkurransen kom ikke lenger fra noen små forposter med begrensede demografiske muligheter som Singapore, Hongkong og Taiwan.

DET DREIER SEG tydelig om grunnleggende endringer som framprovoserer en ny historisk akselerasjon, som har innvirkning på situasjonene i de europeiske sosialdemokratiene. De franske velgerne hadde oppdaget disse tre nivåendringene og deres tungeveiende konsekvenser som krever en dyptgripende reformulering av EU-prosjektet. For hvordan kan man hevde seg som politisk subjekt, gjennom en tekst som ønsker å være konstituerende, i en situasjon kjennetegnet av økonomiske og geopolitisk usikkerhet?¹

Inntrykket av økt sosial sårbarhet og følelsen av å bli avvist som politisk subjekt gjorde mulig å si «nei» til en EU-konstruksjon som ble presentert i sine ytterste liberalistiske aspekter. Argumentene virket å tømme en lang historie og dens geopolitiske dynamikk for mening. I tillegg innvirket dannelsen av en heterogen politisk samling med uklare grenser, i sterk kontrast til den franske representasjonen av en enhetlig nasjonalstat med klare og stabile politiske grenser. I Nederland, en annen av EECs grunnleggere, som har tjent mye på frihandelsområdet, var reservasjonen blant velgerne knyttet til frykten for at den nasjonale identiteten skulle gå tapt – som følge av de ukontrollerte utvidelsene og krisen med hensyn til innvandrersamfunnene i det tradisjonelt tolerante samfunnet. Det var også et «nei» til å frasi seg suvereniteten begrepet «forfatning» innebærer.

Selv om 18 land godkjente traktatteksten, deriblant to gjennom folkeavstemning (Luxemburg og Spania), var syv andre tilbakeholdne. Denne beskjedne tausheten er et signal fra en rekke stater der flertallet oppfatter EU som en forlengelse av Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA)², fra Portugal til Sverige, gjennom Irland, Storbritannia og Danmark, og Vaclav Klaus’ Tsjekkia. Sistnevnte skjuler ikke at han foretrekker en «Organisasjon av europeiske stater» i stedet for et EU som i hans øyne har altfor vide fullmakter. Polen er et særegent tilfelle. Landet er merket av en slags suverenistisk og populistisk tilbaketrekning til et eliteparti (på tross av den stadig større poliske oppslutningen om EU i befolkningen, også blant bøndene), trofast støtte til det svært fordelaktige stemmefordelingssystem i Nice-traktaten³, samt et anstrengt forhold til naboen Tyskland. Den nært forestående installeringen av amerikanske anti-missilsystemer i Polen og Den tsjekkiske republikk, vil forverre striden mellom disse to landene og de andre EU-landene med Tyskland i spissen om hvilke strategiske forbindelser man bør knyttet til Russland.

Det er dessuten flere land som deler spørsmålene som ble stilt av opinionen i de to «nei-landene».⁴ Det at en stat som Frankrike, som var med på å grunnlegge og gå i fronten for det europeiske prosjektet, avviste grunnlovstraktaten i 2005, gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i Lisboa så vel som i Haag. Flere politikere mener man må rette fokus på sentrale spørsmål om koordinering av de økonomiske politikkene i euroområdet, på hvilke virkemidler som kan redusere den økonomiske usikkerheten, og på respekten for nasjonal identitet (som innebærer at man setter ned tempoet i utvidelsen) – så vel på som institusjonelle spørsmål.

TO GRUPPERINGER MED motsetningsfulle perspektiver har gjort seg gjeldende. Den ene, som konstaterer at EU fortsetter å fungere, selv på et minimum, har en tendens til å undervurdere hva som står på spill institusjonelt. Denne grupperingen ønsker å privilegere fellesinitiativ i et begrenset antall områder. Den ser for seg EU som en enkel mellometappe på veien mot en globalisert verden: Mellom nasjonen og den vide verden har unionen ingen relevans, mener Gordon Brown for tiden. Men med en gang han blir britisk statsminister sommeren 2007 kan han raskt komme til endre mening, og jobbe for en fortsatt utvidelse av EU. Dette er i det store og hele hovedposisjonen til landene som forble tause om traktatprosjektet.

Den andre grupperingen betrakter EU som et politisk fellesskap med tydelige grenser, som bør ha stabile og effektive institusjoner, være i stand til å handle i begrenset omfang, skape solidaritet mellom medlemslandene, i tillegg til å føre en mer aktiv og selvstendig utenrikspolitikk. Dette synet deles av Tyskland og Frankrike, Spania og Italia, Belgia og Luxemburg, og utvilsomt også av Polen i forhold til sikkerhetsaspekt.

Den sistnevnte gruppen av land er likevel uenige om framgangsmåtene. Tyskland er fortsatt en sterk tilhenger av en ny institusjonell traktattekst siden landets føderale struktur, i likhet med det desentraliserte Spania og det enda mer føderaliserte Belgia, krever en tydelig maktfordeling. Dessuten gjør Tysklands befolkningsmessige tyngde (som gir landet 99 seter i EU-Parlamentet, mot 87 for Frankrike, Italia og Storbritannia) landet til en sentral aktør i de to store partiene i EU-parlamentet – De europeiske sosialdemokratene (PSE) og Det europeiske folkepartiet (EPP). Hvis de institusjonelle utkastene til traktaten som ble forkastet i 2005 skal videreføres i sin nåværende form i en ny tekst, er det disse partiene som må utnevne den neste Kommisjonspresidenten i 2009. Grunnlovstraktaten økte Tysklands tyngde i Ministerrådet betraktelig i forhold til stemmefordelingen: Den gikk fra 11 prosent i Nice-traktaten til nærmere 17 prosent. I Frankrike derimot fører forsøket på å forlike ja- og nei-siden om nye mål for EU til at den institusjonelle debatten ikke blir prioritert.
EN IDE, som både har støtte i de liberalistiske belgiere og luxemburgere, så vel som i inspirasjonsstrømmene fra Italias sentrum-venstre og Frankrikes sosialdemokrater, trenger seg fram: Ideen om en mer aktiv styring av euroområdet med økonomisk koordinering og effektiv vekstpolitikk. Bakenfor magiske ord som europeisk «økonomistyring», dreier det seg mer kontret om å samkjøre beslutninger fra gruppen av finansministere fra de 13 eurolandene (eurogruppen) og Den europeiske sentralbanken, om valutapolitikkens «gråsone», særlig i forhold til asiatisk valuta. Det dreier seg også om å bli enige om en mer samkjørt skattepolitikk og – hvorfor ikke – å gi euroområdet en egen økonomiminister, slik forfatningstraktaten foreslo for utenriksområdet.

Man har endelig erkjent at fellespolitikken må fornyes og utvides. Landbrukspolitikken må orienteres mot miljøvern; man må nå enighet om energisikkerheten, siden det synes umulig å oppnå en illusorisk uavhengighet. Det må gis økt støtte til mobilitet for forskere, studenter og lærlinger og forskningsprogrammer. Man må innføre en «sirkulær» styring av migrasjonsstrømmene som favoriserer mobilitet heller enn varig migrasjon eller fordrivningen som overlates til utkantstatene. Alt dette oppnås ikke gjennom en ny konstitusjonstekst, men gjennom en grunnlagsdebatt som ikke legger skjul på uenighetene og meningsforskjellene mellom medlemslandene og de politiske kreftene og fagbevegelsen. Siden 2005 har de offisielle møtene for den utvidede unionen i realiteten ikke debattert felles målsetninger. Seansene blir stadig kortere (2 1/2 time for Det europeiske råd i 2006) og delegasjonene griper kun tak i en allerede fastsatt dagsorden, hvis de har nasjonale synspunkter de vil ha med.

KAN TYSKLAND under Det europeiske råds møte i juni 2007, avslutte rådslagningene med hvert av de andre medlemslandene med en enighet om grunnlaget og en tydelig tidsplan? Det virker som de 27 medlemslandene har nærmet seg hverandre siden 25. mars. En ny godkjennelse av samtlige land er ikke lenger utenfor rekkevidde. Det første prosjektet forblir utgangspunktet, selv for Polen. EU-parlamentet jobber for at Charteret for grunnleggende rettigheter (del II av traktaten) skal beholdes og utvides til å omfatte viktige tillegg som den sosiale dimensjonen, miljøvern, euroområdet og energisikkerhet. Mye avhenger av utfallet av presidentvalget i Frankrike.⁵

Bakenfor de økonomiske og sosiale målsetningene ser man tydelig at det europeiske prosjektet trenger å aktualiseres. Etter 50 år med kontinental fokus, er det nå på sin plass å rette fokus på det globale nivået der en rekke krefter legger press på EU-borgernes liv. I denne nye konteksten, som er annerledes enn i 1957, er det uunngåelige å legge vekt på «europeiske interesser» i den offentlige debatten og de formaliserte forslagene.⁶ Dette begrepet opptrer bare to ganger i dokumentet om EUs sikkerhetsstrategi som ble presentert i desember 2003 av Javier Solana, EUs høykommissær for utenrikspolitikk og felles sikkerhet. Den er fraværende i den årlige aktivitetsrapporten fra Kommisjonen – også i kapittelet om EU som internasjonal partner.

Dette forbeholdet, eller hemningen, er er sannsynligvis knyttet til den kjensgjerningen at forsvaret, av strategiske interesser, fra begynnelsen av har blitt tatt hånd om av alliansepartneren USA innenfor NATOs rammer. Det er likevel illusorisk å håpe på å bevare sosialstaten og den europeiske livsmåten (Artleben som Angela Merkel kaller den) uten at EUs medlemsland på selvstendig vis utarbeider egne verdensanskuelser som kan lede utviklingen i en sivilisert og solidarisk retning.⁷ I en flersentrert verden, der eksistensen av flere maktsentre ikke gir garanti for samarbeid, og der Vesten ikke lenger har muligheten til å diktere den internasjonale dagsordenen slik den har gjort siden slutten av 18. århundret, er det i EUs interesse å favorisere multilaterale praksiser – grunnet på EUs egne erfaringer fra det siste halve århundret med samkjørte beslutninger, som unionens legitimitet hviler på. Dette gjelder ikke bare for handelsforhandlingene, men også andre områder som regulering og bærekraftig utvikling, der EU har et pionerarbeid å utføre.

Og til slutt, om det virker lett femti år senere å henvise til et velkjent hendelsesforløp, er det fortsatt vanskelig å feste dette på kartet. Historien er ikke like ukjent som den geografiske usikkerheten. Ennå gjenstår det mye for å gjøre de andre europeiske nasjonenes egenartede historier kjent. Hvordan kan man forestille seg enhet og forsoning, hvis man overser de andres historie? Nærmere seksti år – og personlige engasjement fra både den franske presidenten og den tyske kansleren – måtte til for at den første fransk-tyske læreboken i historie så dagen – der redaksjonen forøvrig ikke ga de to historikerteamene store fortolkningsproblemer (foruten om verdsettelsen av USAs rolle, som er størst på tysk side).
La oss minne om at halvparten av medlemslandene ennå ikke har ambassader i de 26 andre. Hvordan skal vi forestille oss, i en verden kjennetegnet av stadig mer representasjon, at borgerne kan tilegne seg et demokratisk prosjekt som fjerner de egenartede nasjonale historiene og som ikke har et avklart territorium, ettersom temaet fortsatt er et tabu på grunn av dets vage karakter? Her har vi en av mange grunner til å behandle «grensepolitikkene» seriøst, og med en vilje til å finne svar på spørsmål som fortsatt avvises (eller behandles på en kulturrelativ måte).

DE ENESTE SOM synes å ha hatt en klar strategisk ide om EUs ytterste grenser er de amerikanske administrasjonene. Sett fra Washington bør EU innbefatte alle de 46 medlemmene av Europarådet – den eneste institusjonen som har avklart sin geografiske utstrekning (i 1995) – foruten en: Russland. I dette perspektivet utgjør EU en sivil og økonomisk fløy av en politisk-strategisk forsamling, NATO, som også har en territorial utstrekning. Dette vannrette scenariet underkaster seg i virkeligheten en amerikansk strategi for å svekke Russland. En strategi som ikke er uten farer, slik man ser i Ukraina, Moldova og landene i Sør-Kaukasus.

Et annet geopolitisk scenario, i tråd med EUs autonome interesser, består i å legge bak seg den stadige tendensen i taler og representasjoner til å forveksle «Europa», forstått som en langvarig sosio-historisk kategori, med «Europa» innstiftet i form av Den europeiske unionen – en frivillig sammenslutning av demokratiske stater, som har all rett til å bestemme sine egne grenser, selv midlertidig for et tiår eller to.⁸ Et Europa som kombinerer stabiliseringen av grensene med en mer effektiv strategi for å tilnærme seg nabolandene, særlig gjennom å gjøre sirkulasjon og utdanning enklere. Det er ikke urimelig å ta alt eller intet ut av medlemskapet.

I dette skjemaet vedvarer to problemer. I de vestlige delene av Balkan, der den geopolitiske splittelsen fortsatt eksisterer, er det ikke sikkert at tilbudet om medlemskap vil bøte på manglene til nasjonalstatskonstruksjonen og imperativene om en enighet om grensene til disse ennå knapt levedyktige statene. Er det ikke best å først bli en stat som er i stand til å knytte normale bånd med nabolandene, før man blir med i EU? At forhandlingene med Tyrkia fortsetter, er en kjensgjerning. Hovedmotivasjonen bak forhandlingene er en gjensidig frykt for å miste hverandre. Umiddelbart er det realistisk å påpeke en stor politisk tvetydighet. Forhandlingene med Brussel ledes av en islamsk-konservativ AKP-regjering som bruker forhandlingene til å svekke militæret, som i seg selv er en garanti for at det muslimske samfunnet forblir sekulært. Dette er det fremste argumentet for medlemskapsalternativet. Det er dermed klokt å la diskusjonene fortsetter uten drama eller utskjelling. I mellomtiden vil tiden komme da Tyrkia må bestemme seg for å gå med på de viktige maktoverføringene medlemskap i EU innebærer.

FORUTSETNINGEN FOR at EU-borgerne, spesielt de franske, på ny skal kunne føle seg som politiske subjekter i et felles geopolitisk prosjekt, er at EUs grenser blir tydeliggjort og inndelt på kontinentet og i regionene langs middelhavskysten. Målsetningene og endemålene for et samlet Europa, omsvøpt av verden (slik den nå en gang uheldigvis er), må revurderes og tydeliggjøres. Regjeringene må tydelig uttrykke de økonomiske valgene, alternativene og handlingene. Dette burde være den første oppgaven, og den burde gjennomføres før forfallsdatoen i 2009.

(…)