Informasjonssamfunnets økologi

I 2002 spådde David Bowie det i løpet av de ti neste årene vil skje «en absolutt transformasjon av alt vi noen gang har tenkt om musikk». Hans argument var at opphavsrett og intellektuell eiendom nødvendigvis må opphøre fordi «musikk vil bli som vann eller elektrisitet».¹ Ser man på utviklingen innenfor opphavsrett og intellektuell eiendom de siste 5 årene kan man vanskelig forestille seg denne kulturelle utopien uten harde kamper mellom milliardindustrier, samt et stadig økende misforhold mellom lovgivning, teknologiske muligheter og sosial praksis.

Siden midten av 80-tallet har det ifølge Yochai Benkler, professor ved Yale Law School, vært en front mellom den industrielle informasjonsproduksjonen og en ny form for nettverksproduksjon: «Kampen handler om digitaliseringens institusjonelle økologi».

Denne økologien definerer Benkler som gjensidig påvirkning mellom institusjoner, teknologiske muligheter, kulturelle forståelser og sosiale praksiser som alle bidrar til å forme informasjonssamfunnet. Men samspillet preges av en systematisk skjevhet. «I nesten alle sammenhenger hvor man står foran et valg av politikk, vil de vestlige økonomiene ha regulering som tilrettelegger for proprietær, eksklusjonsbasert økonomi på bekostning av åpen produksjonsutvikling,» skriver Benkler i sin bok Wealth of Networks (2006). Foreløpig står derfor de teknologiske mulighetene og ulike sosiale praksiser i sterk kontrast til den juridiske og markedsmessige utviklingen: «Industrigigantene fra det 20. århundret, som Hollywood, platebransjen og enkelte av telekommunikasjonsgigantene, har mye å tape og kommer ikke til å endre sine produksjonsmåter frivillig.»²
{{{«Ingen tror vi kan eliminere piratkopiering i det omfang det eksisterer i dag» Jesper Bay}}}

AT INTERNETT ÅPNER for en rekke konfrontasjoner med opphavsrettsbransjer ble tydelig med gjennombruddet til fildelingsprogrammet Napster i 1999. Programmet ble, som alle vet, etter hvert stanset, men musikkfiler har siden blitt utvekslet stadig mer i desentraliserte nettverk. Med utbredelsen av bredbåndsforbindelser har større filer som software og film fulgt etter, noe som har gjort fildeling til en av kjerneaktivitetene på internett. Svaret fra opphavsrettsbransjene har vært en rekke normative, teknologiske og juridiske strategier: Massesøksmål, forsøk på å utvikle teknologiske sperrer samt offentlige kampanjer for det gode og rettferdige ved opphavsretten. Disse strategiene ser alle ut til å ha feilet. De har ikke forhindret fildeling mellom millioner av nettbrukere. Jesper Bay, markedsdirektør i plateindustriens bransjeorganisasjon IFPI Danmark, forklarer til norske Le Monde diplomatique: «Ingen tror vi kan eliminere piratkopiering i det omfang det eksisterer i dag, men vi ønsker å vise at lovgivningen har konsekvenser selv om vi ikke kan saksøke alle som i dag bryter opphavsretten.»

Årets versjon av «Digital Music Report», som utgis av internasjonale IFPI, tar opp problematikken og slår fast: «Platebransjen aksepterer at massesøksmål mot fildelere bare er den nest beste strategien mot pirater.» De varsler derfor nye tiltak: «Den beste løsningen er å angripe problemet nærmere kilden. ISP´er (internettleverandører) er portvokterne på internett».³ Hensikten er å gjøre utbydere juridisk ansvarlige for kundenes handlinger på nettet og få dem til å blokkere for sider som er på kant med loven.

I stedet for at de selv går etter dem som krenker opphavsretten ønsker de altså at infrastrukturen reguleres så den kan gjenskapes i den tradisjonelle plateindustriens bilde. Jesper Bay forklarer: «Vårt generelle syn er at ISP´er burde forholde seg aktivt mot ulovligheter, som en slags forbrukerservice med garanti om et lovlig tilbud til kundene. Vi reagerer fordi vi ønsker å gi muligheten for utviklingen av et normalt og sunt marked». Den desentraliserte, globaliserte og uregulerte strukturen som internett utgjør, er en torn i øyet for platebransjen, men den potensielle adgangen til millioner av forbrukere kan ikke ignoreres. Så i stedet for å skylde på uetiske forbrukere stiller de nå spørsmålstegn ved nettets grunnstruktur og reguleringsformer. (…)