Loven bør gjennomføres

Le Monde diplomatique (LMD) har møtt en polsk journalistforeningsleder som både på egne vegne og som talskvinne for 2500 medlemmer, går inn for den omstridte loven:

Krystyna Mokrosinska har mange års erfaring fra det statlige fjernsynet, der hun i alle år har jobbet med dokumentarfilm i kanal 2. Hun har selv laget en rekke dokumentarfilmer, både om landets nyere historie og om filosofiske temaer, samt veiledet andre filmskapere.

Hun forteller om en traumatisk opplevelse fra forrige regjeringsskifte, da den postkommunistiske venstresiden kom til makten. Hennes mangeårige sjef kom bort til redaksjonen. – Hun sa følgende til meg, bokstavelig talt, sier Mokrosinka, og jeg kommer aldri til å glemme det: – Nå har du fått gravd opp Katyn-likene, revet ned Berlin-muren, og nå er det, faen meg, nok!

Mokrosinska sier at dokumenteravdelingen nesten ble ødelagt i den tiden da sosialdemokratene SLD satt i TV-ledelsen. Dokumentar har ingen egen sendeflate, filmene vises sjelden og helt tilfeldig, ofte sent, midt på natten. Historisk og filosofisk film har fått meget smale kår og er erstattet av hva hun betegner som sosialporno. Samtidig er det et skrikende behov for dokumentarfilm som fjernsynsgenre. Mokrosinska kan fortelle at unge mennesker blir seriøst interessert når de først blir introdusert for kritisk dokumentarfilm på festivaler. Ofte skjer det tilfeldig, eller fordi de må se filmene som journaliststudenter.

VED SIDEN AV tv-jobben leder Krystyna Mokrosinska Den polske journalistforeningen SDP, med mange yngre medlemmer fra lokalavisene rundt om i landet. Hun ønsker seg en tydelig definisjon av yrkesgruppen journalister og at yrkesforbudet skal bort i lustrasjonsloven. Hun ser manglene ved loven, men prinsipielt er hun for.

Hun har to dramatiske historier å fortelle, en om foreningen, og en om seg selv. Før hun gjør det, avlegger hun Gazeta Wyborcza en besk kommentar når LMD forteller om våre samtaler med redaksjonen: – De må lære en viktig ting: Å tilgi kan man bare på vegne av seg selv, ikke på vegne av andre…

Foreningen er landets eldste journalistorganisasjon, helt «fra den dype folkerepublikkens tid», fra 50-tallet, da den ble dannet som en politisk kontrollert fagforening. Senere ble SDP gjort om til en stiftelse. – Statusen vår er litt syk, vi fungerer i stor grad som en fagforening, men er egentlig ikke det, sier lederen.

I 80-årene valgte Journalistforeningen Solidaritets side. Det hører med til historien at den nylig avdøde journalisten Ryszard Kapuscinski avbrøt en av sine lange utenlandsreiser øyeblikkelig da han fikk høre om streikene i Gdansk i august 1980, og dro sporenstreks tilbake til Polen og skipsverftet. Hans skildring fra stedet er en av de beste tekstene skrevet om disse dagene, og var helt imot partilinjen, selv om han selv fortsatt var partimedlem.

– Under unntakstilstanden i 1982 ble foreningen vår tvangsoppløst og fratatt alle midler. Eiendommene ble overtatt av en nydannet og regimetro journalistforening. Den eksisterer den dag i dag, men med litt endret navn. Da sosialdemokratene satt med regjeringsmakten, hadde de tette bånd til denne foreningen, kan Mokrosinska fortelle.
«Skal vi kunne grave i andres fortid, må vi selv snakke åpent om egen»
Krystyna Mokrosinska

Foreningen ble registrert igjen i 1989, men fikk ikke tilbake eiendelene. Saken måtte gjennom mange runder i retten og ble først avgjort i 2000 av Høyesterett. Avgjørelsen er bekreftet av Grunnlovsdomstolen i fjor.

– Hvorfor så sent?

– Motparten nektet å bøye seg for domsavgjørelser og appellerte gang på gang til nye instanser. Det er klart at slikt setter spor, selv om vi samarbeider i faglige fora, sier Mokrosinska. Personlig fikk Mokrosinskasparken i Polsk TV i 1982, med syv års yrkesforbud. Hun levde av å selge blomster. Mange av kollegene, flere tusen journalister, ble kastet ut. Altfor mange av dem kom aldri tilbake til journalistikken. Det gjorde hun:

– Vi er ikke hevngjerrige eller konfliktglade. Men vi har hatt motstandere som overtok jobbene våre og bygget sine karrierer på vår urett. De prøvde så lenge det lot seg gjøre, å beholde våre eiendeler. Det er likevel ikke derfor jeg går inn for lustrasjon av journalistmiljøet. Grunnen er at journalistenes rolle er spesielt viktig i Polen. Vi har dårlige politikere, dårlig rettsvesen, det er mye korrupsjon. Vi må gjøre mye av jobben selv, både å grave og avsløre – og så havner sakene i retten. Det har vi gjort, store korrupsjonsskandaler er blitt avdekket. Mitt argument er følgende: Skal vi kunne grave i andres fortid, må vi selv snakke åpent om egen. Jeg er imot å sparke folk, men lustrasjonen bør gjennomføres, en gang for alle og på en bra måte. Det har ingenting med heksejakt å gjøre. En kollega har nylig fortalt oss om at han var politiagent og hvorfor han var det. Det var veldig leit å høre, men vi falt til ro. Det er greit, han er en god kollega, og vi godtar ham så lenge han selv angrer.

© norske LMD