Sikkerhetsrådets «domstol» i Libanon

Etter attentatet den 14. februar 2005, som kostet den libanesiske statsministeren Rafic Hariri livet, har FNs sikkerhetsråd fremmet et eksepsjonelt system for internasjonal granskning. Det vil muligens resultere i opprettelsen av en spesialdomstol hvis kompetanse også ville være eksepsjonell. At opprettelsen er eksepsjonell er ikke nødvendigvis spesielt oppsiktsvekkende. Jurisdiksjonene opprettet av, eller under beskyttelse av, FN for det tidligere Jugoslavia, Rwanda eller Sierra Leone er bevis på det. Men når det kommer til Libanon finnes det imidlertid ikke, juridisk sett, noen internasjonal forbrytelse å slå ned på. Videre har den pågående etterforskningen såpass bekymringsverdige trekk at man må spørre seg om den internasjonale retten er i ferd med å bli utnyttet. Den er ennå nokså skjør, og har slett ikke bruk for manipulasjon.
{{{Sikkerhetsrådet har en politisk karakter}}}

Det ville være nytteløst å forsøke å legge skjul på at Sikkerhetsrådet har en politisk karakter. Det var slik det ble formgitt i FNs charter. Sikkerhetsrådet har en bred og svært diskresjonær makt, og dets handlinger blir sjelden gjenstand for juridisk kontroll. Derimot er det svært betenkelig at den tilsynelatende respekt for lov og rett i realiteten dekker over alvorlige angrep på friheten, uten å bidra til dempe Libanons indre problemer. Det er dette som har skjedd med hensyn til initiativene som har blitt tatt i Hariri-saken. Allerede før den ble opprettet, hadde den planlagte spesialdomstolen skjerpet spenningene innad i landet.

I første omgang nedsatte Sikkerhetsrådet, etter forespørsel fra Libanon, en selvstendig internasjonal etterforskningskommisjon gjennom resolusjon 1595 av 7. april 2005. Under ledelse av den tyske advokaten Detlev Mehlis, skulle denne bistå de lokale myndighetene i etterforskningen, og letingen etter de ansvarlige for drapet på Rafic Hariri. Kommisjonen skulle være underlagt Libanons suverenitet og «den libanesiske regjeringens udelte myndighet». Likevel bemerker Sikkerhetsrådet at «etterforskningen gjennomført av [de nasjonale organene] hadde betydelige mangler, og at grunnet manglende midler og vilje til å komme i mål kunne den ikke produsere troverdige resultater.»

En avtale mellom Libanon og FN inngått den 3. juni 2005, opphever dermed «premissene for samarbeidet» mellom de to partene. Den bevilger den internasjonale kommisjonen en slags formynderrolle overfor de lokale myndighetene som fra nå av settes i kommisjonens tjeneste. Nå som den ikke lenger begrenser seg til å drive uavhengig etterforskning, er kommisjonen blitt et virkelig organ for rettslig forundersøkelse, men uten den behørige rettssikkerheten. De libanesiske myndighetene – og spesielt de juridiske – har følgelig ikke lenger noen som helst egen aktivitet, og må nøye seg med å svare på de henvendelsene de får. Ikke desto mindre får de ros av sikkerhetsrådet gjennom dets resolusjon 1636, vedtatt den 19. oktober 2005 da kommisjonens første rapport var levert, for «deres udelte samarbeid med kommisjonen». De roses også for «de tapre beslutningene de allerede har truffet, særlig på anbefaling fra kommisjonen; ikke minst de beslutninger som har involvert arrestering og siktelse av tidligere ledere for den libanesiske sikkerhetstjenesten, som var mistenkte for å være innblandet i dette terroristattentatet.» Tatt i betraktning at denne forbrytelsen og dens følger «utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet», erklærer Sikkerhetsrådet for første gang at det handler i kraft av Kapittel VII i charteret – som omhandler hvilke tiltak som kan iverksettes når en slik trussel identifiseres. Derfor krever Sikkerhetsrådet av alle stater at de iverksetter et bestemt antall tiltak mot de personene som er utpekt av kommisjonen som «mistenkte». Ifølge kommisjonens første rapport tydet en mengde tegn og vitneutsagn på at syriske og libanesiske ledere var ansvarlige for eller medvirkende til attentatet på Rafic Hariri. Den andre rapporten, lagt fram den 10. desember 2005, blir også hilst velkommen med en resolusjon (1644) av 15. desember.

EN NY FASE innledes idet den svært kontroversielle sjefen for etterforskningskommisjonen, Detlev Mehlis, erstattes av den belgiske kriminologen Serge Brammertz. Dene perioden skiller seg fra den foregående på to områder. For det første blir kommisjonens adferd på stedet og innholdet i rapportene varsommere og mindre provoserende. På den annen side er det i resolusjon 1644 at opprettelsen av en internasjonal domstol for første gang blir nevnt.

Tre måneder senere, i midten av mars 2006, legger kommisjonen fram sin tredje rapport. Sikkerhetsrådet ber ganske riktig, gjennom resolusjon 1664 av 29. mars, generalsekretæren om å «forhandle fram en avtale med den libanesiske regjeringen med tanke på opprettelsen av en internasjonal domstol bygget på de høyeste internasjonale strafferettslige prinsipper». Deretter skiller dokumentet mellom «vedtak om grunnlaget og de juridiske rammene for domstolen» og «en gradvis iverksettelse av domstolens forskjellige komponenter». Tidspunktet for når den skal gå i gang «vil avhenge av hvordan etterforskningen utvikler seg». Ved å handle på denne måten, har Sikkerhetsrådet skapt et slags spøkelse som hjemsøker granskningens fremdrift og hva verre er, den libanesiske innenrikspolitikken.

Saken antok kritiske dimensjoner med avtaleprosjektet overlevert fra FNs generalsekretær til den libanesiske regjeringen den 10. november 2006. Ifølge denne teksten skulle spesialdomstolen være sammensatt av internasjonale dommere og en minoritet av libanesiske dommere. Aktoratet skulle være et uavhengig organ, bestående av en aktor utnevnt av generalsekretæren, og en medaktor utnevnt av den libanesiske regjeringen. Denne domstolen ville kunne treffe beslutninger ikke bare om Rafic Hariri, men også vedrørende andre mord begått siden 1. oktober 2004.

Et juridisk system innsatt i tillegg til de lokale domstolene skulle ta seg av disse andre forbrytelsene, selv om den øverste myndigheten skulle være forbeholdt den internasjonale domstolen. Denne ville da hatt rett til å håndheve den lokale strafferettslige makten. Avtaleprosjektet presiserer: «De foreskrevede beslutningene vil bli truffet for å garantere en koordinert overgang fra den uavhengige internasjonale etterforskningskommisjonen opprettet av Sikkerhetsrådet gjennom resolusjon 1595 (2005) og til aktoratets aktiviteter,» og bekrefter på denne måten kommisjonens strafferettslige funksjon.

Til slutt opplyser teksten om at «spesialdomstolen vil igangsette sitt arbeid på et tidspunkt som vil bli fastsatt av generalsekretæren i konsultasjon med regjeringen, avhengig av fremdriften i den uavhengige internasjonale etterforskningskommisjonens arbeid.»

Dette prosjektet ble vedtatt den 13. november 2006 av den libanesiske regjeringen – uten ministrene fra den sjiamuslimske bevegelsen Amal eller Hizbollah, som begge hadde gått av. Det er imidlertid ikke i nærheten av å gå i orden.

Fra et enkelt juridisk og teknisk synspunkt, er det faktisk mange etapper igjen. Spesielt er det viktig at den lokale politiske utviklingen gjør det mulig at den interne konstitusjonelle prosedyren får gå sin gang, slik at avtalen kan ratifiseres. Men president Emile Lahoud, som må underskrive, er ikke velvillig innstilt. På den annen side må teksten godkjennes av parlamentet, noe dets president Nabih Berri nekter å gjøre.

DEN INTERNASJONALE DOMSTOLENS helt spesielle kompetanse reiser med andre ord et alvorlig grunnleggende spørsmål. I kraft av 1. artikkel av statuttprosjektet handler den først og fremst om mordet den 14. februar 2005, som blir beskrevet som «terrorhandlinger» i innledningen, og, sekundært, om andre forbrytelser begått mellom 1. oktober 2004 og 12. desember 2005. Den kunne til og med ta for seg forbrytelser begått i ettertid dersom den libanesiske regjeringen og Sikkerhetsrådet tillot det. Men til nå har disse forbrytelsene kun vært underlagt den libanesiske strafferetten.

Det at forbrytelsene betegnes som «terrorhandlinger» kan spores tilbake til resolusjon 1595. Resolusjon 1636 tilføyer dessuten at mordet på Rafic Hariri er underlagt kapittel VII av FN-charteret. Likevel burde de i prinsippet være underlagt nasjonale lover og domstoler. Faktisk nøyer de internasjonale konvensjonene som omhandler terrorhandlinger seg med å anbefale at de enkelte statene fordømmer og forfølger dem rettslig, og det er opp til de nasjonale domstolene å avsi kjennelser gjennom håndhevelse av landets egne lover. Før resolusjon 1664 hørte dermed disse attentatene ikke inn under de forbrytelser hvis avstraffing rettferdiggjorde innføring av internasjonal jurisdiksjon.

Tidligere har FN bare opprettet straffedomstoler for å imøtekomme behovet for å dømme de alvorligste internasjonale forbrytelsene. Eksempler på dette er domstolene utnevnt som reaksjon på den «etniske rensningen» i det tidligere Jugoslavia eller på folkemordet på tutsiene i Rwanda. Disse to domstolene har myndighet i saker som omhandler folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. De har ingen myndighet når det kommer til forbrytelser av andre typer, selv ikke i tilfeller hvor nasjonale domstolers rettshåndhevelse har sin kilde i internasjonale instrumenter.

Spesialdomstolen for Libanon vil dermed bli den første internasjonale jurisdiksjon utnevnt utelukkende for å behandle forbrytelser som ikke figurerer blant de mest alvorlige, og som bare er «internasjonale» i lys av Sikkerhetsrådets beslutninger. Det ville derfor bli den første jurisdiksjon av denne typen som har til formål å håndheve nasjonal rett, den libanesiske strafferetten, som bare så vidt er tilføyd forordninger som utelukker dødsstraff. På denne måten understreker FN ettertrykkelig hvor viktig det er at de libanesiske mordene blir straffet. Likevel er det lite trolig at omdømmet til FN eller ikke minst det internasjonale rettsvesenet blir styrket gjennom dette. Snarere tvert imot.

I LØPET AV sommeren 2006 førte konfrontasjonene mellom Hizbollah og de israelske styrkene til 40 sivile dødsfall på Israels side, og over tusen i Libanon. På begge sider av grensen måtte flere hundre tusen flyktninger forlate landsbyene sine under ekstremt vanskelige forhold. I Libanon er livene til de som har reist tilbake til sine hjem ennå truet av utløste landminer og klasebomber. En mengde sivile mål i Libanon har dessuten blitt hardt rammet, og det har også vært massive skader på israelske landområder.

En del av disse dødsfallene, skadene, befolkningsforflytningene og ødeleggelsene skyldes alvorlige brudd på Genèvekonvensjonen av 1949 og protokollen fra 1977 som omhandler beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter. Her er det med andre ord snakk om krigsforbrytelser, og disse figurerer, sammen med forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, blant de alvorligste internasjonale forbrytelsene. Likevel har det aldri vært snakk om å utnevne noen internasjonal kommisjon for å granske de bruddene på menneskerettighetene som ble begått i løpet av disse to månedene, eller om å opprette noen internasjonal domstol.
Dette utgjør en skarp kontrast til den behandlingen som har blitt forbeholdt Rafic Hariris mordere, og en slik kontrast er særlig ødeleggende i den grad den er så tydelig orkestrert. På det politiske plan, gir den inntrykk av at noen dødsfall er viktigere enn andre i «det internasjonale fellesskaps» øyne. På det juridiske plan, ribber den humanitære retten for troverdighet. Dessuten fremstår det internasjonale rettsvesenet som styrt av politiske baktanker.

Det er sant at internasjonal strafferett er ment å være et av midlene til å gjeninnføre eller opprettholde fred. Dersom den fungerer som et redskap skal det, sånn sett, primært være for å tjene FNs hensikter. Ingen tidligere internasjonal straffedomstol har så langt gitt inntrykk av å tjene andre strategier. Det samme kan ikke sies om den libanesiske. Helt fra dag én har domstolsprosjektet vært gjenstand for beregninger hos alle de forskjellige stridende partene i landet. Tilhengerne av det nåværende flertallet i parlamentet, som støtter Fouad Sinioras regjering, mener at bare en internasjonal domstol kan gjøre det bekjent at syriske agenter infiltrert i det libanesiske statsapparatet er innblandet i attentatet. Godt hjulpet av den støtten de får fra land som Frankrike, USA og noen innflytelsesrike arabiske land som Saudi-Arabia, regner de med at en avsløring av forbrytelser bestilt av den syriske regjeringen, vil hjelpe Libanon til å bli kvitt den utenlandske innflytelsen.

Men også Sikkerhetsrådet ser ut til å ha delt disse hensiktene, da det vedtok å gå inn for opprettelsen av en domstol. Når man vet dette, kan man forstå den mistilliten de syriske myndighetene har hatt til det de anser for å være en operasjon rettet mot dem. Den libanesiske opposisjonen, som spesielt er representert ved Hizbollah og general Michel Aouns frie patriotiske bevegelse, deler denne mistilliten. Medlemmene av opposisjonen ønsker å framstå som de virkelige forsvarerne av Libanons uavhengighet, og vil bekjempe dem de anser som sine virkelige fiender: stormaktene som undertrykker folket i Midt-Østen, og følgelig ønsker å avvæpne den libanesiske motstandsbevegelsen ledet av Hizbollah. Den internasjonale domstolen anser de for å være et redskap for disse stormaktene som ønsker å bruke forfølgelsen av Rafic Hariris mordere som påskudd for en ubegrenset utvidelse av handlingsrommet sitt. Et av de argumentene de bruker for å begrunne kravet om at regjeringen må gå av, er altså at den ikke lenger har noen legitimitet siden den er underlagt stormaktene.

HELT FRA BEGYNNELSEN har domstolen for noen fremstått som et middel til å hevne drapet på politikere og samtidig bekjempe det syriske regimet, mens den for andre har virket som et redskap for USA, Frankrike og Israel. Det er disse forvrengte forestillingene som driver de stridende partene i det libanesiske samfunnet til å gå så langt at de lammer landet og fører til væpnede konfrontasjoner. Den internasjonale strafferetten er blitt et gissel for de kampene som utspiller seg. Den er blitt ledet på avveier allerede før den har tatt form av en reell domstol som faktisk arbeider med å dømme tiltalte for internasjonale forbrytelser.
På den annen side, yter ikke en omtvistet internasjonal straffedomstol de personene som har blitt fengslet under etterforskningen rettferdighet. Blant dem finner man fire generaler som offisielt ble utpekt som ansvarlige for Libanons delaktighet i attentatet 14. februar 2005. Sikkerhetsrådet gjentar disse tiltalene i sin resolusjon 1636 av 31. oktober 2005, som tar sikte på tvinge den syriske regjeringen til å samarbeide med den uavhengige internasjonale kommisjonen. Men inntil denne dag befinner disse fangene seg i en rettsløs situasjon som er uforenelig med de grunnleggene normene vedtatt av FN, da særlig de som inngår i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966.

Akkurat som de andre fangene, befinner general Jamil El-Sayed seg i en situasjon preget av et antall feiltrinn som kan tilskrives den internasjonale kommisjonen og dessuten mangelen på enhver reell mulighet til å anke til en upartisk og uavhengig domstol. Det var under Mehlis’ formannskap at kommisjonen virkelig viste hva den var god for. Selv om general El-Sayed hadde erklært at han ikke hadde noen kjennskap til forberedelsene og gjennomføringen av attentatet den 14. februar 2003, ble han ikke desto mindre bedt om å peke ut noen «troverdige» gjerningsmenn. Med andre ord: man ba ham avgi en falsk forklaring. Kommisjonen har bevart bevis på denne oppfordringen som i første omgang, mens han ennå var i frihet, ble formulert på en vennskapelig måte, deretter som en trussel, og til slutt gjentatt etter at han var blitt arrestert. (Det er pussig; kommisjonen bevarer bevis på at den har jukset).

Det var på grunnlag av et «husundersøkelsesmandat» utstedt av kommisjonen at general El-Sayed ble arrestert den 30. august 2005. Motivet var at han skulle være «direkte innblandet i planleggingen og avviklingen av terrorattentatet den 14. februar 2005.» Hans arrestasjon ble ikke regulær før tre dager senere, etter et symbolsk avhør gjennomført av den libanesiske forhørsdommeren.

Senere la kommisjonen fram en skriftlig klage over at general El-Sayed var satt fri, selv om den offisielt verken har myndighet til selv å utføre arrestasjoner eller til å avgjøre hvorvidt det er hensiktsmessig at noen blir frigitt.

Brammertz, den nåværende presidenten, har dessuten uttrykkelig presisert i brev til forsvarsadvokatene at det kun er de libanesiske juridiske myndighetene som innehar slik kompetanse. Ikke desto mindre har den slags misbruk vært en del av logikken bak systemet innført av Sikkerhetsrådet.
Ingen konkrete anklager har blitt formidlet til general El-Sayed, og heller ikke til de andre arresterte. Aldri har de opplysningene kommisjonen gjennom hele etterforskningen har overgitt til de libanesiske myndighetene blitt kommunisert videre til dem. De har blitt avhørt både med og uten advokathjelp, men de har aldri fått prate med noen av advokatene i enerom. Og til tross for at han har etterlyst det utallige ganger, har general El-Sayed aldri blitt konfrontert med de personene som kommisjonens rapporter omtaler som «vitner» – med unntak av ett individ som var skjult bak en maske.

DISSE FEILTRINNENE har tatt slutt etter at Melhis forlot kommisjonen, og siden da har den heller ikke funnet noen grunn til å avhøre El-Sayed. Ellers ser det ut til at etterforskningen nå foregår på en anstendig måte. Alle «bevisene» og alle «vitneavhørene» som kommisjonens to første rapporter brukte mot generalene har blitt sjekket: de falt bort. Følgelig nevner ikke de fire siste rapportene noe om den mistanken Sikkerhetsrådet hadde vært så uforsiktig å tilskrive dem. Imidlertid har verken general El-Sayed eller de andre fangene noen som helst rettslig mulighet til å klage på den uretten de har blitt utsatt for. Offisielt er det opp til Libanons juridiske myndigheter å sikre at grunnleggende rettigheter respekteres. Men, til tross for at de ivret etter å imøtekomme kommisjonens anbefalinger på Mehlis’ tid, nekter de nå å ta ansvar for de personene som har blitt anholdt. Det finnes ikke noen ankeinstans.

Alt virker som om den holdningen man har inntatt med hensyn til domstolen i realiteten tjener som skalkeskjul for en generell avvisning av enhver domstol uansett type: nasjonal eller internasjonal. Men det er systemet innført av Sikkerhetsrådet med resolusjon 1595 som har utløst denne situasjonen. Paradoksalt nok bidrar det internasjonale domstolsprosjektet sterkt til å opprettholde en rettsløs tilstand.

(…)