Blairs britiske blindvei

Den 17. juli 2006, en uke etter at Israel hadde gått til angrep på Libanon, fanget et TV-kamera opp en uventet liten samtale mellom Tony Blair og George W. Bush under G8-toppmøtet i Sankt Petersburg. Den amerikanske presidenten sludrer uoppmerksomt i vei med sin fremste europeiske allierte og spør likegyldig: «Yo Blair, how are you doing?»

Den korte samtalen mellom de to hadde ingen nevneverdig interesse, men mediene grep straks fatt i texanerens fullstendige mangel på interesse for det den britiske statsministeren hadde å si. The Guardian mente at «Blair virket mer som en av Bush sine medarbeidere som forgjeves ventet på grønt lys fra sjefen, enn som leder av en selvstendig regjering». Før trodde vel Blair at hans «spesielle forhold» til den amerikanske presidenten var nyttig, men denne kjappe, TV-sendte dialogen viste at Bush knapt tok dette forholdet seriøst. Han følte seg bare forpliktet til å utveksle noen banaliteter, slik han ville gjort med enhver annen politisk leder. Blairs motstandere har allerede i lang tid omtalt ham som «Bush’s poodle» – puddelen til Bush – og etter denne hendelsen tok det ikke lang tid før antikrigsbevegelsen fikk opp plakater med teksten: «Yo Blair, Go Blair!»

Når Blair i juli forlater 10 Downing Street, vil han ha styrt Storbritannia i litt over ti år. Hans avgang kommer rett etter Labours solide nederlag i lokalvalgene som ble holdt den 3. mai. Partiet mistet 500 seter, mens de konservative fikk 900 flere enn ved forrige valg. Det mest symbolske aspektet ved valgnederlaget er resultatet i den tradisjonelle arbeiderbastionen Skottland. Det er lederen for det skotske nasjonalistpartiet SNP, Alex Salmond, som nå vil lede den skotske folkevalgte forsamlingen i Edinburgh. Blairs synkende popularitet har fått katastrofale følger for Labour. De som allerede nå vil gjøre opp status for hans statsministerperiode mener man ikke har sett verre siden Neville Chamberlain på 1930-tallet eller Anthony Eden på 50-tallet. «Irak» står nå ved siden av «Suez» i oversikten over katastrofer i den britiske utenrikspolitikken.¹
Blair er kjent for sin brennende religiøse tro

HVORDAN HAR BLAIR blitt så upopulær? Visst er det mange som har vært mer enn reserverte i sitt forhold til statsministeren, men dagens sammenbrudd er langt mer omfattende enn noen hadde trodd de første årene han satt ved makten. I 1997 var den nye statsministeren et ukjent vidunderbarn, men de som gikk på skole eller studerte med ham husker fremdeles at han var en talentfull skuespiller. Han kunne handle, men han kunne også late som, og selv om han lærte hele taler utenat, kunne han også løsrive seg fra dem og improvisere om det skulle vise seg nødvendig. Alt dette var karakteriske kjennetrekk ved hans politiske karriere.

Blair er også kjent for sin brennende religiøse tro, noe som er ganske uvanlig i det offentlige Europa på 1900-tallet. Vi må helt tilbake til Viktoriatiden og William Gladstone for å finne liknende tendenser hos en britisk statsminister. Storbritannia er i stor grad sekularisert. Selv om metodister og andre kristne trosretninger ofte har hatt stor innflytelse innad i Arbeiderpartiet, så har de forskjellige lederne for det meste nøyd seg med å være til stede i Den engelske kirkes gudstjenester når embetet krever det.

Med Blair er det annerledes, og han er for øvrig nærmere Roma enn Canterbury.² Likevel har han ofte hatt en høne å plukke med de religiøse lederne, litt som hans venn Hans Kung, den sveitsiske teologen som har et permanent problematisk forhold til Vatikanet. Han ble sterkt kritisert av den fremste britiske katolske erkebiskopen for å ha mottatt nattverd under en katolsk gudstjeneste, selv om han offisielt er protestant (hans kone Cherie er imidlertid katolikk). Og erkebiskopen i Canterbury har bedt ham om ikke å gå for langt i tilnærmingen til Roma. På den annen side har Blair aldri på noen måte tatt til seg pavens og Den anglikanske kirkens advarsler mot invasjonen av Irak.

Det er utenrikspolitikken som har vært den fremste årsaken til kritikken av statsministeren. I løpet av seks år har han trukket Storbritannia inn i fem konflikter³, og det er en rekord i tiden etter oppløsningen av imperiet. Britiske styrker har vært involvert i Irak i 1998 (Operation Desert Fox), i Kosovo i 1999, i Sierra Leone i 2000, i Afghanistan i 2001 og på nytt i Irak i 2002. Ingen av disse krigene har vært kronet med suksess. Ingenting er sikkert i Kosovo, det er ganske rolig i Sierra Leone, men Irak og Afghanistan er fortsatt åpne sår, dyre og upopulære kriger der britiske soldater fremdeles blir drept.

Det er ikke bare i Arbeiderpartiet og folkeopinionen Blairs popularitet har sunket drastisk. Den tillitskrisen han nå opplever innbefatter hele det britiske «establishmentet»: Ledende diplomater, politikere, dommere og nå nylig også ledende offiserer i den britiske hæren. Det var de militære som i februar sto bak avgjørelsen om å trekke styrkene tilbake fra Basra i Sør-Irak, der nederlaget er nært, for å styrke den britiske tilstedeværelsen i Afghanistan, der USA fører krig mot Taliban under Natos flagg.

Blair har ofte blitt beskrevet som altmuligmannen til president Bush. Virkeligheten er langt verre. Fra dypet av sin egen uvitenhet har Blair trodd fast på sitt kall i utenrikspolitiske anliggende, uten egentlig å bry seg om hva amerikanerne ville gjøre. Dersom Bush hadde nølt med å gå til krig mot Irak, ville Blair ha oppfordret ham til å gjøre det. Mange amerikanere mener at hans argumentasjon for krigen var langt mer overbevisende enn den Bush kunne stille opp med.

Før utflukten i Irak var det «krigen mot terror» Blair støttet entusiastisk. Tidligere hadde Labour vært fylt til randen med unge idealistiske jurister (deriblant Cherie Blair), fast bestemte på å kjempe for sivile friheter og rettigheter. «Krigen mot terror» dempet imidlertid deres engasjement. De godtok stilltiende overgrepene i Guantanamo og Abu Ghraib, og forsvarte til og med de undertrykkende lovendringene i deres eget land.⁴ Katastrofen i Irak har altså vært den fremste årsaken til den fiendtlige innstillingen mot Blair og hans regjering, men det er ikke den eneste årsaken. For ti år siden trodde man at Blair ville sette i verk et fremskrittsvennlig alternativ til Margaret Thatchers neoliberale politikk, som hadde vært ekstremt upopulær. Det er i dag helt klart at han aldri hadde noe slikt mål. Han ville støtte seg på arven fra jernkvinnen, og ikke forkaste den.

NÆRMEST ALT BLAIR har foretatt seg innenrikspolitisk har kun vært en forlengelse av de konservatives politikk fra 1979 til 1997. Hans utdannings-, helse-, og sikkerhetspolitikk har fulgt i Thatchers fotspor. For ikke å snakke om håndteringen av konflikten i Nord-Irland. Få av prosjektene hans har vært særlig originale. Langfredagsavtalen, inngått mellom protestanter i Ulster, IRA og regjeringen i Dublin i april 1998, var den store drømmen til John Major, Blairs forgjenger i 10 Downing Street. Dagens regjering fikk i stand denne avtalen med stor suksess.⁵ Desentraliseringsprosessen som førte til opprettelsen av politiske folkevalgte forsamlinger i Skottland og Wales var utarbeidet av John Smith, Blairs forgjenger som partileder i Labour. Opprettelsen av «spesialskoler» og de såkalte «akademiene»⁶ (som innebærer at private foretak kan kontrollere og finansiere offentlige institusjoner), opprettholdelsen av grammar schools (elitegymnas som er emblematiske eksempler på middelklassens privilegier innenfor det offentlige systemet) og slutten på gratis høyere studier var også opprinnelig forslag fra de konservative.

Visst innførte Blair en minstelønn i 1999,⁷ og han opprettet flere arbeidsplasser i offentlig sektor, men han fulgte likevel de konservatives privatiseringspolitikk. Det tydeligste eksempelet på fortsettelsen av thatcherismen var Private Finance Initiative (PFI), som gjorde det mulig for private foretak å yte helse- og utdanningstjenester som inntil da hadde vært forbeholdt det offentlige. PFI var et av John Majors prosjekt. Det ble lagt fram i 1992 av den daværende finansministeren Norman Lamont. Han ville mobilisere private foretak for å bygge og forvalte sykehus og skoler. Selskapene dette angikk kunne få en konsesjon på inntil 50 år, og ville tjene inn igjen det de hadde satset takket være årlige bidrag fra skattebetalerne.

Pilotprosjekt ble satt i gang av de konservative, men PFI tok ikke virkelig av før Gordon Brown, Blairs finansminister (og etterfølger), trykket prosjektet til sitt bryst i 1997. Brown hadde lovet å øke investeringene i offentlig sektor, og samtidig låne minst mulig. Problemet virket uløselig, men PFI skulle vise seg å være det rette svaret. Med dette prosjektet kunne regjeringen skaffe til veie de nødvendige investeringsbeløpene på dagen og betale tilbake senere.

Baksiden av medaljen var selvfølgelig at pengene regjeringen hadde lånt måtte betales tilbake med renter som oversteg de man vanligvis møter i tradisjonelle investeringer. Mot slutten av 2005 hadde regjeringen inngått avtaler på nesten 50 milliarder pund til sammen, og skattebetalerne måtte betale tilbake 20 årsverk på 7,5 milliarder pund. Intet mindre enn 150 milliarder pund alt i alt. PFI har nå utvidet seg til også å gjelde informasjonsteknologi og bygging av veier og fengsler. Lokale myndigheter bruker prosjektet til boliger, bibliotek og offentlig belysning. Forsvarsdepartementet er per i dag den enheten som bruker PFI mest. De konservative avskriver seg alt ansvar for den formen PFI har fått i dag. I 2002 uttalte Norman Lamont: «Det var aldri meningen at PFI skulle bli et middel til alternativ finansiering. Etter min oppfatning er dette er farlig, for privat finansiering er langt dyrere.»

Blant de som har nytt godt av PFI-kontraktene, finner vi utallige konsulenter for de fire største revisjonsselskapene: Price Waterhouse Coopers, KPMG (opprinnelig Peat Marwick), Deloitte Touche, og Ernst & Young (delvis oppkjøpt av det franske selskapet Capgemini). Konsulenter fra Accenture (tidligere Arthur Andersen), Booz Allen Hamilton, og McKinsey kan heller ikke klage. Av de 50 milliarder pund regjeringen lovte i 2005, har 5 milliarder blitt brukt på honorar til konsulentene. (…)