En situasjon av total elendighet

Kinshasa er en by som dens egne innbyggerne vanligvis beskriver som et «kadaver», et «vrak», eller som de kaller «Kin la Poubelle» (søppelbyen). «I dag anslår vi at mindre enn 5 prosent av Kinshasas innbyggere har regelmessig inntekt,» skriver antropologen René Devisch.¹ De som bor her overlever «takket være deres jordlapper og evne til å klare seg, kan de kjøpe, selge og drive handle». «Artikkel 15» (som i straffeloven sier at stjeling er straffbart) har blitt byens varemerke, og «å klare seg selv» er det offisielle motto.²

Med den enorme overgangen fra formell til uformell økonomi, er Kinshasa nesten i ferd med å gi ny mening til begrep innen økonomisk politikk og urban analyse. Antropologen Filip De Boeck har studert kongolesiske barn og spør: «Hva betyr en by med 6 millioner innbyggere, der biltrafikk og offentlig transport er så å si ikkeeksisterende siden det ofte tar flere uker, selv måneder, å skaffe en dråpe bensin? Hvorfor opprettholder man de sosiale konvensjoner som å kalle en bankseddel «penger» når man stadig konfronteres med det faktum at det faktisk er en verdiløs papirlapp? […] Hva er vitsen å skille mellom formell og uformell eller parallelløkonomi når det uformelle har blitt normen og det formelle nærmest har opphørt å eksistere?»

INNBYGGERNE I KINSHASA bor i sin ruinby med en ulastelig humor. Men selv ironien må til slutt vike i møte med samfunnets dystre åsyn. Gjennomsnittsinntekten har falt til mindre enn 100 dollar per år. To tredeler av innbyggerne lider av underernæring. Det eksisterer ikke lenger en middelklasse. En av fem voksne er hiv-positiv. Tre fjerdedeler av innbyggerne er for fattige til å få hjelp til helseproblemer og blir nødt til å henvende seg til helbredere innen pinsebevegelser eller til såkalte marabout’er [islamsk hellig mann, overs.anm.].³
Som i Kongo for øvrig, har hovedstaden blitt plyndret av en evigvarende virvelstorm av korrupte styrer, av den kalde krigens geopolitikk, av samfunnsendringer og kontinuerlig borgerkrig. Mobutu sitt diktatur, som metodisk plyndret landet i to og tredve år, var et Frankenstein-monster skapt og støttet av Washington, Pengefondet, Verdensbanken – og med Frankrikes vel og viten. (…)

Mobutu ble til slutt styrtet i 1997. Denne «frigjøringen» endte imidlertid bare med utenlandsk innblanding og med en evig borgerkrig. Ifølge USAID i 2004 hadde denne krigen krevd 3 millioner menneskeliv (de fleste døde av sult eller sykdom).⁴ Hærens herjinger og plyndringstokt i Øst-Kongo minnet om scener fra Tredveårskrigen i Europa og førte til at flyktninger igjen strømmet til Kinshasas allerede overbefolkete slum.

Etter hvert som byens formelle økonomi og dens institusjoner svant hen, ble Kinshasas innbyggere nødt til å kjempe for å overleve, spesielt mødre og bestemødre: Kvinnene delte byen inn i mindre landsbyer. De gjenopprettet selvforsyningsjordbruk og hjalp hverandre i tråd med gamle landsbytradisjoner. Hver kvadratmeter ledig jord – inkludert motorveienes delebånd – ble benyttet i dyrkingen av rotfrukten maniok. Kvinnene som ikke hadde noe jordlapp å dyrke, de såkalte mamas miteke, plukket røtter og frukt i villmarken. Etter hvert som arbeidslivet gradvis brøt sammen og deretter den forførende pengespillverdenen, vendte folk seg igjen mot landsbymagi og spådomsprofetier. De prøvde å bli friske fra «den hvite manns sykdom», yimbeefu kya mboonu, «den dødelige pengesykdommen».⁵

I DE TOMME FABRIKKLOKALENE og utplyndrete butikkene finner man nå små kirkesamfunn og bønnegrupper. Skiltene deres er enkle, men fargesterke. I de enorme slumbyene som Masina (blant de lokale kalt «Den kinesiske republikk» fordi man bor så tett), har tallet på pinsebevegelser eksplodert. På slutten av 2000 talte man 2177 nyopprettete religiøse sekter i Kinshasa. Mange av medlemmene møtes ofte for å be hele natten. (…)

Kinshasas innbyggeres evne til selvstyring og overlevelse⁶ stanger mot virkelige materielle begrensninger og mot de dystre utsiktene. Trass i heroisk innsats, særlig fra kvinnenes side, er tradisjonelle samfunnsstrukturen i ferd med å forvitre. Antropologer beskriver det som en situasjon av total elendighet, hvor gratis byttemåter og gjensidig likestilte forhold, som før styrte det kongolesiske samfunnet, opphører. Uten mulighet til å betale datterens medgift, og uten mulighet for å tjene til livets opphold, forlater unge menn unge gravide kvinner. Fedre blir dermed noen som svikter. Samtidig etterlater aidsepidemien utallige foreldreløse barn og barn med hiv. Fattige familier bosatt i byene – uten landsbygdas hjelpenettverk eller, i motsatt fall, nedtynget av trengende slektninger – er under et enormt press for å kvitte seg med de mest avhengige familiemedlemmene. En forsker fra Redd Barna bemerker bittert: «De kongolesiske familiene og fellesskapenes evne til å sørge for grunnleggende behov og beskyttelse for barna sine ser ut til å gå i oppløsning».⁷
Denne krisen i familiestrukturen skjer dessuten samtidig som både pinsebevegelser og frykten for hekser vokser. Ifølge Devisch ser mange kinshasere deres skjebne i denne store sosiale krisen som «en slags forhekselse».⁸ Det gir et perverst resultat der kinshasere tar figuren Harry Potter bokstavelig. Tusenvis av barn har blitt utpekt som «hekser» av hysteriske folkemengder, de blir satt ut på gaten, til og med drept. Disse barna, noen knapt eldre enn spedbarn, blir beskyldt for alle slags motgang. De har de til og med vært beryktet, i hvert fall i slumbyen Ndjili, for å fly rundt i skarer på sine forheksede kosteskaft nattestid.

Hjelpearbeidere understreker at dette fenomenet er noe radikalt nytt: «Før 1990 hørte man aldri snakk om barnehekser i Kinshasa. Barna som i dag beskyldes for å være hekser har alle samme utgangspunkt: De har blitt en byrde for sine foreldre som ikke lenger klarer å fø dem. Vanligvis kommer barna fra meget fattige familier».⁹

KARISMATISKE KIRKER HAR spilt en viktig rolle i utbredelsen og legitimeringen av frykten knyttet til barneheksene. Pinsevennene sier faktisk at deres tro er et himmelsk skjold mot hekseri. Hysteriet blant barn og voksne (som har utviklet hyperfobi for katter og firfirsler, og for de lange mørkelagte nettene under strømbrudd) har eksplodert etter en spredning av motbydelige kristne videoer. Disse viser «barneheksenes» tilståelser og påfølgende hekseutdrivelser. Blant midlene som benyttes er kokende vann eller å nekte barna mat. Forskere i USAID beskylder direkte industrien av «selvutnevnte pastorer» som «setter opp en scene og sprer sine profetier til de som leter etter et enkelt botemiddel til deres lidelser og ulykkelige skjebne.» […] Når profetiene mislykkes, er det lett for de som forkynner å finne andre, uriktige årsaker til at motgangen vedvarer. Deriblant hekseriet som barna beskyldes for å stå bak. Det er lettere å beskylde dem siden de ikke kan forsvare seg så lett. En familie som ber sin pastor om råd kan for eksempel få høre at det er deres funksjonshemmede sønn eller datter som er årsaken til deres lidelser. Barnets funksjonshemming er det ubestridelige beviset på at det er en heks.»¹⁰

De Boeck slår dessuten fast at sektene opprettholder en offisiell moralsk orden midt i samfunnets kollaps. Han hevder at «det er ikke de religiøse lederne selv som er årsaken til disse beskyldningene. De nøyer seg med å bekrefte dem og, derved, til at de legitimeres». Pastorene arrangerer offentlige tilståelsesmøter og utdrivelser kalt «sjelbehandling». «Barnet plasseres i midten av en sirkel av bedende kvinner. Kvinnene er ofte i transe og utfører gjerne tungetale som er tegnet på den Hellige Ånds nærvær.» Imidlertid nekter ofte familiene å ta tilbake barna etter at disse har blitt beskyldt for å være hekser. Barna blir dermed overlatt til seg selv på gata. «Jeg heter Vany og er tre år,» fortalte et barn De Boeck. «Jeg var syk. Beina mine begynte å hovne opp. Og så sa man at jeg var en heks. Det var sant. Pastoren sa det.»¹¹

I likhet med jentene som ble beskyldt for å være hekser i Salem på 1600-tallet, later det til at barneheksene på en helt utrolig måte tar til seg alt de beskyldes for å være. De aksepterer sin rolle som årsak til familiens ulykke og til byens anomi. En liten gutt kunne fortelle fotografen Vincen Beeckman følgende: « Jeg har spist 800 mennesker. Jeg gjorde sånn at de døde i bil- eller flyulykker. Jeg reiste til og med til Belgia ved hjelp av en sirene som ledet meg helt til havnen i Antwerpen. Av og til flyr jeg med kosteskaftet og noen ganger flyr jeg på et avokadoskall. Om natten er jeg tretti år og har hundre barn. Faren min mistet jobben som ingeniør på grunn av meg. Og så drepte jeg ham, ved hjelp av sirenen. Jeg drepte også min bror og min søster. De begravde jeg levende. Og så har jeg drept alle barna min mor ennå ikke har født.»¹²
Det finnes ikke noen form for barnevern i Kinshasa. Beeckman mener derfor at det å kaste på gaten barn som beskyldes for å være hekser ikke bare er en måte å rettferdiggjøre at man drar fra dem. Det er også «en mulighet til å plassere barna i et religiøst fellesskap, der de kan få en form for utdanning og der de får mat, eller å få dem inn på et av sentrene som drives av en internasjonal NGO-organisasjon.» De fleste av heksebarna, særlig syke og hiv-smittete, ender imidlertid på gata. De føyer seg inn i rekkene til byens hær som nå består av minst 30 000. Det er «barn på rømmen, barn som har blitt mishandlet, barn som har blitt omplassert på grunn av krig, deserterte barnesoldater, foreldreløse barn, enslige barn.»¹³

I en treffende betraktning, om enn noe preget av lyriske tendenser à la Walt Whitman («slumbyene, også de synger Kinshasa…»), stiller kinshaseren Thierry Mayamba Nlandu følgende spørsmål: «Hvordan klarer disse menneskene å overleve i det absurde og forferdelige livet de lever i Kinshasa?» Hans svar er at «Kinshasa er en død by, men ikke en by av døde». Den uformelle økonomien er ikke en deus ex machina, en uventet løsning, men en «ørken uten sjel». Men denne «utholdenhetsøkonomien» gir de fattige samtidig en viss verdighet «mens markedslogikk derimot bare leder til fullstendig håpløshet».¹⁴

Men i likhet med innbyggerne i slumbyen Texaco i romanen ved samme navn av Patrick Chamoiseau, klamrer kinshaserne seg til sin by «med alle mulige midler» og nekter hardnakket å slippe taket.¹⁵

Oversatt av C.S.C.

Originalutgave: Mike Davis, Planet of Slums, Verso books, London/New York, 2006 www.versobooks.com/books/cdef/d-titles/davis_m_planet_of_slums.shtml

1 René Devisch, «Parody in Matricentered Christian Healing Communes of the Sacred Spirit in Kinshasa», Contours, 1:2, høsten 2003.

2 Michela Wrong, «In the Footsteps of Mr. Kurtz», Paperback, Londres, 2000.

3 Lynne Cripe et alii. «Abandonment and Separation of Children in the Democratic Republic of the Kongo», Evalueringsrapport fra USAs direktorat for internasjonal utvikling (USAID) ledet av Leahy-fondet for krigsofre, april 2002.

4 I dag anslår Anthony Gambino, tidligere direktør for USAIDs Kongo-avdeling, at det dreier seg om 3,8 millioner. Se Myemba Dizolele, «Eye on Africa: SOS Kongo». United Press International (UPI), 28.desember 2004.

5 René Devisch, «Frenzy, violence and Ethical Renewal in Kinshasa », Public (…)