Et militært paradigmeskifte

Drønn, lysglimt, eksplosjoner på slagmarken. Den amerikanske soldaten er spent fast i en uniform av siste generasjon med integrert skuddsikker vest. En hjelm beskytter ham. Den lar han også bruke det elektroniske utstyret han har med seg. Datamaskinen han styrer med hånden har en databank og responderer på stemmekommandoer. På skjermen i hjelmen kan han se kart, finne sin GPS-posisjon,¹ få skriftlige direktiver som oppdragsordre, nødvendig teknisk data for å identifisere kjøretøy og se videobilder. Det integrerte kameraet gjør det mulig å se om natten og gjennom røyk. På begge sidene av hjelmen er det montert «elektroniske ører» som lokaliserer lyder. For økt sikkerhet er informasjonssystemet koblet til en minedetektor som består av varmesensorer og en mikrorader.²

Selvfølgelig har han et våpen, i dette tilfellet en M14 angrepsrifle. Den er utstyrt med et varmekamera som kan oppdage kamuflerte enheter. Bildene kan spres i nettverket. Med sin laseravstandsmåler og –sikte blir alle fotsoldatene ildledere og viktige ledd i en informasjons- og etterretningskjede.

Science-fiction? Allerede i 1994 var en del av dette utstyret i ferd med å tas i bruk av den amerikanske hæren, som ledd i prosjektet «21st Century Land Warrior Project» (21CLW). Denne militærrevolusjonen som ble unnfanget under den første Gulfkrigen (1991), tar det teknologiske overtaket til det ytterste. Var det ikke de lynraske flyene, krysserrakettene og presisjonsbombene som sørget for seieren under «Operasjon Ørkenstorm», mens de andre bestanddelene i den internasjonale koalisjonen amerikanerne ledet hadde en underordnet rolle? Sanntidskoordinering av en rekke våpen fra lang avstand ga en slagkraft uten sidestykke. Dette fenomenet var ikke mulig å forestille seg før informasjonsteknologien.

Fra nå av vil de mest moderne kommunikasjonsteknologiene forandre det 21. århundrets militæravdelinger på alle nivåer. De vil gjøre dem kraftigere, mer mobile og omorganisere dem radikalt. «Med en gang vår motstander på slagmarken løfter lillefingeren, vil alle våre styrker være informert og umiddelbart kunne sette ham ut av spill», hevder general Dennis Reimer, øverstkommanderende for US Army.³
«Jeg er ingen slakter, jeg er en ingeniør.»

Aldri før har historien sett en slik avgrunn mellom planetens fremste hær og rivalene – «internettaktikk», presisjonsammunisjon som øker slagkraften til bombejagerflyene og flere førerløse fly eller droner (Unmanned Aerial Vehicle – UAV), først og fremst ment for rekognosering, blir stadig oftere tiltenkt en kamprolle. Gaston Bouthoul grunnla i 1945 polemologien.⁴ Som en ekte visjonær uttalte han i 1962: «Krigeren går mot å bli en ingeniør som forbereder ødeleggelsen av en generasjon med regnemaskiner, kompass og knapper. Dette lar ham bevare en fryktelig god samvittighet, og kan til og med gjøre ham uvitende. Han kan enkelt svare de som anklager ham: ’Jeg er ingen slakter, jeg er en ingeniør’.»

SOM I ENHVER REVOLUSJON, er ikke alle tilhengere av militærrevolusjonen. Selv i USA innvender noen offiserer at infanteristenes høyteknologiske utstyr er svært tungt og besværlig. Andre er urolige for konsekvensene: «Den overdrevne avhengigheten av datanettverk risikerer å svekke hæren i stedet for å styrke den, fordi den svekker kampånden (soldatene blir framfor alt nettverksoperatører).»⁵ I Kina i 1998 ristet to oberster fra luftforsvaret, Qiao Liang og Wang Xiangsui, på hodet i boken Unrestricted Warfare: «Amerikanernes forskning har mange teoretiske blindsoner og svake resonnementer.»

Som en konsekvens av «langdistanseangrep», som gjør det mulig å unngå tap (i egen leir), har følelsen av teknologisk overlegenhet avfødt et nytt begrep: «krig uten tap av menneskeliv». Dette begrepet rommer et ønske om å unngå fortidens blodbad, og et samfunn (med en stadig eldre befolkning) hvor individualismen og menneskerettighetene står sterkt – utviklingen går i den retningen de vestlige demokratiene ønsker, og de slutter seg velvillig opp om den. I et annet perspektiv (som ikke utelukker det første) ønsker regjeringene og militærlederne å skåne deres profesjonelle hærer – som de har investert mye penger i å utdanne – der kvalitet er viktigere enn kvantitet.
Krigen er i ferd med å bli «humanitær» med ideen om at militære intervensjoner kan gjøre slutt på utolererbare situasjoner (sult, folkemord, etnisk rensning, endeløse borgerkriger).⁶ I denne historien gjenfinner man moralen fra gode gamle dager da de gode seiret og fikk slutt på stridighetene – til stor glede for salongstrategene som oppglød ser «kirurgiske angrep» igjen sette den «friske og muntre krigen» på dagsorden.

Denne utviklingen gjeninnfører – ved første øyekast – Augustins refleksjoner tilbake på dagsorden. I tråd med den ærverdige Platon innførte Augustin på 600-tallet skillet mellom «rettferdig krig» (legitim fordi man forsvarer seg) og «urettferdig krig» (illegitim fordi man angriper).⁷ Denne doktrinen ga et rammeverk for å analysere konflikter i moralske termer, og var i mange århundrer – med mange viderverdigheter og brudd – et ledd i forsøkene på å regulere maktbruken mellom stater. Et sett av regler delt i to undergrupper underbygget den: jus ad bellum (regler for å innlede en moralsk legitim krig) og jus in bello (kriterier for en moralsk akseptabel krigføring). (Se ved siden av).

Særlig gjennom Haag- og Genèvekonvensjonene ble begrepet «rettferdig krig» innlemmet i den positive folkeretten, som anerkjenner statenes så vel som individenes rett til å forsvare seg med våpen ut fra «grunnleggende rettigheter», «territorial integritet» og «selvbestemmelse». Som filosofen Nicolas Tavaglione (Le Dilemme du soldat – Soldatens dilemma) bemerker gjorde dette at «doktrinen ved første øyekast er bedre enn begge de teoretiske og mer ekstreme alternativene: absolutt pasifisme eller amoralsk realisme».

«Operasjon Ørkenstorm» ble innledet under FNs emblem og gikk hånd i hånd med et håp om en «ny verdensorden». I virkeligheten hindret ikke FN-charterets forbud mot å bruke våpenmakt på en ikke-defensiv måte statene, konstaterer Gilles Andréani og Pierre Hassner (Justifier la guerre? – Legitimere krig?). I løpet av de ti siste årene har tilsynelatende «humanitære» intervensjoner vært framherskende – Somalia, Haiti, Bosnia-Hercegovina, Rwanda, Sierra Leone, Kosovo, Øst-Timor, Den demokratiske republikken Kongo. Mens «dens suksess er heller tvilsom». For hvem bestemmer at vold skal bekjempes med vold? Og når, hvordan og i hvems navn?

PROBLEMSTILLINGEN ER SÆRLIG aktuell fordi USA etter den kalde krigen har fått økt innflytelse og begynt å se på seg selv som verdens frelser, planetens politi, fredsutsending og demokratiforkjemper. Og når det kommer til stykket har europeerne altfor ofte fulgt USA. Fra et tydelig skille mellom humanitære og sikkerhetsmessige oppdrag, gikk man i Kosovo over til rå makt. Etter massakrene utført av serbiske styrker i Kosovo, som førte til nær 10 000 drepte sivile, igangsatte NATO en 79 dager lang luftblitskrig (1999) og trosset FNs anbefaling.⁸ Intervensjonen var illegal – selv om Sikkerhetsrådet nektet å fordømme den – og skapte nye spørsmål: «Skal makt brukes til å beskytte ofrene eller presse den aggressive parten?» (Andréani, Hassner). Rettferdig sak? «NATO framhevet humanitære mål», bemerker Tavaglione, «å hindre de serbiske styrkene i å utføre etnisk rensning mot albanske folkegrupper i Kosovo. […] Men mens hendelsene skjedde i Kosovo, rammet bombingen framfor alt Serbia. […]» Bombeangrepene ble utført langt fra slagmarken. De skulle «straffe samfunnet», og dermed knuse viljen eller svekke moralen i håp om det på en eller annen måte skulle føre til at den serbiske regjeringen stanset krigen. Med andre ord ble den sivile ikke-stridende befolkningen tatt til gissel, noe som formelt sett er forbudt av jus in bello.

Et spørsmål i forbindelse med denne konflikten gikk hus forbi. Om de amerikanske strategenes erfaring av denne tydelige seieren var at luftherredømme gir mulighet å knuse en fiendehær, kom de ikke inn på problemet med en bakkeokkupasjon med en fiendtlig innstilt befolkning. Men nederlaget i Somalia fikk oppmerksomhet. Fra et utelukkende militært synspunkt var raidet amerikanerne utført i Mogadishu 3. oktober 1993 en suksess. Men prisen de måtte betale – 19 soldater drept eller savnet, 84 såret – var for stor for den offentlige opinionen i et land som var blitt tilhenger av «ingen tap av menneskeliv». Dette førte – som i Beirut i 1982 – til en rask tilbaketrekning.
Første konklusjon er derfor: I et fredsbevarende oppdrag utført på bakgrunn av et flernasjonalt frivillig samarbeid vil man aldri finne den samme tilbøyeligheten til å akseptere farene og dødsfallene som man vil når man forsvarer seg mot en morderisk angriper på egen jord.⁹ I Beijing trekker Qiao Liang og Wang Xiangsui en annen slutning: «Hvis man bedømmer ut fra prestasjonene til den amerikanske hæren i Somalia, der den ble rådvill i møte med Aidids styrker, kan man konkludere med at den mest moderne militærmakt verken har evnen til å kontrollere offentlig støy eller å slåss mot en motstander som opererer på ikke-konvensjonelle måter.»

Angrepet på det amerikanske territoriet 11. september 2001 var per definisjon ikke-konvensjonelt, og bekrefter framsyntheten til de to kineserne (de skrev boken i 1998). «Når fattige land med liten militær makt, så vel som ikke-statlige krigsorganisasjoner som kjemper mot overlegne styrker – som Tsjetsjenia mot Russland, Somalia mot USA, Nord-Irland mot Storbritannia og tilhengerne av islamsk jihad mot hele Vesten – […] er det klokt å systematisk unngå brutale møter ansikt til ansikt med stormaktenes armeer. Det er fornuftigere å bruke, for å redde sitt eget skinn, forskjellige kampformer som gerilja (hovedsakelig i byområder), terroristkrig, hellig krig, utvidet krig og nettverkskrig.»

MOTANGREPET ETTER 11. SEPTEMBER markerer slutten på (USAs) «ingen tap av [amerikanske] menneskeliv». For Washington dreide det seg denne gangen om å forsvare sine egne borgere. I det minste offisielt. I virkeligheten brukte Det hvite hus sinnet i befolkningen til å mobilisere den mektigste hæren i verden for å utføre en aksjon som burde ha forblitt innenfor politiet og etterretningstjenestene. Vi skal ikke her legge for mye ut om de reelle motivene, som allerede er kjent, bak «den globale krigen mot terrorisme» erklært av Det hvite hus – ødelegge den militære evnen til en del av den arabiske verdenen, mens man bevarer kontrollen over oljeressursene i Persiagulfen. Da USA angrep Afghanistan («Enduring Freedom») for å kaste Talibanregimet, regnet Pentagons eksperter med at konflikten ville ende våren 2002. Vi vet hvordan det gikk.
18. mars 2003 gikk USA til krig mot Saddam Husseins Irak under påskudd av at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Angrepet skjedde uten godkjennelse fra FN og mot viljen til flere allierte. «At USA forlater den mellomvestlige samarbeidet viser bestemt at landet er på vei tilbake til hobbesianske verdier,» skriver Dario Batistella (Retour à l’etat de guerre, Tilbakevending til krigstilstanden).

Bastiella minner om at den hobbesianske krigsoppfatningen (fra den engelske filosofen Thomas Hobbes, 1588-1679) kjennetegnet relasjonene mellom politiske størrelser gjennom hele antikken og middelalderen før den på ny ble gjenopptatt av Napoleons Frankrike og siden Hitlertyskland. Denne oppfatningen hviler på to sentrale postulater: «På den ene siden innebærer den en aksept av ubegrenset krig, maksimal bruk av makt og ingen kompromiss med fienden så lenge kampene varer, inneforstått at krigens mål er ’å ødelegge hæren’. På den andre siden innebærer den en ’tro på forebyggende krig’, som er synonymt med fravær av regler for å starte en krig. Alle knep er tillatt uten at man trenger å bry seg om lover eller moral.»

Det er legitimt å diskutere hvorvidt det er nødvendig å innlede en «forebyggende krig» – i virkeligheten en «forkjøpskrig». «Ideen om man kun kan ty til makt etter at alle forsøk på å ende konflikten på fredelig vis har mislykkes, har når det kommer til annonserte eller forutsigbare folkemord katastrofale konsekvenser,» påpeker Andréani og Hassner. Tilfellet med Rwanda står friskt i minnet. Dessuten: «Hvilken beslutning skal man fatte når det blir klart (for de militære ekspertene) at en militærhandling på en bestemt dato har store sjanser for å bli kortvarig og suksessfull, mens ti måneder senere kan styrkeforholdene ha endret seg og konflikten vil bli mer blodig og usikker?»¹⁰

For øyeblikket er det ikke tilfeldig at Washington har valget å bruke termen «forebyggende krig» i stedet for «forkjøpskrig», en term som innskriver seg i doktrinen om rettferdig krig. Forskjellen dreier seg om trusselens tidsdimensjon. En forkjøpskrig innledes overfor en fare som oppfattes som umiddelbar, mens en forebyggende krig svarer på en potensiell trussel. På denne måten legitimerer amerikanske National Security Strategy at det er legitimt å forsvare seg flere år før trusselen kan materialisere seg. Ifølge Battistella blir «USA selv en ’urettmessig aggressiv part’ når USA angriper på bakgrunn av ’vage og usikre mistanker’.» Nuclear Posture Review, som ble publisert av Det hvite hus 9. januar 2002, markerer en omveltning i måten USA tilnærmer seg spørsmålet om atomvåpen ved at den er mest urolig for de som motsetter det amerikanske hegemoniet. I motsetning til ideen om forhandlinger, åpner forminsking av atomvåpen – mini-nukes – for «begrenset bruk». Hvem kan dermed tvile på at den amerikanske krigen i Irak snarere har forverret enn redusert terroristtrusselen og spredningen av terrorisme, spør Pierre Conesa i et essay (Les mécaniques du chaos – Kaosets mekanikk). Her prøver han å vise at unilateralisme, terrorisme og spredning av terror er dialektisk forbundet for å skape en mekanikk for internasjonal usikkerhet. Sovjetunionens fall i 1991 «innprentet en seiersrus i den voldelige islamismens teoretikere, som er overbevist om at de bekjempet Sovjetunionen alene i Afghanistan, så vel som de amerikanske nykonservative tenkerne som så det som oppløsningen av ’ondskapens rike’.» Ifølge Conesa er sjokket de religiøse ekstremistene har forårsaket utvilsomt et sentralt trekk ved den internasjonale ustabiliteten. I unilateralismen til Bush-gruppen ser han «fundamentalismen til en makt som legitimerer seg selv en slags ’sekulære utvalgthet’, en ’radikaldemokratisk messianisme’, som nyevangelistene gir et religiøst tilsnitt for å skape en ’bibelsk patriotisme’». Det samme gjelder for fundamentalismen som jihadistene benytter seg av når de gjør islam til et absolutt og endelig prinsipp. «Målet for konflikten er ’sanne’ religionens seier. Det eneste utfallet som teller er en total seier og ingen forhandling med ’den andre’, framstilt som inkarnert ondskap, er mulig.»

I EN REGION der følelsen av å være en brikke i et spill mellom ytre makter i tiår har økt nasjonalismen og fordømmingen av Vesten, fokuserer alle aktørene på fiendens aggresjon og berettiger sin egen vold i etterkant av de andres. Dette er like mye tilfellet med Al-Qaida-nettverket, som ikke respekterer en eneste regel og har som mål å ødelegge den bestående ordenen, så vel som statene som har underkastet seg Washingtons hevnvilje. «Nå er det eneste mulig motangrepet å ’utjevne styrkeforholdet’ gjennom spredning av masseødeleggelsesvåpen, ukonvensjonell krigføring eller terrorisme, som uten store kostnader utvisker styrkeforskjellene.» Den evige kampen mellom skjold og sverd har ledet strategene i alle land i århundrer.

Den berømte generalen fra Vår- og høstannalenens tid (722-481 f.kr.), kineseren Sun Zi, utviklet sine ideer om strategi og taktikk i et lite verk, Kunsten å krige. Uten å benekte sin interesse for direkte kamp, foreskrev han bruk av alle mulige indirekte midler som kunne bidra til seier, uten selv å gå til krig. 2500 år senere, i et Kina Washington ser som en oppadstigende rival, fornekter ikke oberstene Qiao Liang og Wang Xiangsui Sun Zis tenkning. Deres verk, Unrestricted Warfare, ble utgitt i Beijing i februar 1999. Verket sammenligner to strategikulturer som er forskjellige på de fleste punkter, den amerikanske og den kinesiske. Det som er sentralt for de to oberstene er hvorvidt «symmetriske krig» er en ny betegnelse. De hevder at «I virkeligheten er det en eldgammel situasjon, den svakes måte å svare den sterke.»

Beijing er urolig for at Kina «omringes» av USAs militære nærvær i regionen og styrking av alliansenettverket. For å unngå å ty til en ressurskrevende og håpløs opprustning, utvider Unrestricted Warfare krigshandlingene til alle andre områder enn militæret, til alle andre virkemidler enn krigens. «Økonomisk bistand, handelssanksjoner, diplomatiske forhandlinger, kulturpåvirkning, mediepropaganda, innføring og bruk av internasjonale regler og FN – dette er tilgrensende områder, som i stadig større grad er blitt paramilitære redskaper for politikerne.» For å oppsummere, styrkeforholdene tatt i betraktning, fortsetter Beijing å prioritere diplomati, og i en større sammenheng det man kaller soft-power, for å forsøke å endre situasjonen til deres fordel.

Hvis vi får en åpen konflikt vil «de tradisjonelle krigsmodellene så vel som teoriene og metodene utfordres.» Ifølge forfatterne vil alle områder være framtidens slagmarker. Dette er en påstand man bør ta på alvor. «Et enkelt børskrakk framprovosert av et enkelt menneske, en enkel datavirusinvasjon, et enkelt rykte eller en liten skandale som fører til et fall i valutaen til et fiendeland eller at lederne henges på Internett, alle disse handlingene kan plasseres i denne nye våpenkategorien.»

Liang og Xiangsui overskrider «det militære paradigmet» og bemerker at en stormakt som er i ferd med å globaliseres, som Kina, allerede nå har muligheten til å ryste verdensøkonomien ved å endre sin økonomiske politikk.» Kort fortalt, det finnes ikke lenger noen forskjell mellom slagmark og ikke-slagmark. Å bruke kun ett virkemiddel vil bli stadig mindre virkningsfullt, mens å kombinere flere forskjellige metoder vil gi åpenbare fordeler. De to strategene konkluderer med at USA er i ferd med å bruke mesteparten av deres energi på å nok en gang å føre «en krig av typen kald krig, som de ikke lenger trenger å føre». Det er svært sannsynlig at de på denne måten vil sløse bort mye krefter.»

Oversatt av R.N.

1 Global Positioning System.

2 Jon Gawne, Le combattant américain du XXIe siècle (Den i amerikanske soldat i det 21. århundret), Raids, Paris, desember 1994.

3 Jean Laffay, L'US Army du XXIe siècle (US Army i det 21. århundret), Raids, mars 1999.

4 Det vitenskapelige studiet av krig og, i utvidet betydning, fenomener av kollektiv aggressivitet. Bouthouls verk Le phénomène guerre (Fenomenet krig, 1962) har nylig blitt gjenutgitt (Payot, Paris, 2006).

5 Jean Laffay, se over.

6 Olivier Hubac (red.), Mercenaires et polices privées (Leiesoldater og privat politi), Universalis, Paris, 2005.

7 For mer om dette temaet, se Christian Delanghe og Henri Paris, Les nouveaux visages de la guerre (Krigens nye ansikter), Pharos–Jaques-Marie Laffont, Paris, 2006.

8 Kina og Russland var imot innblandinger som kunne føre til at et selvstendig land ble splittet. Beijing tenkte på Taiwan og Russland på Tsjetsjenia.

9 Olivier Hubac, se over.

10 Det pavelige råd for rettferdighet og fred (Justitia et Pax) i Frankrike, Dossier de réflexion sur les interventions militæres extérieures (Refleksjoner over ytre militær innblanding»), Documents-Episcopat, Paris, 8. mai 2000.

(…)