Forfalskningens mekanismer

15. oktober 1989 i Paris døde en av de mest bemerkelsesverdige forfatterne fra annen halvdel av 1900-tallet. Hendelsen ble ledsaget av en mer eller mindre gjennomført likegyldighet. Hans navn? Danilo Kis. Han var jugoslaver (og holdt fast ved denne betegnelsen). Mange forfattere i hele verden, fra Susan Sontag til Juan Goytisolo, fra Joseph Brodsky til Milan Kundera, verdsatte ham på det høyeste. Han hadde til og med vært bare noen stemmer fra å få nobelprisen i litteratur. Men hans publikum i Frankrike – landet han bodde i – forble tause, nærmeste hemmelighetsfulle. Alt tydet på at han kunne få en posthum anerkjennelse, at han virkelig skulle bli oppdaget og verdsatt. Men man må bare konstatere at det ikke har skjedd. Til tross for at man etter hans død har forsøkt å veie opp for dette ved å trykke opp og oversette bøkene hans (i Spania ble en utgivelse av hans samlede verker nylig igangsatt), er han, utenfor sitt nå forsvunne land, stort sett ukjent for de fleste. Det skulle være på høy tid å yte ham den rettferdigheten han fortjener.

KIS BLE FØDT I 1935 i Subotica, på grensen mellom Jugoslavia og Ungarn. Faren hans var ungarsk jøde, og moren opprinnelig fra Montenegro. I 1939, da han var fire år, ble han døpt i den ortodokse kirken i Novi Sad, i Vojvodina (en provins i Nord-Serbia). Hensikten med denne dåpen var først og fremst å beskytte ham mot de ventede jødeforfølgelsene. Etter de tragiske «kalde dagene» i Novi Sad, i januar 1942 (massakrer der ungarske fascister gikk løs på jøder og serbere fra Vokvodina) ble han til han var 13 år boende i fødebyen til faren – som på sin side er en sentral figur i tre av romanene hans, og som ble deportert til Auschwitz og aldri kom tilbake.

I 1947 ble Kis sammen med sin mor «sendt hjem» til Montenegro, hvor han gikk på gymnaset. Deretter studerte han ved universitetet i Beograd (på det nyopprettede instituttet for komparativ litteratur). Det er også i Beograd at hans litterære aktivitet begynner. En aktivitet som er helt frigjort fra de rådende kulturelle dogmene i Titos Jugoslavia, og som noen ganger vil bli gjenstand for skarp polemikk. Siden ble han lektor i serbokroatisk ved diverse franske universiteter (Strasbourg, Bordeaux, Lille), uten noensinne å miste kontakten med hjemlandet, der bøkene hans (romaner, noveller, essays) ble utgitt. Her ble han også kjent for sine oversettelser til serbokroatisk av poesi fra russisk (Emilevich Mandelstam, Sergej Aleksandrovitsj Jesenin, Marina Tsvetajeva) og ungarsk (Sandor Pét...fi, Endre Ady), og av franske forfattere (fra Lautréamont til Raymond Queneau). Sine siste leveår tilbrakte han i Paris, med regelmessige opphold i Jugoslavia.

Hans typisk sentraleuropeiske livsløp preger hele forfatterskapet. Først gjennom erkjennelsen av historien, som det er et resultat av (sårbarheten til de «små nasjonene», ofrene for historien, sammenblandingen av befolkningsgruppene, grensene som stadig måtte krysses, den nærmest spontane kosmopolitismen, den konkrete og tragiske opplevelsen av fascismen og stalinismen). Men også, og framfor alt, gjennom den konkrete forestillingsverdenen som kan springe ut av en slik kontekst. «Av min mor arvet jeg», sa Kis, «tilbøyeligheten til å kombinere fakta og myter, og av min far, det følelsesladede og det ironiske.» Det følelsesladede og det ironiske – men aldri det ene uten det andre: det er der alt ligger.
Utover ungdomsverket Mansarda (mansard), som beskriver den unge forfatterens «bohemtilværelse» (ganske riktig med en overraskende kombinasjon av ømhet og ironisk distanse), kan hans litterære verk deles inn i to hovedkategorier:

1) Et antall utgivelser inspirert i det selvbiografiske, med fokus på barndommen i Sentral-Europa under krigen: Rani jadi (tidlig sorg), en samling korte noveller som vever sammen våknende sanselighet, sanseinntrykk, drømmer, historiens brutalitet og en smågal, grublende og omflakkende farsfigur, alt sett fra et barns synsvinkel; Bašta, pepeo (hage, aske), en roman som gjenopptar og utdyper de samme temaene, men som blander barnets synsvinkel med stemmen til fortelleren, som har blitt voksen (her finner man en bemerkelsesverdig innlemmelse av poesien i romankunsten, noe som ikke minst skyldes en tettvevd metaforikk); og Pešcanik (timeglasset), en stor og flerstemmig roman hvor denne forsvunne fortiden, en hel verden som har gått tapt, blir «gjenreist» ved hjelp av en blendende variasjon av stil og innfallsvinkler (fra det mest subjektive til det mest objektive).

2) Et antall mer «dokumentariske» utgivelser, som er mindre knyttet til personlige opplevelser: Et gravmæle for Boris Davidovitsj,¹ en serie tekster som skildrer den smertefulle skjebnen til flere av ofrene for Stalin-terroren,² og spesielt jødiske revolusjonsaktivister av forskjellig nasjonalitet som ble angrepet av det systemet de hadde vært med på å kjempe for, sammenflettet med et tilfelle av jødeforfølgelser i middelalderens Frankrike; De dødes encyklopedi,³ en «roman» bestående av ni noveller som bindes sammen ved stadig tilbakekomst til de samme temaene (døden er et gjennomgående motiv, men det fokuseres også på uutforskede sider ved velkjente forhold), hvor han går inn i de mest varierte registre, fra det fantastiske til undersøkelser på vitenskapelig nivå, fra historiske dokumenter til nesten metafysiske lignelser.

Flere andre bøker har kommet ut i Frankrike etter hans død: et essay med et pamflettaktig preg, Cas anatomije (leksjon i anatomi), hvor en glødende Kis tar til gjenmæle mot en kampanje mot ham i Jugoslavia, og benytter anledningen til en storslått overlevering av det essensielle i hans «romankunst»; forskjellige utvalg av kritiske essays (Homo poeticus), teatertekster (Les Lions mécaniques – de mekaniske løvene), intervjuer (Le Résidu amer de l’expérience – erfaringens bitre bunfall), ulike noveller (Le Luth et les cicatrices – lutten og arrene), som bekreftet hans skarpsindighet og allsidige talent, subtilt og freidig på én gang.⁴

DET LAR SEG UTVILSOMT ikke gjøre å oppdrive et bedre eksempel på Milan Kunderas store idé enn Kis. Denne ideen går ut på at for å vurdere en kunstner, må man være i stand til å se ut over hans begrensede, lokale kontekst, og utsette hans kunst for «den store, verdensomspennende konteksten». Ganske riktig ville vi risikere å overse Kis’ betydning dersom vi reduserte ham til «en jugoslavisk forfatter».

For skjønt han gjerne refererte til noen av sine landsmenn (Ivo Andric, Miroslav Krleza), er det ikke desto mindre en større konstellasjon som gjør det mulig å verdsette forfatterskapet hans i hele sin bredde. Her finnes det nemlig også referanser til Rabelais, Laurence Sterne, Hermann Broch, Bruno Schulz, Isaac Babel, Boris Pilniak, James Joyce, Tomas Borgès (av vesentlig betydning), foruten den franske nyromanen. Dette er en litterær familie som han har vært alene om å samle.

Noen grunnleggende trekk ved forfatterskapet:

– Det paradoks at han har maktet å berøre de store historiske temaene, og blant dem de mest traumatiske (nazismens og stalinismens ødeleggelser), kombinert med en radikal avstandtagen fra all stereotyp patos. Han har vært i stand til å ta for seg de store tragediene i det 20. århundre uten på noe tidspunkt å tilsidesette humor eller ironi. Derav en kunst hvor historien er forskjøvet og blitt gjenstand for en tvisynt vinkling. Historien ikke er til for å gi opphav til en tese, en dom eller oppbyggelige beretninger, men for å belyse usikkerhetsmomentene i den menneskelige erfaringen, de mystiske og svimlende områdene.
– En merkbar spenning mellom på den ene siden idealet om å «si alt» (særlig i tekster som tar sikte på å rekonstruere hendelser), og på den annen flukten fra virkeligheten, og sannheten som svinner hen. Det er for eksempel derfor sekvensene med oppramsinger, som er Rabelais verdige, blir så viktige. Fortellermessig er dette en virkelig utskeielse (eller uproduktivt tekstforbruk), samtidig som det får virkeligheten til å forsvinne. Dette skyldes ikke noen mangel på virkelighet, men snarere at det blir for mye av den. Det er som om litteraturen hadde avlagt et løfte om å strekke seg etter den absolutte vitens horisonter, og i samme håndvending brukte dette til å levere et forvirrende, hånlig, karikert produkt.

– En fascinasjon, i et betydelig antall fortellinger, for manipulasjon, krigslist, og iscenesettelse av feller. (For eksempel den novellen i De dødes encyklopedi som er viet utviklingen rundt «Sions vises protokoller» og deres historiske rolle. Eller historien i Et gravmæle for Boris Davidovitsj om hvordan Edouard Herriot i 30-tallets Stalin-Russland ble offer for en storslått felle iscenesatt for å berolige ham når det gjaldt den angivelige «religionsfriheten»). Her føler man at man får innblikk i dekorasjonens vrangside, og større evne til å fatte historiens kulisser eller skjulte ansikt, alle triksene. Men på dette området handler det, for Kis, ikke så mye om å stille «sannheten» opp mot de etablerte løgnene, som om å trenge inn i kjernen av forfalskningens mekanismer, og vende formen deres mot funksjonen. Hvilket utelukker enhver hensikt om å rykke ut og ta kontroll.

– Den faste besluttsomheten til å rive ned grensen mellom det fiktive og det dokumentariske. Den fast besluttsomheten til å gjøre påfunn eller imaginære rekonstruksjoner pålitelige slik at det på den ene eller andre måten blir mulig å anerkjenne dem som autentiske dokumenter – og samtidig basere seg på fakta fra virkeligheten som er så upassende eller ekstravagante at det virker som om de var tatt ut av den reneste fantasi. Det dreier seg om en måte å føre et element av tvil inn i det vi holder for å være solide, etablerte sannheter, og dermed antyde at enhver tekst som hevder å uttrykke eller å være i besittelse av «Sannheten» også beror på en mengde kunstgrep eller metoder.

DET FINNES NATURLIGVIS en mengde andre sider av dette forfatterskapet som kunne ha vært fremhevet. Det svært spissfindige spillet i tekstene til Kis, ekkoet i det fjerne, tilfeldighetene, de tilbakevendende elementene. Alle sekvensene med «mise en abyme», hvor teksten metaforisk sett handler om seg selv (særlig i referanser til imaginære, utopiske eller encyklopediske bøker). De mange fellene lagt ut for selve leseren (man tror man er kommet til kulissenes bakside, men muligens er det bare en annen kulisse), med en typisk barokk destabilisering. Derav Kis’ siste paradoks, som gir nøkkelen til hans verks eksepsjonelle karakter. Han makter å kombinere en kunst preget av et svært gjennomarbeidet uttrykk, med tvetydighet og uklarhet, ledsaget av en eksplisitt anti-illusjonisme, med denne «kunnskapsfunksjonen» som Hermann Broch krediterte de største romanene med. Romaner der spillet og kunstgrepene i stedet for å isolere oss fra verden, tvert imot gjør det mulig for oss å få tilgang til det de etablerte forestillingene har til hensikt å skjule. Som man forstår bør Kis' forfatterskap rett og slett (gjen-)oppdages med det samme.

Oversatt av K.S.

1 Norsk utgave: Et gravmæle for Boris Davidovitsj: syv kapitler av en felles historie. Oversatt fra serbokroatisk av Svein Mønnesland. Aschehoug, 1984.

2 En del av materialet i denne romanen er tatt fra Karlo Stajners vitnesbyrd Syv tusen dager i Sibir, utgitt i Beograd i 1972. Stajner var en jugoslavisk kommunistisk aktivist, som ble sendt til Moskva i 1930 for å arbeide for Komintern. Etter å ha blitt offer for Stalins store utrenskinger i 1936, tilbrakte han tjue år av livet sitt i fengsel og gulag, før han ble deportert til Sibir. Først etter Khrusjtsjovs forsoning med Tito, i 1956, ble det mulig for ham å returnere til hjemlandet, hvor han publiserte, men ikke uten å bli møtt med en mengde reservasjoner fra myndighetenes side.

3 Norsk utgave: De dødes encyklopedi. Oversatt av Svein Mønnesland. Document Forlag, 1992

4 I Frankrike er La Mansarde utgitt av Editions Grasset. Chagrins précoces, Jardin, Cendre, Un Tombeau pour Boris Davidovitch, Sablier og Encyclopédie des morts er publisert hos Gallimard. Alle bøker av Kis som er utgitt etter hans død er kommet ut på Fayard, takket være Pascale Delpechs store innsats. Delpech var hans siste livsledsagerske, og hans oversetter til fransk. (…)