Har informatikken et kjønn?

Er informatikk et mannsdominert yrke? I Malaysia får denne påstanden folk til å trekke på smilebåndet. Ved Fakultetet for informatikk og informasjonsteknologi i hovedstaden Kuala Lumpur, er alle de ansvarlige på instituttet kvinner. Dekanen også. I Penang er det 65 prosent kvinnelige studenter, og syv av ti professorer er kvinner. Der også er dekanen en kvinne. Instituttbestyrer Mazliza Othman forteller at hun aldri har sett på informatikk som en mannlig disiplin: «Det er ikke mitt inntrykk. Ingeniør eller geolog anses gjerne som mannsyrker, men ikke informatikk. Jeg forstår ikke hva som skal være typisk mannlig ved informatikk!»¹ Begrunnelsen hennes er at informatikk ikke er et fysisk krevende eller «møkkete» yrke. Det regnes som en tertiærnæring, og gjør det til og med mulig å arbeide hjemme.

Utenfor Malaysia er imidlertid informatikken helt klart en mannsdominert bransje. I Frankrike er det til og med den eneste vitenskapelige disiplinen der den proporsjonale andelen kvinner er i fritt fall. En undersøkelse av kvinneandelen i forskjellige sektorer av ingeniørskolene viser at den øker overalt, unntatt i informatikksektoren. Etter en oppgang som nådde toppen i 1983, med 20 prosent kvinner, har andelen siden falt tilbake til et nivå som nærmer seg det bransjen hadde i den spede begynnelsen (11 prosent i 2000, mot 9 prosent på 70-tallet). I 1983 var informatikk den sektoren der den proporsjonale andelen kvinner var størst, ved siden av ernæring (seks poeng over landsgjennomsnittet). I 2000 var den på samme nivå som de to tradisjonelt sett mest mannsdominerte sektorene: mekaniker og forsvaret (13 poeng under landsgjennomsnittet).² Dette er ikke et typisk fransk fenomen, Tyskland, Storbritannia og England har tilsvarende tall.

Det totale antallet jenter som studerer informatikk har likevel ikke variert nevneverdig alle disse årene, men guttene har invadert de nye disiplinene innenfor informatikkfaget i hopetall. Dermed synker kvinneandelen drastisk. Det egentlige spørsmålet er altså ikke hvorfor jenter ikke liker informatikk, men snarere hvorfor det helt siden begynnelsen av 80-tallet særlig har vært gutter som har vært lidenskapelig opptatte av å mestre datamaskinen.

PÅ 70-TALLET BLE dataen først sett på som en maskin som var nyttig for informasjonsforvaltning, og slik sett var den mer knyttet til tradisjonelt mer kvinnevennlige tertiærnæringer enn til industrisektorene. For datidens unge forskere var informatikken ett av de yrkene som var sosialt akseptabelt for en kvinne. På begynnelsen av 80-tallet ble mikrodatamaskinen et vanlig inventar på stadig flere gutterom. Som alltid er guttene først ute når det gjelder å skaffe seg det nyeste innen teknologiske dingser,³ dermed ble de også de fremste brukerne av familiens hjemmedatamaskin. Lidenskapen for mikrodatamaskinen førte til en oppblomstring av foreninger for teknofil ungdom, dataklubber og vennegjenger med gutter som var lidenskapelig opptatte av programmering og dataspill. Og det i en alder da identitetsfølelsen får gutter til å henge sammen med andre gutter i opposisjon mot jentegrupperingene. Ti år senere begynte de sine høyere studier, med medienes og foreldrenes formaninger friskt i minnet. En kvinnelig informatiker forteller: «Det er en ting faren min alltid har vært redd for, og det er at vi skulle bli arbeidsledige. Vi studerte for å få en god jobb, med god lønn, og unngå arbeidsledigheten, og for ham var informatikk toppen.»

En generasjon senere er teknologien langt mer avansert, og hverdagsbruken av datateknologi har gjennomgått store endringer takket være informatikkens mangfold. Likevel forbindes informatikk blant de fleste studentene på tekniske og naturvitenskapelige fag med mikrodatamaskiner og programmering.⁴ 80 prosent ser for seg informatikerne som lite sportslige menn som ikke bryr seg særlig om utseendet og som kommer lettere overens med maskiner enn med mennesker. De sitter klistret foran skjermen døgnet rundt og gjør et ensformig arbeid, særlig programmering.

Hvor kommer denne misforståelsen fra? De unge hører på elektronisk musikk, ringer med mobiltelefon og bruker daglig internett for å sende e-post, gjøre innkjøp og laste ned musikk eller filmer. Hvordan har det seg at disse nye og ekstremt populære aspektene ved informatikken har hatt så liten innflytelse på den oppfatningen folk flest har av informatikkyrket? Som om det ikke var informatikerne som sto bak den nye teknologien, som om informatikkyrket uansett nyvinninger forble uforanderlig. Mindre enn 30 prosent av arbeidet innenfor informatikk innebærer programmering, men for de fleste er den typiske informatikeren en programmerer.

Visst finnes denne typen informatikere. De kalles på yrkesspråket for «hackere», men må ikke forveksles med det folk flest forbinder med dette ordet.⁵ De ekte hackerne er spesialister på system og nettverk, men det dreier seg om en minoritet. De respekteres for sine kompetanser og iblant fryktes de for sine evner til eventuelt å bryte ned informatiske sikkerhetsbarrierer. Det er litt av et paradoks at nærmest ingen bedrifter er særlig interesserte i å ansette hackere, selv om de anses for å være de typiske informatikerne. Bedriftene ser som oftest på hackeren som en som er teknisk briljant, men ukontrollerbar, uegnet til gruppearbeid og uinteressert i bedriftens krav til produktivitet.
Denne minoriteten med en tvetydig fremtoning – halvt terrorist, halvt Robin Hood – er både skremmende og fascinerende. For studentene er dette den typiske informatikeren, og til en viss grad er det også det for informatikerne, som bare våger å omtale seg selv med denne termen dersom de er programmerere. Kvinnene har ofte vondt for å føle at de har sin plass i et yrke der den typiske representanten er en mann. De sier ofte «jeg jobber med informatikk», snarere enn «jeg er informatiker» – til tross for at den aller første programmereren var en kvinne.

I 1842 SKREV EN matematikkstudent noen kommentarer til oversettelsen av en artikkel om Charles Babbages Analytiske maskin, den første mekaniske datamaskinen. Blant disse kommentarene finner vi en algoritme, den første av sitt slag, som viser hvordan det er mulig å beregne tallene Bernoullis ligning.⁶ Dette første dataprogrammet benytter seg av en rekursiv prosess: en serie instruksjoner som repeteres helt til det blir mulig å vise hvordan prosessen vil ende. Forfatteren av disse kommentarene ble kun presentert med initialene A.A.L., slik det var vanlig for kvinner å gjøre på den tiden. Forfatterens egentlige navn var Ada Lovelace, datter av den engelske romantiske poeten Lord Byron. Mange år senere døpte den amerikanske hæren et programmeringsspråk etter den første dataprogrammereren: Lady Ada.
I 1944 ble datamaskinen elektrisk. Howard Aiken jobbet for IBM med Mark I, den første store digitale datamaskinen. Han var sjefen for en forskergruppe på tre ingeniører, deriblant Grace Hopper, som lagde verdens første kompilator. Hun visste at den eneste måten å gi dataene innpass i ikke-vitenskapelige sfærer og kommersielle kretser var ved å gjøre programmeringsspråket forståelig for ikke-matematikere. Hun var overbevist om at disse programmene kunne skrives på engelsk, nos som vakte stor fornøyelse blant hennes kolleger. På denne tiden var ikke IBM interessert i å kommersialisere datateknologien. De var overbeviste om at det kun var vitenskapsfolk som var i stand til å bruke datamaskiner. I 1952 lagde Grace Hopper verdens første kompilator og muliggjorde dermed en større utbredelse og utvidet bruk av programmeringsspråk. Hun åpnet for at alle kunne programmere, ikke bare verdens fremste matematikere.

På den tiden ble imidlertid ikke Hoppers programvare særlig verdsatt, og det var de som hadde bygd selve maskinene som fikk nærmest all æren. Er det derfor det særlig er innenfor programvareindustrien vi finner kvinnelige matematikere i nøkkelrollene?

I ENDA STØRRE GRAD enn de andre tekniske og naturvitenskapelige disiplinene er det innenfor informatikken nærmest ingen kvinner, og dermed få forbilder for unge jenter. Helt fra barndommen av mates vi med sosiologiske stereotyper om kjønnsrollene: Skolebøker, tegneserier, filmer og andre hverdagsrepresentasjoner lærer oss at naturvitenskap og teknologi hører mannen til. Og når ungdom lager framtidsplaner, så skaper de et bilde av seg selv som må stemme overens med det som er mulig og det de har lyst til å jobbe med.⁷ Folk har sjelden lyst til å begynne i et yrke de ikke liker og der nærmest ingen kolleger er av samme kjønn som en selv. Både gutter og jenter er hyppige brukere av datamaskin, men det virker som om jentene ikke har lyst til å forstå hvordan denne maskinen fungerer. Av spørreundersøkelsen blant studenter på tekniske og naturvitenskapelige fag (se note 3) framgår det at over to tredjedeler av jentene (mot 40 prosent av guttene) ikke vet hvorvidt yrker innen informasjonsteknologi og kommunikasjon kunne være relevante for dem.⁸ Ofte har de ingen anelse av hva slags arbeid en informatiker faktisk gjør. Av den grunn tyr mange jenter, og også flere gutter, til stereotypier når de blir bedt om å beskrive informatikkyrket. En av jentene sier: «Jeg kan liksom ikke se for meg å gå rundt hele dagen og snakke om hovedkort, RAM og nettverk.» Og en annen: «Jeg vil ikke bruke hele dagen på å ta meg av maskiner – jeg foretrekker å ta meg av barn eller å snakke med folk.» Andre igjen sier, litt mer nøkternt: «Det interesserer meg ikke», uten å kunne presisere hvorfor, bare på grunn av «inntrykket man har».

De kvinnene som faktisk har studert informatikk oppgir mer virkelighetsnære årsaker når de forteller hvorfor de valgte dette yrket. De snakker om det store mangfoldet, hvordan IT er en del av flere og flere yrkessektorer, at de kan lære noe nytt hver dag, at de stadig møter på intellektuelle utfordringer og hvor viktig det er med personlig kontakt og gruppearbeid.

Selvfølgelig har de kvinnelige informatikerne møtt hindringer i karrieren: Mistanker om inkompetanse, ulik lønnsprogresjon for menn og kvinner, karrierestans i 30-årsalderen, da arbeidsgiveren begynner å bli redd for at de skal bli gravide… På tross av disse vanskelighetene har likevel mange kvinner gjort karriere innen IT. Det er i dag en sektor med liten arbeidsledighet, der begynnerlønnen ikke er kjønnsdiskriminerende.
Dersom vi sammenligner argumentene til de kvinnelige informatikerne som forsvarer yrkesvalget sitt med argumentene til de – både menn og kvinner – som selv sier de ikke er særlig interesserte i informatikkyrket, virker det som om det ikke skulle være for vanskelig å endre folks holdninger. Vi må «bare» bli kvitt stereotypien om informatikeren som lidenskapelig programmerer og forklare hva informatikkyrket egentlig dreier seg om. Og da vil kanskje flere jenter anse IT som en mulig jobb, en jobb der man kan møte folk, en jobb der ting aldri er de samme, en jobb full av menneskelige og intellektuelle utfordringer. Og da vil vi kanskje spørre oss, som kvinnene i Malaysia, hva i all verden som skulle være så typisk mannlig ved å være informatiker.

(…)