Humanitære organisasjoner?

Mot slutten av 70-tallet oppsto generasjonen av humanitære organisasjoner «uten grenser». Disse organisasjonene har et visst antall holdepunkter: De er ikke-religiøse og apolitiske, de ønsker å nå fram til ofre over hele verden, de ønsker å være statlig uavhengig (også i forhold til finansiering), de ønsker å redegjøre for situasjoner i kriseområder og de ønsker å rette søkelys på sanitære og andre problemer som til tider skaper dramatiske situasjoner.

For å nå fram til ofrene og for å kunne gjøre krav på en viss ytringsfrihet, er det avgjørende for organisasjonene at de verken framstår som om de har valgt side i de sønderrivende konfliktene, eller som om de er underlagt utenrikspolitikken til sitt opphavsland. Nye utviklingstendenser i konfliktområder har likevel gjort at de ikke-statelige organisasjonenes rolle i stadig større grad oppfattes som noe sammensatt.

Den politiske omveltningen etter 1989 og oppløsningen av Sovjetunionen har – som en av mange konsekvenser – ført til at gamle (reelle eller oppkonstruerte) kulturelle, etniske og religiøse motsetninger igjen har kommet til overflaten i en del regioner og land. I tillegg har religiøse spørsmål – særlig kløften mellom Vesten og den arabisk-muslimske verden – blitt et sentralt fokus for de humanitære organisasjonene. Dette må ses i forbindelse med et annet viktig samtidig fenomen: informasjonsglobaliseringen.

Da debatten rundt publiseringen av karikaturtegningene av Muhammed oppsto i Europa i begynnelsen av februar 2006, fikk «skandalen» raskt en global rundtur. 12. februar måtte de skandinaviske NGO'ene begrense arbeidet og forberede seg på å evakuere personell fra Darfur – en region i Sudan, tusenvis av kilometer fra København.

Religiøse spørsmål synes å være et sentralt ledd i en sommerfugleffekt – et par vingeslag framprovosert av noen tegninger i en europeisk avis førte med seg et jordskjelv av en krise med internasjonale dimensjoner og store engstelser, som splittet den politiske klassen og forente (mer eller mindre spontant) det globale muslimske samfunnet. Denne hendelsen viser nok en gang hvordan de humanitære organisasjonene har vanskeligheter med å plassere seg på siden av de internasjonale skillelinjene og unngå å bli gjort til redskap for de forskjellige partene.

I IRAK, AFGHANISTAN, TSJETSJENIA OG PAKISTAN er denne problematikken blitt spesielt ømfintlig. Av forskjellige grunner har disse landene blitt de områdene der spenningene mellom Vesten og den arabisk-muslimske verden klarest kommer til uttrykk. Disse landene har blitt symbolske for det en overforenklet fortolkning kaller et kultursjokk mellom en erobrende Vesten – «korsfarerne» – og en jihadisme som på alle kanter har gått til krig mot «kuffaene» (de vantro).

I tillegg til en radikalisering av etniske og religiøse splittelser, er det en annen voldskatalysator som også bør nevnes: Oppkomsten av en ny type forbrytelser som truer rettsstatene. Disse har opphav i demobliseringen av væpnede grupper og geriljaer uten reelle strategier for å gjenintegrere de demobiliserte i samfunnet. Dette gjelder for land som El Salvador, Guatemala, Tsjetsjenia og Angola.

Man er ikke lenger nøytral som fransk hjelpearbeider på Elfenbenskysten, amerikanske hjelpearbeider på Gazastripen eller kristen hjelpearbeider i Afghanistan eller i Pakistan. Denne situasjonen truer referanserammen til de humanitære organisasjonene. En økende del av deres budsjetter blir finansiert av statlige og mellomstatlige institusjoner, særlig europeiske (EU er den fremste globale finansieringskilden). Dette har forsterket mistanken om at de humanitære organisasjonens solidaritetshandlinger er tilknyttet giverlandenes strategiske posisjonering. Opportunisme i forhold til visse finansieringskilder får til tider NGO'ene til å engasjere seg i programmer der de blir leverandører av tjenester som supplerer militære strategier. I noen tilfeller lukter pengene.

Denne utviklingen gjør at humanitære organisasjoner retter stor oppmerksomhet mot sikkerhetsspørsmål. To vesensforskjellige situasjoner kan bidra til å skape forvirring i den globale oppfatningen av båndene mellom humanitære og militære organisasjoner, selv om det i begge tilfeller dreier seg om sikkerhet. Det første tilfellet dreier seg om såkalte «eskalerende situasjoner», der NGO'er som ikke opprinnelig er fra konfliktområdet kan føle seg tvunget til å be om en internasjonal militær intervensjon. Det sentrale fokuset her er å handle mot mekanismer som kan lede til større katastrofer, å skille de krigende partene, beskytte sivilbefolkningen og gi adgang til helseteam som kan behandle ofrene. Mer grunnleggende dreier det seg om å oppfordre til intervensjoner ut fra internasjonal humanitær rett og resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd.

Andre situasjoner kan føre til at man opererer med støtte fra eller under beskyttelse av internasjonale væpnede styrker, av logistiske eller sikkerhetsmessige grunner, i tilfeller der utplasseringen av styrkene har blitt bestemt av det internasjonale samfunnet uten at noen NGO'er har bedt om det.

DEN AKTUELLE SITUASJONEN i Darfur illustrerer disse scenariene og betenkningene, og spenningene de skaper hos de humanitære organisasjonene. I denne regionen i Vest-Sudan,¹ har flere internasjonale NGO'er, inkludert Médecins du monde, konstatert at det har blitt vanskeligere å nå fram til ofrene utenfor flyktningleirene og at volden mot befolkningen og personell fra humanitære organisasjoner har økt. I denne konteksten kjemper visse opinionsbevegelser – som fellesorganisasjonen Urgence Darfour – for forskjellige tiltak. Deriblant utplassering av FN-soldater i stedet for troppene fra Den afrikanske unionen, som er til stede, men som kjent verken har midler eller mandat til å sikre en effektiv beskyttelse av befolkningen. Disse posisjonene står i sterk kontrast til forbeholdene/reservasjonene til NGO'ene i området.
Vi i Médecins du monde kjenner oss ikke igjen i Urgence Darfours analyse, som reduserer konflikten i Darfur til en kamp «mellom radikal og moderat islam». Dette er en forenklende og dualistisk fortolkning som setter opp en ny type todelt verden. De internasjonale NGO'ene skal ikke «velge» hvilke aktører som skal utplassere soldater. Hvis tropper blir utplassert på deres forespørsel, vil NGO’enes fortsatte nærvær i området forsterke bildet av at de medisinske og militære intervensjon står i ledtog. Og dersom FN-troppene på tross av en slik forespørsel ikke blir gitt mandat, kan denne oppfordringen – som umiddelbart vil fortolkes og/eller brukes av de sudanske myndighetene som en fiendtlig handling for å legitimere innblanding fra ikke-afrikanske tropper – lede til at alle NGO'ene utvises, slik at Darfurs befolkning står uten medisinsk hjelp og vitner. En slik forespørsel vil derfor ende med en motsatt virkning enn det man ønsker.

Dette sier mye om hvor sårbare denne typen beslutninger er. Det gir også anledning til å understreke at beslutninger om militær intervensjon ikke skal kunne brukes av stater eller politiske myndigheter til å hale ut tiden, under falskt påskudd om at kun forespørsler fra humanitære organisasjoner er tilstrekkelig for at den hypotetiske retten til å gripe inn skal iverksettes. (…)