Kinas sosialkapitalisme

Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.

juni 2007

Er arbeidslivet i ferd med å bli en trojansk hest for en ny «gul fare»? Det er nærliggende å forestille seg noe i den retning i lys av alle analysene av Kina som «verdens fabrikk», «vårt mareritt» eller «vår framtid». Det «kinesiske» arbeidslivet er blitt gjenstand for alle slags forestillinger: om arbeidsledighet som konsekvens av utflytting, om at «kapitalismehelvetet» er på vei tilbake i Kina, og kanskje til hele menneskeheten. Denne analysen rommer også tanken om at det eksisterer en «globaliseringsmakt» i Midtens rike i form av et kapitalistisk-kommunistisk system som kombinerer et autoritært «venstreregime» med kapitalistisk utbytting.

Virkeligheten kan ikke reduseres til et slagord eller til en nærmest kulturbetinget kinesisk særegenhet som hevder kineserne av natur er arbeidsomme. Det er ikke nødvendig å veie «ulempene» ved kinesisk kapitalisme opp mot «fordelene». Det handler tvert imot om å se det som en sammensatt og til tider motsetningsfylt helhet av økonomiske, politiske og kulturelle elementer. Arbeidsintensive industrier og utbytting som ligner Vestens «industriell revolusjon» berører bare en del av befolkningen. Dette er den synlige delen av isfjellet, den som gjør det mulig å «få butikken til å gå rundt». Den kan bare fungere i kombinasjon med andre arbeidsmåter. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal