– Medier ansvarlige for krig

Jake Lynch har blant annet jobbet i BBC, The Independent og Sky News, og rapportert fra områder som Indonesia, Israel, Palestina, Nepal og Filippinene. Nå er han direktør ved Centre for Peace and Conflict Studies ved universitetet i Sydney i Australia:

– For å ivareta det journalistiske idealet om objektivitet og balanse, sier vi i BBC alltid: «På den ene siden … men på den andre siden …». Det høres kanskje vel og bra ut, men virkeligheten er mer komplisert enn som så, sier Lynch til norske Le Monde diplomatique på telefon fra Sydney.

Fredsforsker Johan Galtung hevder nettopp dette er den mest fundamentale feilen også norske journalister gjør:

– Man tror det er to parter i en konflikt. Det er det aldri. I en krigssituasjon er det kanskje to parter som må komme sammen ved forhandlingsbordet, men fred er mye mer komplisert enn krig. Både når det gjelder i Midtøsten og Sri Lanka overser norske medier og det norske Utenriksdepartementet dette. Det har katastrofale konsekvenser, sier han.

I februar i år skrev VG om Iran og atomstriden under tittelen Nedtellingen i gang¹ over to sider. Saken omhandler et eventuelt forestående amerikansk angrep på Iran og presenterer et kart over Iran med avmerkede steder der det angivelig pågår anriking av uran og annet som kan knyttes til mulige atomvåpenambisjoner. Informasjonen kommer tilsynelatende fra CIA World Factbook. De to kildene i saken er en israelsk og en norsk analytiker. Iranere er bare representert på et bilde, der en folkemengde brenner amerikanske og israelske flagg.

Journalistikkprofessor Rune Ottosen mener saken er et godt eksempel på at mediene påvirkes av krigsretorikk:

– Tittelen på saken, Nedtellingen i gang, impliserer jo at et angrep må komme før eller siden. Saken mangler også kontekst. Bruken av grafikk med «beviser» og krigsretorikk gjør at jeg ser klare paralleller til informasjon fra dekningen i forkant av Irak-krigen – som i ettertid har vist seg å være ren propaganda, sier Ottosen.

VGs journalist og Midtøsten-ekspert, Harald Berg Sævereid, som har skrevet saken, er på reportasjetur i Asia og har ikke anledning til å svare på kritikken til Ottosen.

Johan Galtung kommenterer den generelle norske dekningen av Iran de siste månedene:

– Hvis man skal forstå noe av det som foregår i den såkalte atomstriden, må man trekke inn historien til landet og se på forholdet mellom Iran og USA siden det amerikanskstøttede kuppet i 1953. Det handler også om gisseldramaet i 1979. Norske aviser fokuserer på korte historiske linjer og ting som skjer nå. Derfor skaper de et feilaktig bilde av situasjonen, sier Galtung.

I BEGYNNELSEN AV JANUAR i år gikk USA til angrep i Somalia og bombet det de hevdet var fem navngitte terrorister. Ottosen mener den norske dekningen har vært nedslående:
– Den retoriske begrunnelsen som Pentagon etablerte for angrepet, nemlig at dette var en legitim jakt på folk som sto bak terror i Kenya og Tanzania, ble langt på vei ble gjengitt i norske medier. At handlingen åpenbart var i strid med Folkeretten, var det nesten ingen som skrev om. Det bevisste fokuset på noen få, navngitte al-Qaida-folk tok oppmerksomheten bort fra drap på sivile, sier Ottosen.
Galtung er enig:

– Norske medier har tankeløst gjengitt amerikanske kilder. Man kunne ha fokusert mye mer på Hussein Aidid, medlem av regjeringen, sønn av Mohammed Aidid, og hans forslag om et fellesskap av de seks landene på Afrikas horn, Eritrea, Etiopia, Djbouti og de tre Somalia. Ved å bringe fram slike forslag om positiv fred mobiliserer man og skaper håp.

De som forsker på konflikter og medienes dekning, er altså misfornøyde med de norske mediene, og de peker på fredsjournalistikk som en løsning. Men hvordan er situasjonen i Norge i forhold til andre land? Vi spurte Jake Lynch:
– Det er ikke gjort noen undersøkelser hvor Norge er med, men det er forsket empirisk på andelen fredsjournalistikk i andre land. I en undersøkelse fra 2005 kommer mediene i Sri Lanka svært godt ut. I egne undersøkelser² finner jeg at 15 prosent av stoffet om krig og konflikt i britiske medier kan regnes som fredsjournalistikk, forklarer Lynch.

– De største norske mediene har lite ressurser sammenliknet med større redaksjoner for eksempel i Storbritannia. Har dette noe å si for andelen såkalt fredsjournalistikk?

– Nei, fredsjournalistikk er ikke et spørsmål om ressurser, men om holdninger. Det hele er også et strukturelt problem, nyhetsindustrien har skapt konvensjoner som predisponerer krigsjournalistikk heller enn fredsjournalistikk, mener Lynch.
Professor Rune Ottosen går langt i å gi mediene ansvar i konfliktsituasjoner:

– Medier er i ytterste konsekvens ansvarlige for krig. New York Times’ selvkritikk etter Irak-krigens begynnelse er jo et eksempel på at de faktisk erkjenner et slikt ansvar.

– Betyr det at også norske journalister må anses som ansvarlige for krigen?

– Kanskje ikke journalister alene, men norske medier som unngår å problematisere den informasjonen de sprer, må anses som delansvarlige i en krig, sier Ottosen.

1 VG, «Nedtellingen er i gang», 19. februar 2007

2 http://globalmedia.emu.edu.tr/spring2006/inagural_issues/7.prosent20Jakeprosent20Lynchprosent20Whatsprosent20soprosent20greatprosent20about2.pdf