Nulltoleranse eller barmhjertighet?

Den italienske forfatteren Cesare Battisti levde i flere år som flyktning i Frankrike. I 2004 flyktet han til Brasil for å unngå en utleveringsordre de franske myndighetene hadde utstedt etter krav fra Italia. 18. mars 2007 ble han arrestert ved hjelp av de franske sikkerhetstjenestene. Nå kan han bli utlevert til sitt hjemland, der han in absentia har blitt dømt for mordet på fengselsbetjent Antonio Santoro og politibetjent Andréa Campagna. Det tidligere medlemmet av en væpnet gruppe på 70-tallet (Væpnede proletarer for kommunismen) har hele veien hevdet sin uskyld.

Det fransk-italienske utleveringssamarbeidet ble innledet i 2002 av landenes justisministere, Roberto Castelli og Dominique Perben. Samarbeidet førte til at Paolo Persichetti ble dømt til 20 års fengsel for medvirkning i attentatet mot general Licio Giorgéri 20. mars 1987.¹ Persichetti har sittet i fengsel i fem år og risikerer å bli værende der i femten til dersom de italienske dommerne forblir kompromissløse, på tross av en rekke formelle feil og et svakt fengslingsgrunnlag.²

I begge tilfellene har avtalen mellom statene brutt med en annen, uformell og halvoffisiell avtale som sannsynligvis ble avtalt med den italienske sosialistlederen Betino Craxi. Avtalen er kjent under navnet «Mitterand-doktrinen». Med den skapte den franske staten rom for benådning av tidligere medlemmer av den væpnede italienske kampen i det såkalte blyårene (se ved siden av). Castelli-Perben-avtalen har på den andre siden innført en «nulltoleranse» i dette henseendet. Ingen av avtalene har blitt underlagt parlamentarisk kontroll og begge uttrykker at den utøvende makt har en absolutt myndighet på dette området, selv om dette initiativet har blitt godtatt av riksadvokaten og regjeringsadvokaten. Man har dermed ikke gått fra en rettstat til en arbitrær rettspraksis, men fra en arbitrær benådning til ikke-amnesti, det som forfatteren Charles Peguy kalte arbitrært «hat».

Denne forskyvningen er et uttrykk for at man gir slipp på amnestiordningene de demokratiske statene har anvendt i tidligere tider. I vår tid har slike handlinger strukturelt sett blitt vanskelige å gjennomføre. Dette skyldes den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått og den støyende tilsynekomsten av ofrenes rettigheter på den juridiske scenen siden 90-tallet. Straffen for utilgivelige forbrytelser er blitt en brekkstang for oppfatningen av rett og urett, barbari og sivilisasjon.

Denne utviklingen har en tendens til å fjerne de subtile juridiske og politiske distinksjonene som har eksistert siden 1700-tallet og som åpner for å gi amnesti. «Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter» av 26. august 1789 gir en restriktiv liste over ufravikelige grunnprinsipper. Den fastsetter symbolske holdepunkter for hva som er akseptabelt og uakseptabelt i forhold til menneskeheten. Samtidig anerkjenner den retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse, det vil si muligheten for å overskride disse grensene under visse omstendigheter og for bestemte motiver (motstand mot undertrykkelse). Benådning av den som forræder eller forderver menneskets og borgernes rettigheter, og dermed hindrer menneskeheten i å konstituere seg som sådan, ble kvalifisert som «barbarisk». Forbrytelser mot menneskeheten, det vil si å angripe selve det essensielt menneskelige (slaveri, gå utenom loven, grusomhet mot kolonialiserte eller erobrede befolkinger, osv.), ble ikke berettiget noen nåde. De ble likevel verken sidestilt med mord og andre alvorlige forbrytelser eller med konsekvensene av retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse og plikten til å gjøre opprør.

ERKLÆRINGEN OM menneskets og borgerens rettigheter ble lenge holdt tilbake, helt til den ble brukt etter andre verdenskrig som grunnlag for det moderne «forbrytelse mot menneskeheten». Likevel fra og med 1949 sier protokoll II av Genèvekonvensjonene om menneskerettigheter i væpnede konflikter at statene «skal gi mest mulig amnesti til personer som har deltatt i væpnede konflikter». Kun beslutningstakerne bør straffes. Den samme nåden finner man i amnestiet Thrasybulos ga i 403 f.kr. Etter å ha jagd tretti tyranner fra makten i Aten, fikk han Borgerforsamlingen til å stemme over en forsonende lov. Loven forbød å gjenoppvekke lidelsene fra denne epoken, men forbudet gjaldt ikke minnet om de tretti tyrannene – kun lederne ble erklært ansvarlige for blodet som hadde blitt spilt.

I begge tilfellene begrenset amnestiet mulighetene for en hevngjerrig rettspraksis. Denne viljen til benådning har i dag forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. I Frankrike for eksempel støtter deler av rettslæren til og med at visse av disse traktatene (som paragraf 55 i grunnloven setter over de nasjonale lovene) skaper tvil om gyldigheten til amnestiet etter «hendelsene i Algerie». Dekretene som ga amnesti for forbrytelser begått av algeriske opprørere og kolonimaktens antiopprørsstyrker innenfor rammen av Evian-avtalene, bryter med de internasjonale humanitære normene. Dermed tenderer folkeretten mot å fjerne den enkelte stats rett til å gi amnesti for visse handlinger.

Denne tendensen bekreftes av kontinentale organisasjoner og rettsområder. Flere rapporter fra den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter har ment at amnestilovene i Sør-Amerika indirekte angriper retten til en upartisk rettssak. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen på sin side, har i grunn ennå ikke uttalt seg om presist om dette spørsmålet i forhold til Europa, men har avvist alle nylige anker om partiske rettssaker der den tiltalte har blitt dømt in absentia. Dermed har domstolen bidratt til en avsporing: Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det er ikke lenger legitimt å gjøre motstand mot undertrykkelse.

Samtidig har man i de siste 25 årene vært vitne til en styrking uten sidestykke av ofrenes posisjon i den moderne strafferetten. På den ene siden gir man dem større midler til å tilfredsstille deres oppreisningskrav. På den andre siden gir man dem tilgang til offentlige erstatningsfond. Dermed har man utvidet innholdet i begrepet «oppreisning»: Den skal også være symbolsk, gjenreise offerets integritet og – hvis dette ikke lykkes – gi det mulighet til å sørge over tapene. Det dreier seg om en ny sosial bevisføring. Å bli dømt til å betale erstatning tilfredsstiller ikke lenger offerets krav, den skyldige skal straffes. Dermed blir straffens rettferdighet sidestilt med lidelse påført og den juridiske funksjonen redusert til dens straffende aspekt. Domfellelse er den eneste kjennelsen som blir betraktet som rettferdig.

I denne konteksten har en rekke franske sosialister, deriblant den tidligere presidentens nærmeste, tatt avstand fra «Mitterand-doktrinen», fordi de i etterkant har sett dens arbitrære vesen og erkjent at den ikke gjaldt for mord og lignende forbrytelser. På denne måte har de uttrykt deres skuffelse over det politiske amnestiet lederen for den sosialistiske regjeringen gav, som verken innledet en ny epoke eller fikk en ende på terrorhandlingene på Corsica eller kontinentet. Framfor alt viste de sin solidaritet med den italienske venstresiden som var fiendtlig innstilt overfor enhver amnestilov. I Roma arbeider kun De grønne og Rifondazione Comunista for tiltak av denne sorten, som er ment å skille fortiden fra nåtiden og skille samtidens terrorisme fra 70-tallet. I denne epoken foregikk det – for å bruke lederen for Parlamentskommisjonen om terrorisme i «blyårene», Giovanni Pellegrinos ord – «en lavintensitetsborgerkrig», kjennetegnet av en spenningsstrategi, handlingene til P2-losjen³ og de høyreekstremes attentater.

ATTENTATENE 11. SEPTEMBER 2001 viste en ny type terrorisme og skapte repressive lover som truer en rekke allmenne friheter. Svaret på den politiske volden er ikke lenger tema i den offentlige debatten eller tema for en spesifikk lovgivning. Men benådning, særlig amnesti, har som mål å behandle disse bestemte lovovertredelsene, som kan legitimeres med henblikk på den historiske konteksten eller de uttalte motivene. Derfor trenger ikke bakmennene – selv om handlingene er uakseptable etter humanistiske kriterier – ekskluderes fra menneskeheten.
Benådning har alltid vært et av demokratiets fundamenter. Det setter en grense for hva som er sosialt akseptabelt. Attentatene utført av motstandsbevegelsene under andre verdenskrig var legitime, men ikke lovlige. Nazistenes brutalitet var lovlig, men ikke legitim. Opprøret til kommunardene i Pariserkommunen sjokkerte samtiden, deriblant Victor Hugo, men det var en politisk vold som ikke kunne sammenlignes med alvorlige forbrytelser i vanlig strafferett. Handlingene til mennene i Mussolinis Salo-republikken (1944-1945) var ikke legitime, men de italienske patriotenes var det. Amnestipolitikken må gi en etisk vurdering av aktørenes prosjekt. Å gi amnesti til kollaboratører innebærer å skape en sammenblanding mellom det edle og det motbydelige. Å gi amnesti til de villfarne i motstanden mot undertrykkelse er å slutte å forfølge beseirede legemer. Hvem lar seg sjokkere av at Maurice Papon⁴ unnslapp fengsel, mens kravene om benådning av de militante i Action directe forblir på papiret?
Å sidestille alle forbrytelser hindrer samfunnet å videreføre motstand mot undertrykkelse som en sentral demokratisk verdi. Ikke nok med det, å systematisk avvise ethvert amnesti er å akseptere at politisk vold blir besudlet. I USA avstår man fra å kontrollere den potensielle grusomheten til myndigheter, og ledere har på ny oppdaget og brukt tortur, under dekke av kampen mot terrorisme. Nulltoleranse overfor utilgivelige forbrytelser tillater en grenseløs grusomhet for den som håndhever det.

HVIS DEMOKRATIETS ESSENS ikke er å overskride suverenens makt til å straffe, hvis demokratiet som de andre politiske regimene utfordres av «umuligheten av å gå bakenfor den suverene grusomheten» (ifølge filosofen Jacques Derrida), må det innstifte mekanismer som gjør det mulig å minimere det arbitrære i den utøvende makt. Amnesti er en del av dette demokratiske arsenalet. Likevel, bakenfor mildheten som vil redusere eller lette grusomme straffer påført av den utøvende makt (som for eksempel er tilfellet med benådning) er amnestiets essens å gi den lovgivende makt oppgaven med å definere det symbolske rommet og plassen som gis til grusomhet i samfunnet.
Den maktoverføringen stopper ikke volden. Når man avstår fra å slå ned på disse forbrytelsene – i form av parlamentarisk inngripen uttrykt gjennom amnesti – erstattes de av en annen vold, utøvd på ofrene, fordi det er av dem man krever en anstrengelse: Å være storsinnede. På den andre siden ordner man for hele samfunnet den politiske konflikten som oppsto i det i et gitt øyeblikk.

Den aktuelle avvisningen av amnesti går hånd i hånd med en likegyldighet overfor de sosiale resultatene av stadig flere undertrykkende praksiser i Europa. Den viser også en manglende evne til å sette spørsmålet om politisk vold i et historisk perspektiv, på tross av aktualiteten. Å sammenblande mord og lignende forbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og villfarnes dårlig gjennomtenkte og anvendte politiske vold, er fornuftsstridig. Å sidestille disse lovovertredelsene innebærer å avstå fra enhver kontroll over den arbitrære undertrykkelsen til statsmaktene i Europa.

Oversatt av R.N.

1 Se Henri Maler, Etat permanent d'exception en Europe (Permanent unntakstilstand i Europa), Le Monde diplomatique, oktober 2006.

2 Til dags dato får han kun innvilget begrensede besøk av familiemedlemmer. Han får ikke overvåket/ permisjon. Hans akademiske arbeidsverktøy har blitt ødelagt sammen med hans arbeid. Denne behandlingen har vedvart siden august 2002, på tross av at betingelsene for utleveringen ikke har blitt respektert. Faktisk forbyr utleveringsreglene å utlevere noen for grunner som har kommet fram etter utleveringsordren. Ordren som ble signert av tidligere fransk statsminister Edouard Balladur i 1994, gjaldt for tilfellene han allerede hadde blitt dømt for og ikke mistankene om mordet på juristen Marco Biagi i 2002.

3 P2-losjen var en hemmelig frimurerlosje som eksisterte fra 1877 til 1981. Losjen bestod av en rekke medlemmer i høye posisjoner og ble omtalt som «en stat i staten». Den var involvert i Gladios spenningsstrategi for å hindre venstresiden å vinne innflytelse. (Overs. anm.)

4 Maurice Papon (1910-2007) ble i 1998 dømt for forbrytelser mot menneskeheten for å ha organisert deportasjonen av 1560 franske jøder, flesteparten til Auschwitz, under Vichy-regimet. Han ble løslatt etter 3 år på grunn av «helsemessige årsaker». Løslatelsen ble sterkt kritisert. Ifølge den medisinske journalen var han «kraftløs og sengeliggende», men da han ble løslatt hadde han tilsynelatende ingen problemer med å gå til fots ut av fengselet. (Overs. anm)