The Most Dangerous Game

Finchers dokudrama Zodiac åpner med et kaldblodig mord sommeren 1969. Det var den sommeren da alt skjedde i USA: månelandingen 21. juli, Manson-sektens ritualmord på Sharon Tate 9. august og Woodstock-festivalen i midten av samme måned. I bakgrunnen: Vietnam-protestene, Black Panthers, en falmet hippie-drøm. Så kommer en mulig seriemorder inn på scenen.

Zodiac har et stramt fiksjonsunivers, åpen for det tidstypiske. Men de store samtidsbegivenhetene er marginalisert: Nixon er bare tilstede i form av en button på en arkivboks i San Francisco Chronicle, Woodstock via deler av filmens soundtrack, Manson-saken gjennom hypoteser om at morderen er satanist, og hippiene i Haight-Ashbury som et skjellsord fra en innringer til en radiostasjon. Vi møter et San Francisco som ligner mer på byen vi så i Hitchcocks The Birds enn på hippiehovedstaden. Et Frisco der en gal mann truer med å destabilisere USAs mest liberale by. En mann det er vanskelig å finne både identiteten og motivene til.

David Fincher har tidligere – foruten The Panic Room (2002) og den urovekkende Fight Club (1999) – gitt oss den utspekulerte The Game (1997), med handling fra San Francisco, og Seven eller Se7en (1995), om en seriemorder som organiserer sine ugjerninger etter mønster av de syv dødssynder. Morderen som kaller seg Zodiac når ikke samme allegoriske høyder, men symboler står sentralt i hans bevissthet. Og han er virkelig: Filmmanuset bygger på dokumentarromanene til avistegneren som skulle bli Zodiac-jeger, Robert Graysmith.¹

DET BEGYNNER 4. juli 1969 i Vallejo nord for SF. Til tonene av «Easy to be hard» kjører et ungt par vekk fra bråk og fyrverkeri. Ved golfbanen kjører en bil opp mot dem for andre gang. Mannen går ut og skyter fem skutt mot Darlene Ferrin (som dør) og fire mot Mike Mageau (som overlever). 1. august 1969 mottar SF Chronicle et brev fra «Zodiac». Akkompagnert av Santanas «Soul Sacrifice», en av de emblematiske låtene på Woodstock-festivalen, kjører vi inn i Chronicles lokaler via posttrallen.

Zodiacs brev sier at han sto bak både 4. juli-drapet og mordet på to tenåringer ved juletider i 1968. Innsenderen beviser at han er gjerningsmannen, gjennom å oppgi ammunisjonsfabrikat og en rekke presise detaljer rundt drapene. Andre del av brevet er et kryptogram bestående av morsekoder, semaforiske og astrologiske tegn i tillegg til greske og vanlige latinske bokstaver. Zodiac krever at kryptogrammet blir trykt på forsiden av neste utgave, ellers vil han gå amok og skyte tilfeldig forbipasserende. Utgiveren bestemmer seg for fjerde side. Et lærerpar klarer å knekke koden. Zodiac skriver at han liker å drepe folk fordi «mennesket er det farligste dyret av alle.» Han bruker også uttrykket «the most dangerous game». Ordet ’game’ betyr jo ikke bare lek og spill, men også vilt. Han spiller et spill, og han er på jakt. Dessuten legger han ut et filmhistorisk spor: The Most Dangerous Game het en av de siste stumfilmene, historien om en gal drapsmann. Og kanskje viser den overkryssede o’en i Zodiac til symbolet som dukker opp på slutten av hver filmrull? Et spor og samtidig et villspor, som så mye annet i denne storyen.

Hobbyetterforsker Graysmith klarer etter hvert å alliere seg med den ukonvensjonelle og begersvingende krimjournalisten Paul Avery. Først gjennomsøker han Averys papirkurv, så oppsøker han bibliotekene. De to blir avisens Woodward og Bernstein avant la lettre: Når de sitter i redaksjonen og diskuterer Zodiac-spor, får vi en hommage til Redford og Hoffman i Alle presidentens menn.

27. september angriper Zodiac et ungt par som nyter tilværelsen ved Lake Berryessa nord for SF. Han truer med skytevåpen, men angriper med slagvåpen og samme type kniv som morderen i The Most Dangerous Game. Den unge mannen overlever. Overfallsmannen er maskert. I de andre drapsscenene ser vi ham umaskert, vi kan skimte ansiktet.² Zodiac har skrevet en liste over sine ugjerninger på parets bil.

11. oktober skjer et nytt mord, offeret er en taxisjåfør. Nå er Zodiac kommet til selve San Francisco, og han truer med å drepe skolebarn. Homicide Detective Dave Toschi entrer scenen. Den belevne Toschi var selve stjernen blant SFs mordetterforskere, og hans ry ble ikke akkurat mindre da Steve McQueen valgte ham som modell for Bullitt. Toschi og hans neddempede kollega Armstrong gjør viktige framskritt, men de støter på mange hindre: Zodiac bryter flere ganger sitt allerede gåtefulle mønster, kronvitnet Mageau er som sunket i jorden, journalistene med Avery i spissen er like mye konkurrenter som samarbeidspartnere. Kommunikasjonen med politistasjonene i Napa, Vallejo osv. er ikke den beste: prestisjekrig, jurisdiksjonsgrenser, distriktsstasjonene har ennå ikke fått faksmaskin – filmen viser oss hvor vanskelig en slik mordetterforskning er, og understreker det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom det nye århundret og 1969, månelandingen til tross.

På begynnelsen av 70-tallet står etterforskningen i stampe. Dette anskueliggjøres ved en frekk time-lapse: På ca 10 sekunder ser vi byens spektakulære skyskraper Transamerica Pyramid reise seg. Vi går fra 11. oktober til 11. oktober, plutselig har assistenten bursdag igjen. Denne vekten på Armstrongs bursdag forbereder Graysmiths eget gjennombrudd i etterforskningen: Ny mistanke mot en hovedmistenkt kan nettopp knyttes til vedkommendes fødselsdag.

I ANDRE HALVDEL av filmen ligger vekten mer på prisen de impliserte må betale for sitt engasjement enn på selve etterforskningen. Averys drikkeproblemer blir bare større, han får en skarp advarsel, går i sinne, flytter til Sacramento, drikker enda mer. Toschi blir tvunget til å skifte avdeling etter anklager om å ha fabrikkert et Zodiac-brev. Saken blir mer eller mindre henlagt, kun Graysmith lever og ånder for den. Han får Zodiac fullstendig på hjernen,³ i den grad at han involverer barna sine i spørreleker om seriemorderen! Samlivet går i oppløsning. Men han har bestemt seg for å løse saken, og når han skjønner at Avery er ute, tar han kontakt med Toschi, først i forbindelse med en førpremiere på Dirty Harry (der skurken Scorpio har visse likhetspunkter med Zodiac). Tosci er først vennlig, deretter fed up, men når han skjønner at Graysmith har kommet på sporet av hans eget hovedspor, endrer innstillingen seg igjen.

Og Zodiac? Mange drap begått på 70-tallet kan ha blitt utført av ham. Avisene slutter å trykke brevene hans. Fire år går uten at han gir tegn fra seg. Jeg skal ikke røpe mer, annet enn at vi nok får en forklaring på de fire årene, og én enkelt horrorscene som bringer tankene i retning av Se7en. Og en konfrontasjon med hovedmistenkte som bør bli en klassiker.
Virkeligheten er alltid mer kaotisk, mer labyrintisk enn fiksjonen

ZODIAC ER ET DOKUDRAMA som vet at den også er en fiksjon, og den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Til tider blir vi minnet om at virkeligheten er et så mangefasettert landskap at vi ikke ser hovedlinjene for bare spor. En ren krimfiksjons plot gjør alt for å skjule forbrytelsens spor, tilstrebe den perfekte forbrytelse – for så å pønske ut punktet der det glipper. Fortellingen om den virkelige forbrytelse kan ikke gjøre forbrytelsen mer perfekt enn den var, men den kan aksentuere det reelles fortrinn: Virkeligheten er alltid mer kaotisk, mer labyrintisk enn fiksjonen. Fincher klarer på mesterlig vis å dokumentere etterforskningens labyrintiske aspekter, samt de menneskelige kostnadene. Cahiers du Cinémas USA-korrespondent Bill Krohn⁴ legger også vekt på menneskelige omkostninger, og trekker linjene mellom seriemorderjakt og kampen mot terrorisme. Men å kalle filmen «en allegori over Amerika etter 11. September» er en tanke far-fetched: Jeg vil heller si at den har fått en aksidentell og sørgelig politisk aktualitet etter campusmassakren i Virginia.

Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep: fugleperspektiv på Golden Gate, superimpositions med koder, avisoverskrifter og kart over Bay Area. Fargene har et litt utvasket, moderat sepia-preg, uten at epokepreget blir altfor aksentuert.⁵ Musikkvalget er treffsikkert, enten det dreier seg om «Rose Garden» eller «Hurdy Gurdy Man».

Skuespillerne må ikke glemmes: Mark Ruffalo (Toschi) beviser at han har format for en stor rolle. Avery-skikkelsen er som skapt for Robert («Chaplin») Downey Jr., og Jake Gyllenhaal som Graysmith overbeviser enda mer enn i Donnie Darko og Brokeback Mountain. Men som Amy Taubin i Sight & Sound sier: «Zodiac er mer en film om en prosess enn en film om skikkelser.»

Så gjenstår det å se om serial killer-filmene har noen framtid etter denne dokumentariske utgaven. Genren har vært erklært død og bisatt så mange ganger at man ikke skal gjøre seg store forhåpninger. Dessuten kommer det daglig indisier på at mennesket er «the most dangerous game». Men dette hadde unektelig vært en passende anledning til å sette punktum.

© norsk LMD

Zodiac. Warner Bros. 2007. 158 min.

Regi: David Fincher. Manus: James Vanderbilt etter Robert Graysmiths bøker.

1 Zodiac og Zodiac Unmasked, Penguin / Titan Books, nye utgaver 2007.

2 Rollen som Zodiac deles av tre skuespillere, og hovedmistenkte spilles av en fjerde.

3 Kun hva angår monoman besettelse kan Zodiac sies å ha noe til felles med den største av alle San Francisco- filmer, Vertigo.

4 La place vide de l'assassin» (Morderens tomme plass), Cahiers du Cinéma, mai 2007 s. 12–13.

5 Hva det tekniske og valg av digitalt opptak angår, se Sight& Sound May 07.