Bigger, better, more productive…?

Den 55. Venezia-biennalen åpnet i begynnelsen av juni med oppfordringen om å ”tenke med sansene og føle med intellektet”. I hendene på Robert Storr bærer Biennalen ikke bare preg av å være større enn noen sinne, men også å ville nærme seg den mer prestisjefulle Documenta, med sitt fokus på dokumentarisme og politikk. Fem år har gått siden Documenta 11, kuratert av Okwui Enwezor med en tydelig politisk agenda. Documenta 12 som også åpnet i Kassel i juni i år, er på sin side ikke så politisk orientert. Hva dette betyr for legitimiteten og interessen for henholdsvis Documenta og Venezia-biennalen som to av årets flere sentrale kunst-hendelser, er selve diskusjonen som nå føres i kunstfeltet.

For Venezia-biennenalens vedkommende er Storrs utgangspunkt er tydelig: den interessante kunsten får oss ikke bare til å føle. Den virker både konseptuelt, sensuelt og emosjonelt – uten å kunne reduseres til noen av disse. Dette er gammelt nytt for en 90-tallsgenerasjon preget av relasjonelle, deltakende, sosiale og intervenerende strategier. Hvorvidt en slår inn åpne dører med en slikt kuratoride, må ses i sammenheng med en større analyse av et kunstmarked som ikke flommer over av ”sosiale” kunstproduksjoner.

Arsenaleutstillingen, som er stedet hvor kuratorgrepet i størst grad leses ut, er blottet for romantikk og ”fine art”. Det store lagerområdet har også gitt plass for nye nasjonale paviljonger i tillegg til en omfattende afrikansk paviljong. De nasjonale paviljongene er preget av få overraskelser. Store og ”solide” navn som Tracy Emin, Felix Gonzales-Torres og Sophie Calle skuffer nok ikke et bredt biennalepublikum. Men de utgjør heller ikke store utfordringer. Den nordiske paviljongen framstår yngre og mer politisk eksplisitt. Den står dermed i kontrast til de omkringliggende paviljongene. Finland har i år hatt ansvar for paviljongen, og valget falt på den kjente kuratoren og galleristen René Block. I stedet for å få produsert nye verker til paviljongen, har han hentet inn relativt kjente og allerede utstilte kunstproduksjoner.

Trude Iversen. © norske LMD