En reise i indianernes Venezuela

Venezuela hadde Sør-Amerikas mest bakstreverske urbefolkningspolitikk fram til slutten av 90-tallet. Med Chavez fikk landet en grunnlov som er Sør-Amerikas mest progressive på området, og han sørget for elektrisitet, mat og helsetjenester til fattige indianere. De bråe endringene har medført korrupsjon og konflikter innad i stammene. Det største problemet er likevel at urbefolkningsområdene besitter store naturressurser som mektige gruveselskaper ønsker kontroll over. Vi har besøkt Venezuelas indianerområder.

«Chávez» kom. Og det ble lys. En av Hugo Chávez’ første tjenestereiser etter at han hadde blitt valgt til president for Republikken Venezuela i 1999 gikk til Saimadoyi, hovedstaden til Bari-folket. Saimadoyi ligger i Sierra de Périja (i delstaten Zulia), helt vest i landet. Ikke så langt fra Maracaibosjøen, viken der en skog av boretårn hviler på et hav av olje (de første oljefunnene her fant sted i 1922), og heller ikke langt fra grensen mot Colombia. I jordhytter med tak av palmeblader, såkalte soiacas, lever indianerne i stor nød. Men så kom altså «Chávez». «Vi hadde ikke lys. Vi levde i mørke. Og han sa: «Jeg skal skaffe dere elektrisitet».»

Presidenten holdt det han lovet. Elektrisiteten er her nå, og i alle de omliggende landsbyene også. Og det var ikke bare elektrisitet som kom med den nye presidenten: En innendørs basketballbane, et helsesenter, en ny skole som er under utbygging, låneordninger for studenter, en liten lastebil for at landsbyen skal kunne åpne seg mot omverdenen. Alt er levert og betalt av den venezuelanske regjeringen. Akkurat som krøtterflokken til nabolandsbyen Bachichira. Hector Okbo Asokma er stammesjef for Saimadoyis 700 sjeler, og han legger ikke skjul på sin takknemlighet: «Denne Chávez, han så oss, og så ble ting gjort. Vi liker ham svært godt.» Jada, men det er likevel noe som skurrer. (…)