Friheten på Facebook

I Norge fråtser vi i Facebook, YouTube og MySpace, og kommuniserer fritt med omverden. I hvert fall opplever vi det slik selv. Det er sjelden vi stopper opp for å reflektere over denne friheten, og vi bryr oss pent lite om at Yahoo og andre nettgiganter utleverer nettkameratene våre til politiet. At Yahoo gjør et knefall for politisk sensur i det gylne markedet Kina, er det siste som opprører oss i sommervarmen. 140 millioner nettbrukere er dessuten ikke et marked til å kimse av, selv vi forstår det.
Heller ikke Googles rykte som en versting i personvern er noe som gjør særlig inntrykk på oss. I en nærmest rørende naivitet tror vi at vår anonymitet er beskyttet og garantert. Vi overser at markedene gjerne styrer mer enn varene som omsettes – hvis vi lar det skje.

Mens Amnesty International jobber for fangene i Kina, er EUs personverngruppe bekymret over lagringen av brukernes søkemønstre. I slutten av juni holdt gruppen et møte med Google for å se nærmere på deres praksis. Er tiden er inne for en internasjonal solidaritetsbevegelse mot knebling av nettuttrykk og boikott av nettbedrifter som vil vite for mye om oss? Trenger ATTAC nye saker?


KINA BLOKKERER en rekke nettsteder som leverer nyheter, politiske analyser og religionspresentasjoner. Dette er ille i seg selv. Det som er langt verre er at det er forbundet med livsfare å bruke nettet og stole på prinsippet om anonymitet. Livsfare. Straffen for ikke å bøye seg for nettsensuren i Kina er på opptil 10 år. Og i kinesiske fengsler er tortur en naturlig del av hverdagen. Nettselskapene utleverer persondata til det kinesiske politiet – som igjen legger fram data som hovedbevis i de påfølgende rettssakene.

En av Kinas såkalte internettdømte, den 38 år gamle journalisten og poeten Shi Tao, er nå i ferd med å sone en fengselsstraff på 10 års for sin uforsiktige omgang med Yahoo. Shi Tao la myndighetenes sensurinstruks til mediene, ut på nettet. Det som skulle sensureres, var omtale av studentmassakren på Den Himmelske fredsplass i 1989 i forbindelse med en markering av årsdagen for tragedien. Yahoo utleverte Taos navn til politiet.

Polske Gazeta Wyborcza melder at moren tok kontakt med World Organisation for Human Rights USA og at organisasjonen går til rettssak mot Yahoo i San Francisco på vegne av fangen. En annen organisasjon, Reportere uten Grenser, melder at Yahoo har utlevert persondata på ytterligere tre kinesiske nettbrukere som nå er fengslet.

Men skal ikke en bedrift som går inn på utenlandske markeder følge vertslandets nasjonale lover og regler? Næringslivet mener den skal det. Det er dette Yahoo har gjort. Et annet spørsmål melder seg i kjølvannet av argumentet: Kan det tenkes at en privat eller statlig bedrift – eksempelvis en norsk bedrift – kunne være villig til å avstå fra business med folkerike Kina eller Russland? At norske medier kunne være villige til ikke å begrense kritikken av slike land, selv når vi har viktige handelsavtaler som står på spill? Er det et helt virkelighetsfjernt scenario at Norge skritt for skritt kunne være villig til gå med på «ubehagelige, men nødvendige» tilpasninger, det vil si innskrenkninger av våre egne friheter, for å blidgjøre mektige partnere? Når markedene og politikken globaliseres, følger kravene om kontroll med på lasset.
Arrangørene var skuffet over manglende interesse fra norske redaktører

Med karikaturbråket friskt i minne er dette betimelige spørsmål. Norske Avistegneres laug og Torgny Segerstedts Minnefond arrangerte nylig et seminar om Ytringsfrihetens pris. Her snakket Jyllandspostens kulturredaktør Flemming Rose og den danske karikaturtegneren Claus Seidel om sine erfaringer. Etter en bølge med trusler stod Seidel for første gang fram med navn og ansikt. Arrangørene var skuffet over manglende interesse fra norske redaktører. Av 700 inviterte, dukket kanskje fire-fem redaktører opp. To av dem hadde oppgaver i forbindelse med prisutdelinger.

Tror nordmenn at vi sitter trygt her på berget med vår ytringsfrihet? At vi kan si hva vi vil, sende e-post om hva vi vil, tegne og kommentere hva vi vil? Eller bare later vi som vi tror det? Jeg lar spørsmålet henge i sommerluften, mens jeg tenker på Arnulf Øverlands ord om uretten som ikke rammer oss selv.

© norske LMD