Institusjonelt begjær

Kritikk av institusjoner er mest virkningsfull når den kommer fra innsiden. Dette kan virke paradoksalt, men alle institusjoner tilbyr kontinuitet, tiltrekker publikum, og gjør det mulig for selv avvikende stemmer å komme til orde. Det er her forandringene og forskyvningene innen kunsten finner sted. Dette argumentet innebærer likevel et dilemma: Veldig få har muligheten til å gjøre noe som helst.

En gang i løpet av overgangen fra 60- til 70-tallet oppstod det en ny måte å forstå det politiske på. I kjølvannet av denne overgangen – som ikke kun var en konsekvens av mai 68 – gjennomgikk begrepet «institusjon» dyptgripende forandringer. Den franske filosofen Michel Foucaults genealogiske arbeider, som han påbegynte tidlig på 70-tallet, kan på mange måter betraktes som et paradigmatisk eksempel på denne forflytningen: Alle de institusjonene som til sammen dannet det disiplinære skjemaet for det moderne samfunnet – skolen, sykehuset, militæret – ble nå analysert som disiplinærmekanismer heller enn rasjonalitetens støtter. De typene subjektiviteter institusjonene produserte hos menneskene framsto nå som subjektiveringsmåter – eller for å bruke den strukturelle marxismens termer, som et resultat av det «ideologiske statsapparatets påkallelse» (Althusser) for å sikre reproduksjonen av den herskende produksjonsmåten. Den nye dagsordenen ble å forme nye subjektiviteter. Dette innebar i mange tilfeller en fornying, og noen ganger en fullstendig avvisning, av selve ideen om en institusjon. Var det ikke en frihet i det ikke-formaliserte og ikke-institusjonelle? Var det ikke en frihet i de avkodede strømningene som viste seg i anti-psykiatrien eller schizoanalysen, i de forskjellige formene for «gruppesubjektiviteter», i nytelsen av en tekst som overskred den gamle kategorien «verk», i de nye og radikale forsøkene på å tenke begjæret som maskinisk sammensetning eller libidinal økonomi? (…)