Venstresidens tapte illusjoner

I Frankrike ble de politiske kreftene til venstre for Sosialistpartiet (Parti Socialiste, PS) revitalisert av «nei»-sidens seier i folkeavstemningen om den EUs grunnlovstraktat 29. mai 2005, og av den sosiale motstandsbevegelsen som i april 2006 lyktes i å hindre at den nye arbeidsavtalen om førstegangsansettelse (CPE) ble satt ut i live. Ved presidentvalget 21. april 2007 led imidlertid disse kreftene – kommunistpartiet (PCF), det trotskistiske ekstreme venstre, det alternative venstre og alterglobalistene – et nederlag som ikke utelukkende kan forklares ved effektene av «taktisk stemming». I første valgomgang fikk det ytre venstre fem kandidater – Marie-George Buffet, Arlette Laguiller, Olivier Besancenot, José Bové og Gérard Schivardi – totalt 3,3 millioner stemmer, noe som utgjør litt under ni prosent. Dette var betraktelig lavere enn i 2002, da Arlette Laguiller, Olivier Besancenot, Robert Hue og Daniel Gluckstein til sammen fikk fire millioner (13,8 prosent). I første omgang av parlamentsvalget 10. juni 2007 ble denne nedgangen stadfestet (med 4,3 prosent til kommunistpartiet og 3,4 prosent samlet til det ytterste venstre).

Disse resultatene må ses i forhold til tid og rom. I 1988 innkasserte kandidatene til venstre for sosialistpartiet til sammen 11 prosent av de avgitte stemmene, og 14 prosent i 1995. Men den gang var valgdeltakelsen klart lavere. Dette gir grunn til å tro at den økte oppslutningen om valget i de lavere sjiktene i april 2007 ikke kom disse partiene til gode – på tross av at det nettopp er disse partiene som mener de representere de lavere sjiktene best. I mange vesteuropeiske land ender imidlertid de samlede kreftene fra kommunistpartiene, de alternative bevegelsene og ytterste venstre (hvis man ser bort fra de grønne) på rundt seks prosent i de viktigste valgdagene.

Et av de få lyspunktene er det nederlandske sosialistpartiet, som ligger til venstre for sosialdemokratene og er arkitekten bak det nederlandske «nei'et» til den europeiske grunnloven. Under parlamentsvalget i 2006 fikk dette partiet 16,6 prosent av stemmene, noe som tilsvarer nesten en tredobling av vanlig oppslutning. Dette håper det tyske Linkspartei (Venstrepartiet) å kopiere ved å samle det østtyske PDS og det vesttyske kritiske venstre (Wahl Alternative für Soziale Gerechtigkeit, WASG, venstreutbrytere fra sosialdemokratene).

I FRANKRIKE straffer personfokuset i politikken og presidentens sterke stilling i systemet partiene som er mindre troendes enn andre til å bli til store, godt synlige politiske bevegelser. Innenfor det «ytre venstre» har betydningen av politisk markedsføring og de institusjonelle hindringene, drevet enkelte organisasjoner til å svare på etterspørselen etter «mediepersonligheter» (som Besancenot og Bové).

Nederlaget virker desto mer sviende av det kommer etter en periode med euforiske tilstander: «Slaget i Seattle», Verdens Handelsorganisasjons (WTO) dårlige omdømme, populariteten til anti-GMO bevegelsen (mot genmodifiserte organismer), den verdensomspennende debatten om «globale skatter», oppblussingen av sosiale konflikter i Frankrike etter århundreskiftet. Alle disse faktorene bidro til optimistiske spådommer om mistillit til den nyliberalistiske politikken, noe som tilsynelatende ble bekreftet ved urnene i mai 2005 og i gatene i april 2006. Og selv om antallet streikedager ikke har økt, viser undersøkelser fra 1993, 1998 og 2004 at forholdet mellom arbeidsgivere og lønnsmottakere er blitt dårligere.

I september 2006 lanserte «Den nasjonale initiativgruppen for en antiliberal samling på venstresiden og for felles kandidater» denne appellen: «Vi har sammen gjennomført kampanjen for venstres «nei» til den europeiske grunnloven og bidratt til en felles dynamikk i de antiliberale kreftene som gjorde seieren 29. mai mulig. Denne samlingen og denne seieren uttrykker et håp: Den kaller på et politisk perspektiv som samsvarer med samtiden.» Man vet hva som kom ut av det… ulikheter, usikkerhet, menneskelige ødeleggelser innebærer ikke automatisk en økt felles bevissthet om omfang eller årsaker. Under bestemte historiske forhold kan det til og med være motsatt.

«Gruppene av 29. mai» så ut til å være et levende bilde på en enhetlig prosess som ble holdt oppe av en aktivistbase. Det virket som de var i stand til å forme en politisk identitet som overskred visse gamle splittelser fra arbeiderbevegelsens historie (særlig motsetningen mellom kommunister og trotskister) og til å ta opp i seg de økologiske innspillene fra alterglobaliseringsbevegelsen. Denne suksessen, som utvilsomt var delvis overvurdert, beruset ledere og intellektuelle fra «det kritiske venstre». Disse var i full sving med å gi liv til en mulig samlet enhet og overså det «uhemmede» høyres gjennomslagskraft i store deler av samfunnet – et høyre støttet av næringslivet og mediene, som var blitt mer dominerende enn noen gang. Likevel kunne flere tegn ha varslet om begrensningene i dannelsen av et samlet «ytre venstre». Alterglobaliseringsbevegelsen som ble dannet ved århundreskiftet har mistet mye av sin politiske kraft i løpet av den siste perioden. For eksempel opplevde Attac en dyptgripende ledelseskrise i 2005-2006, som virket demobiliserende og førte til at organisasjonen mistet over halvparten av medlemsmassen. På grunn av manglende felles strategi sluttet også de sosiale foraene å fungere samlende.

«Gruppenes felles dynamikk» tok ikke opp i seg konsekvensene av konkurranse mellom organisasjoner. Fra 2006 hadde de snarere en tendens til å skjerpe disse, ettersom trotskistiske Ligue communiste révolutionnaire (LCR, Den revolusjonære kommunistliga) og kommunistpartiet PCF gjorde initiativgruppen til en lukket arena for egen rivalisering. Lutte ouvrière (LO, Arbeiderkamp) har alltid vært svært kritisk til «småborgerlige» strategier fra sin trotskistiske konkurrent og var aldri interessert i denne utviklingen, mens LCR trakk seg ut i fjor.
Selv om PCF og LCR ikke lenger er på kollisjonskurs, er forholdet mellom dem fortsatt svært konfliktfylt. Til tross for en viss tilbakegang teller PCF ennå et betydelig antall aktivister (130 000 ved begynnelsen av 2003), trofaste tilhengere, arvegods og ikke minst folkevalgte, som resultat av avtaler med Sosialistpartiet. LCR har på sin side færre, men yngre aktivister (ca. 3000). Takket være Besancenots popularitet har partiet en mediepolitisk kapital som gir større utbytte ved presidentvalg enn parlamentsvalg.

I 2006 konkurrerte LCR med LO om å være det radikale alternativet og bestemte seg for å markere avstand til PCF, som ble anklaget for å gå på akkord med sosialistene. Diskusjonene mellom initiativgruppene om eventuelt å delta i en «sosialliberal» venstreregjering der PS hadde flertall, var et uttrykk for striden mellom de to organisasjonene. Kanskje hadde PCF på et tidspunkt grunn til å mene at de framviste en mer «enhetlig» holdning enn LCR. Men så snart LCR hadde forlatt de andre gruppene viste forsøket på å presse fram Marie-George Buffet som kandidat for den «antiliberale» samlingen, at håpet om å kunne heve seg over intern konkurranse nå var ute.

José Bovés presidentkandidatur ble støttet av ledende alterglobalister, forstadsaktivister, De alternative, samt enkelte markante kommunister. Det føyde seg inn i rekken av konflikter uten å sette i gang noen fornying. Under presidentvalget så det ut til at LCR hadde tatt mindre skade enn de andre partiene av denne oppsmuldringen. Men når PCF fikk omtrent samme oppslutning ved parlamentsvalget (4,29 prosent) som i 2002, og ekstremvenstre landet på et middelmådig nivå (3,41 prosent for alle partiene til sammen), viste det seg at uenigheten hadde skadet alle kandidatene til venstre for PS. (…)