Den diplomatiske prosessen tok ikke nok hensyn til den lokale utviklingen eller konsekvensene av den.
Hvilken utvikling? – Først og fremst koloniseringen.»
Dennis Ross (tidligere fredsforhandler i Midtøsten), om hva som gikk galt i forbindelse med Camp David-avtalen (1978).
Fra 1994 til 2000 ble antallet jøder i de palestinske områdene faktisk fordoblet. Siden Oslo-avtalen (1993) har like mange israelere slått seg ned på Vestbredden som i løpet av de 25 foregående årene til sammen. Når man nå har begynt å snakke om en internasjonal konferanse, ville det være katastrofalt å satse på «stedenes beskaffenhet», eller den nåværende situasjonen. Det nytter lite å oppnevne noen kommisjon. Denne løsningen er allerede prøvd – ikke én men ti ganger. Ingen konflikt i verden er så godt dokumentert, kartlagt og arkivert.
OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs), som er underlagt FN, holder regnskap med kartene over den nøyaktige utviklingen i de omtvistede områdene, med bilder, manntall, grafiske framstillinger osv. Det tar en time å se igjennom materialet, men så kan man tillate seg å hoppe over noen av de evinnelige erklæringene om gode intensjoner.
Hva viser disse kartene? At det fysiske, økonomiske og menneskelige grunnlaget for en «levedyktig palestinsk stat» er i ferd med å bli utryddet. Konsekvensen er at en tostatsløsning – «den riktige og rettferdige skilsmissen» (Amos Oz), som innebærer at territoriet blir fordelt og gir opphav til to hjemland, det ene litt mindre enn det andre, uten hær, men selvrådig, levedyktig og stabil – nå virker som tomme ord, som et oppbrukt frampeik. Man kan innvende at om israelerne har vunnet den territoriale krigen (bare 22 prosent av det som var palestinsk territorium under det britiske mandatet ligger ennå utenfor deres kontroll), så kommer palestinerne til å vinne den demografiske kampen. Man kan peke på den utrolige «motstandskraften» som de lokale folkegruppene har oppvist overfor den langsommelige dampveivalsen som sakte men sikkert har satt Allon-planen fra 1968 og Road Plan 50 fra 1984 ut i livet. Ikke desto mindre viser utviklingen «på stedet» at:
1) Sikkerhetsmuren har i motsetning til hva man tror, ikke til hensikt å være en muligens ulovlig (siden den omfatter mer enn ti prosent av Vestbredden) grenselinje, men fungerer i det minste, tror man, som en internasjonal opptegning av en potensiell linje.
2) Det er sant (som Ehud Olmert sa til den israelske hæren over radio den 20. mars 2006) at Israels strategiske grenselinjer befinner seg ved Jordan-elven (hele dalen er erklært «forbudt område»). Man har spist seg så langt inn i det mellomliggende territoriet at man noen steder har tatt over området.
3) De nye veiene som «bukter seg» mellom øst og vest på bekostning av den tradisjonelle nord/sør-aksen, risser helt klart opp kartet over et landområde som er i ferd med å bli annektert, og som kun vil etterlate tre eller fire arabiske «bantustaner» (Jenin, Ramallah og Jeriko): overbefolkede enklaver der naturressursene er dømt til å ta slutt. Hvilket igjen er ensbetydende med en mer eller mindre massiv eksodus (en betydelig andel av elitene, særlig kristne, har allerede forlatt hjemlandet).
4) Selv etter at Muren ble reist, og etter den pågående judaiseringen av Øst-Jerusalem og ikke minst omorganiseringen av bystyret, har FNs gjentatte fordømmelse av forholdene – rene formaliteter – ingen konsekvenser for anstrengelsene for å få jerngrep om hele byen.1
GAPET MELLOM DET som sies fordi vi ønsker å høre det (lokale tilbaketrekninger, innvilgning av bygningstillatelser, fjerning av én avsperring av 20, en mildere tone etc), og det som i virkeligheten skjer i området og som vi kvier oss for å høre (befesting av bosetninger, bygging av broer og tunneler, innsirkling av palestinske landsbyer, ekspropriasjon av jordeiendommer, ødeleggelse av boliger) antar proporsjoner som noen ville karakterisere som dobbeltspill, andre som schizofreni. Det gamle prinsippet om «en ekstra dunam [kvadratkilometer], en ekstra geit» gjelder fortsatt der hvor kameraene ikke slipper til uten at det vekker oppsikt eller uten godkjennelse fra «kolonistyret». Ingen stusser over det, siden noe slikt forutsetter at de har skaffet seg opplysninger om hva som skjer (det kan være vanskelig, hvis man ikke holder hus på stedet). «Judea og Samaria» er navnet Vestbredden har fått på kartene og i israelske skolebøker, hvor utviskingen av den grønne linjen fra 1967 ble til nok en seier da den ble lovlig – det slo nemlig Knesset fast da et innspill fra en utdanningsminister fra det israelske arbeiderpartiet ble forkastet.
Snarere enn et anekdotisk misforhold mellom de facto og de jure, utgjør dette en metode og en tradisjon som kan føres tilbake til den første Jishuvens2 praksis, nemlig å stille verden overfor et fait accompli. Erfaringen viser at denne metoden alltid betaler seg (staten var der før den i 1947 ble erklært og anerkjent, og det samme gjelder hæren): et dobbelt teater hvor den ene siden, den internasjonale, ser gjentagelsen av vage ord i en flatterende tåkelegging (tilbaketrekning, sameksistens, stat), men hvor de tingene som virkelig betyr noe er utelatt (nybyggere, veinett, tunneler, vannområder), og forbeholdt det utøvende teatret som kommer til å det få siste ordet (ingen reklame her). Siden de vet hvordan de skal forholde seg til gallupdemokratiet, som har behov for håp og euforiske løfter – noe som for øvrig gjelder for alle og enhver – har den ene israelske regjeringen etter den andre (både fra høyre- og venstresiden) vært nøye med å gi den riktige dosen smertestillende et par ganger i halvåret (i form av unilaterale retrettplaner, delvis nedlegging av militærverker, kunngjøringer vurdert som «interessante», men som alltid er underlagt betingelser og dermed ikke kan følges opp). Mediene lever i øyeblikket og har ingen hukommelse. Hvem husker at «Veikartet for fred»3 lovte en «endelig og global løsning på konflikten mellom Israel og Palestina innen 2005»?
Det er bare å innse at den avsluttede Oslo-prosessen ikke til fulle har spilt fallitt. Med den militære gjenokkuperingen av A- og B-sonene i april 2002, kan man si at den er i ferd med å bli oppfylt baklengs.4
OPPDELINGEN AV TERRITORIET forhindrer all kommunikasjon mellom en eventuell sentral palestinsk ledelse og lokale myndigheter, og dertil kommer at den israelske hæren metodisk og fysisk går inn for ødeleggelse av «nasjonale» institusjoner, av infrastrukturen og til og med av de politiske lederne selv. Dette for å garantere et indre anarki med et virvar av gjenger, klaner og blodige oppgjør – kort sagt, et kaos uten like. Alt dette tatt i betraktning, er det klart at man ikke går i retning av noen nasjonsbygging, men snarere har valgt å bryte ned ethvert forsøk på lederskap på den andre siden av Muren. Dette er de morbide konsekvensene av en annektering over en mellomlang tidsperiode (30 år) som vil bli godkjent når tiden er inne «på grunn av den nye lokale konteksten».
Under slike omstendigheter virker enigheten om å bruke det trolldomsaktige veikartet (nye muligheter og lovende utvikling) mer som en form for suggesjon enn som en varig og velordnet forandring av forholdene. Forandringen kan neppe skimtes fra Genève, Paris eller New York, men den er lett å få øye på for den som reiser tilbake etter noen års fravær – den går på kryss og tvers gjennom dette landet hvor hæren er tilstede i hver avkrok. Hvor de israelske «nybyggerne» ikke utgjør noen form på palestinsk grunn, men hvor de palestinske folkeopphopningene allerede er en form på en uttrykkelig infrastrukturert israelsk grunn. Hvor den ene parten har forkjøpsrett på vannreservene, og hvor så godt som ingenting skiller de midlertidige trafikkrestriksjonene fra kjøreforbud rett og slett. Når det er sagt, kan man trøste seg med tanken på at:
1) Hvis det har vært mulig for nybyggerne å trekke seg ut av Gaza, er det mulig å gjøre det samme på Vestbredden. Men det ville være å glemme at tilbaketrekningen av 8000 nybyggere her (med en journalist for hver tredje nybygger) over de neste månedene ble fult opp av mer enn 20 000 nye bosetninger i andre områder, uten at det vakte oppsikt. Gaza var ikke en del av den hellige arven, mens «Judea og Samaria» er arvens kjerne. Sharon la aldri skjul på at dette marginale tilbaketoget til gjengjeld skulle medføre en styrking av den israelske tilstedeværelsen på den andre siden av den grønne linjen (438 000 bosettere pr i dag, inkludert 192 910 i Øst-Jerusalem).
2) Fjerningen av fire små bosetninger i nord (1000 nybyggere), kombinert med hypotesen om en omfordeling av israelske innbyggere (60 000) i form av en utbygging av de tre mest befolkede bosetningene, Maale Adumin, Ariel og Gush Goush Etzion, ville frigjøre plass. Men det ville være å glemme at med den kontinuerlige nybyggingen, og innkapslet bak sikkerhetsmuren, er Vestbredden faktisk delt i to. Muren skiller palestinere fra palestinere i enda større grad enn den skiller dem fra israelerne.
Det man begynner å se konturene av er, kort sagt, ikke den palestinske staten som var annonsert og som alle har ønsket seg, men i stedet et ennå ubemerket israelsk territorium med tre enklaver med hvert sitt uavhengige, palestinske bystyre.
ALLE PARTER MENER de gjør best i å opprettholde bedrageriet og det internasjonale blendverket.5 Israelerne fordi historien skrider fram uten å vise sitt sanne ansikt. Palestinerne fordi man ikke kan fortelle sannheten til folk som er okkupert og som bevarer håpet uten å anspore dem til selvdestruksjon, og fordi framstående personligheter, folkevalgte og funksjonærer lever for det som er blitt et fromt løfte, et levebrød, en titulatur og et eksistensielt grunnlag. Europeerne fordi de har kunnet tillate seg å innta en posisjon der de deler ut en betydelig økonomisk og humanitær bistand, som kjøper dem fri fra deres politiske passivitet og frivillige blindhet. Og amerikanerne, som mentalt sett føler seg mer beslektet med Det gamle testamente enn med det nye, fordi deres eksistensielle bånd til Israel er som til en sønn, og dermed ikke gjenstand for kritikk. Denne selvbeskyttende og delte illusjonen er dermed et resultat av motstridende interesser – slik er historiens ironi.
På det nåværende tidspunkt. Er det mulig i det lange løp, la oss si ved slutten av dette århundret? Det er tillatt å tvile, for Israels enorme besettelse når det kommer til sikkerhetsspørsmål, maskerer i realiteten en stor usikkerhet og manglende forståelse av de tendensene som veier tyngst i området, særlig demografi, informatikk og religion.6 Kunne ikke en europeisk regjering – i mangel av andre – gjøre våre israelske venner oppmerksomme på at vi lar oss ikke alle lure, og at dersom det er snakk om lureri, så vil de som står bak det ikke være de første som slipper unna, men – dessverre – de siste ofrene?
Oversatt av K.S.
Fotnoter:
1 Se Dominique Vidal og Philippe Rekacewicz, «Uuttalt apartheid», norske Le Monde diplomatique, februar 2007. Red. anm.
2 Hebraisk term brukt av sionistbevegelsen før opprettelsen av staten Israel som en betegnelse på de jødiske innbyggerne og innvandrerne i Palestina.
3 Veikartet for fred» ble vedtatt av Kvartetten (FN, USA, EU og Den russiske føderasjonen) 30. April 2003, som et løsningsforslag for Israel-Palestina-konflikten. Red. anm.
4 De palestinske områdene omfatter Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen (45 km lang og 10 km bred). I Oslo-avtalen ble de to regionen delt inn i tre soner:
5 A omfatter siden 1994 Gaza og byen Jeriko, Jenin, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem, Nablus, Betlehem (byen Hebron var gjenstand for en egen avtale i januar 1997). De palestinske selvstyremyndighetene har juridisk makt her, inkludert politimyndighet.
6 B omfatter de andre områdene på Vestbredden der De palestinske selvstyremyndighetene har juridisk makt. Ansvar for den indre sikkerheten deles med den israelske hæren.
Sone C inkluderer de israelske bosetningen på Vestbredden, Gaza (i dag fjernet) og Øst-Jerusalem, som fortsatt er under israelsk kontroll.
Se Alain Gresh, «Har verden våknet?», norske Le Monde diplomatique, juli 2007. Red. anm.
Se særlig rapporten FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, Alvaro de Soto, lever til FNs generalsekretær 5. mai i år. Rapporten i sin helhet er tilgjengelig på engelsk på nett: www.lesoir.be/__documents/DeSotoReport.pdf. Red. anm. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal