Al-Qaida på vikende front

To nylige hendelser vitner om økende uenigheter innenfor de væpnede islamske bevegelsene. I mars 2007 utførte lokale Taliban-soldater i Sør-Wasiristan (stammeområde i Pakistan mot den afghanske grensen) en massakre på utenlandske krigere fra Usbekistans islamske bevegelse, som er tilknyttet Al-Qaida.

Siden 2003 har frivillige utlendinger strømmet til Pakistan og Irak. Hjemmehørende islamske motstandsgrupper og Taliban-ledere har med økende uro merket seg tilstrømningen av radikale krigere med tilknytning til takfirismen – en ideologi som anser «dårlige muslimer» som hovedfienden (se egen tekst). Ved å føre krig mot muslimske regjeringer har disse militante islamistene skapt kaos for befolkningene de hevder å forsvare.

Den komplekse situasjonen som preget den regionale krigføringen i de to wasiriske delstatene, Afghanistan og Irak, forsterket mellom 2003 og 2006 Al-Qaidas doktrinære tankemønster og satt de hjemmehørende gruppene på sidelinjen. I de to wasiriske delstatene favoriserte takfiri-ekstremistene opprettelsen av «islamske stater», som ikke bare utfordrer den pakistanske regjeringens grep innenfor sine grenser, men også styrker spredingen av den bevæpnede konflikten i Pakistans store urbane sentre. Målsetning var å framprovosere et væpnet opprør mot det pro-vestlige militær regimet i Pakistan.

Den pakistanske hæren svarte med blodige militæroperasjoner med hundrevis av sivile ofre, deriblant kvinner og barn. Allerede da innrømmet flere Taliban-ledere uoffisielt at takfirene overskred alle rasjonelle grenser og fordreide den skarpt fokuserte anti-vestlige strategien som ble antatt på 1990-tallet av Bin Ladens Al-Qaida. Hovedsakelig ble krigen mot USA transformert til en krig mot hovedpulsåren til det pakistanske militæretablissementet, noe som langt overskred rammene for hva som originalt ble oppfattet som den Taliban-kontrollerte motstandskrigen mot utenlandske okkupasjonsstyrker.

I 2003 REISTE ABU Musaf Al-Zarqawi, en av de ledende takfirene, fra Wasiristan til Irak like før den amerikanske invasjonen. Han trådte fram som den fremste motstandsleder etter at den USA-ledede koalisjonen erklærte seier over Saddam Hussein. Zarqawi sverget offentlig troskap til Bin Laden og ble samlingspunktet for de i stor grad utenlandske militante som gradvis vokste sammen til det som senere ble det irakiske Al-Qaida. Påfølgende hendelser i Irak viste seg å bli påfallende like de takfirene sto overfor hundrevis av mil vekke i de to wasiriske delstatene og i Afghanistan.

Etter Saddams fall brukte motstandsstyrkene noe tid på å klargjøre seg til kampen mot krigsmaskinen til USA med allierte. I en innledende fase tok omgrupperingen av diverse irakiske stammer, fragmenterte religiøse grupper, tidligere Baath-elementer og tjenestemenn fra den ikke lenger eksisterende republikanske armé til finpussede kampgrupper flere måneder. I mellomtiden dannet de utenlandske stridsmennene, som strømmet inn i Irak fra alle hjørner av den islamske verden under Al-Qaidas svarte banner, et koordinerende shura (råd). Den hjemmehørende irakiske motstanden fikk lite spillerom til å uttrykke reservasjoner overfor den takfiriske ideologien. Individuelle elementer i de hjemmehørende gruppene observerte med fortvilelse at Al-Qaida var opptatt med å drive fram den militære kampen langt forbi grensene av å organisere en motstandskamp mot de utenlandske okkupasjonsstyrkene, og i stedet innledde og oppmuntret til angrep på sjiamuslimenes religiøse sentre.

Da Al-Qaida i 2006 annonserte opprettelsen av et ideologisk rent islamsk emirat, ble de hjemmehørende motstandsgruppenes strategi fullstendig underordnet Al-Qaidas takfiri-ideologi og deres splittende globale agenda. En krig mot utenlandsk okkupasjon ble omgjort til et mareritt av sekterisk rivalisering. Frøet var sådd for en eventuell splitting.

For å forstå dette fenomenet tydeligere må vi se nærmere på de spesielle omstendighetene som har påvirket ideologien til Al-Qaida under den over ti år lange jihad mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet, og etterpå. Araberne som strømmet inn i landet for å kjempe sammen med den afghanske motstanden falt inn under to generelle leirer – de jemenittiske og de egyptiske.

De religiøse fanatikerne som dro til Afghanistan etter å ha blitt inspirert av lokale prester falt inn under den jemenittiske leiren. De trente hardt, gjorde militære drilløvelser dagen lang mellom slagene, lagde sine egne måltider og gikk i seng rett etter isha (dagens siste bønner). Ettersom den afghanske jihad gikk mot sin slutt sent på 80-tallet, returnerte disse jihadistene til sine hjemland. De som ikke ønsket å dra hjem smeltet inn med den afghanske befolkningen eller dro til Pakistan hvor mange giftet seg. I Al-Qaidas sirkler ble de kalt dravesh – de lettsindige.

Den egyptiske leiren besto av de ekstremt politisk og ideologisk motiverte. De fleste tilhørte Det muslimske brorskap, men var misfornøyde med organisasjonens ønske om å forandre samfunn gjennom demokratiske prosesser. Den afghanske jihad var som et sterkt lim for disse likesinnede menneskene, som ofte var høyt utdannede. Mange hadde tidligere vært med i den hemmelige egyptiske hæren, Jamaatul Jihad, som ble assosiert med Dr. Ayman al-Zawahiris (nå Bin Ladens høyre hånd). Denne gruppen drepte president Anwar Sadat i 1981, som straff for å ha undertegnet en fredsavtale med Israel på Camp David. De var alle overbevist om at USA og deres klientregimer i Midtøsten var årsaken til den arabiske verdenens forfall.

Etter isha diskuterte den egyptiske leiren uavlatelig sin egen framtid. Lederne fikk gehør for at medlemmer skulle bruke sine ressurser i armeene i hjemlandene og la de beste hjernene utvikle seg ideologisk.

MAKTABUL KHIDMAT ER forgjengeren til Al-Qaida. Den ble skapt av Dr. Abdullah Azzam på 1980-tallet for å støtte den afghanske nasjonale motstandsbevegelsen. Dr. Abdullah ble drept av en bombe i Peshawar på slutten av 80-tallet. Etter hans død er det trolig at Maktabul Khidmat ble til den kjernen som ble utvidet og omgjort til Al-Qaida av en av hans fremste disipler, Osama Bin Laden.

«De fleste ’jemenittiske’ krigerne – enkeltsporede krigere som kun ønsket å bli martyrer – forlot Afghanistan etter den kommunistiske regjeringens fall,» sa Hudaifa Azzam, den avdøde Dr. Abdullah Azzams sønn, til oss nylig under et intervju i Amman. «Egypterne ble på den andre siden værende i Afghanistan ettersom de hadde andre ambisjoner som ennå ikke var oppfylt. Etter at han forlot Sudan i 1996 slo Bin Laden seg senere sammen med dem. Egypterne forsøkte å omvende tankesettet hans, som på den tiden var rettet mot det imperialistiske amerikanske hegemoni i Midtøsten, til det takfiriske perspektivet».

Azzam har tilbrakt nær 20 år med arabiske krigere i Afghanistan og Pakistan. «Da jeg møtte Bin Laden i Islamabad i 1997 var han omgitt av somalieren Abu Obadia og egypterne Abu Hf og Saiful Adil [alle tre hadde tilhørt den ’egyptiske’ leiren]. Jeg skjønte at ekstremistideene deres påvirket ham. Da min far ba ham dra til Afghanistan i 1985, svarte han at han ikke ville dra uten tillatelse fra kong Fahd, som han på den tiden fortsatt satte som wali al-amr [høyeste autoritet]. Da han etter 11. september fordømte de saudiske lederne, forsto jeg i hvor stor grad den ’egyptiske’ leiren hadde påvirket ham.»

Slik var situasjon da over 40 000 kamptrente krigere med arabisk, tsjetjensk og usbekisk, i tillegg til wasiristanere og andre militante fra Pakistan, ved inngang til 2006 samlet seg i Nord- og Sør-Wasiristan. Det talibanske lederskapet i Afghanistan sto overfor et dilemma, fordi flesteparten av de militante heller ville kjempe mot den pakistanske hæren i stammebeltet enn mot NATO-styrkene i Afghanistan. Usbekiske militante og takfiri-ideolog Tahir Yaldeshev, med base i Sør-Wasiristan, hadde utstedt en fatwa som støttet denne strategiske prioriteringen. De lokale Taliban-lederne i Nord-Wasiristan, Maulanas Abdul Khaliq og Sadiq Noor, kom med lignende utspill. Erklæringen av islamske stater i både Nord- og Sør-Wasiristan tilspisset ytterligere den nært forestående konflikten mellom den pakistanske hæren på den ene siden og det pakistanske Taliban og Al-Qaida på den andre.

Nye trefninger virket uunngåelige. Det talibanske lederskapet i Afghanistan innså at denne nye konflikten ville sette den oppskrytte våroffensiven ut på sidelinjen. Raske initiativ behøvdes for å redde våroffensiven i 2006 mot NATO styrkene i Afghanistan. Mulla Omar sendte sin personlige utsending, Mulla Dadullah (en av de listigste kommandantene i Sørvest Afghanistan, ble nylig drept i den afghanske Helmand-provinsen) for å overtale de pakistanske Taliban- og Al-Qaida fraksjonene om å fokusere for fullt på den nært forestående våroffensiven i stedet for å investere sin energi mot de pakistanske sikkerhetsstyrkene. Dadullahs innsatser førte raskt til en ny fredsavtale 5. september 2006 mellom pakistanske sikkerhetsstyrker og det pakistanske Taliban-lederskapet i Wasiristan. Fredsavtalen innebar at de utenlandske krigerne skulle sendes hjem. Denne våpenhvilen tillot de pakistanske myndighetene å knytte sterke bånd med de Taliban-lederne i Wasiristan. Sistnevnte ble forsynt med våpen og ved flere anledninger invitert til Islamabad for å vinne «hjerter og sinn».

ETTER Å HA SAMARBEIDET med Al-Qaida i fem år, så Taliban at motstandskampen tilsynelatende hadde endt i et blindspor. Riktignok hadde den hadde blitt sterkere. Våroffensiven i 2006 var et klassisk eksempel på geriljakrigføring med lokal støtte, improviserte eksplosiver og med urbane krigføringsteknikker, som Taliban hadde lært fra Irak. Den påførte koalisjonsstyrkene store tap (omtrent 150 drepte i 2006). Likevel hadde Taliban ikke oppnådd viktige strategiske målsetninger som å ta Kandahar eller omringe Kabul. Taliban-kommandantene innrømmet selv at de ikke kunne kjempe en vedvarende kamp mot statlige ressurser som en uavhengig militant organisasjon. Løsningen var å finne sine egne statlige midler. Naturlig nok så de mot sin tidligere beskytter, Pakistan. Dermed oppsto avtalen 5. september.

Taliban-kommandantene i Wasiristan og i Afghanistan var fornøyde med den nye fredsavtalen, og kritiserte knapt utvisningen av utenlandske krigere, alle antok at disse ville bli med i den afghanske motstandsbevegelsen. De var heller ikke imot å kvitte seg med Al-Qaida og elementer som ville utvikle en global strategi og fjerne dem fra kampen mot NATO-styrkene.

Avtalen var uakseptabel for de «globale krigerne» i Al-Qaida som hadde drømt om en godt organisert regional konflikt, ledet fra deres nyetablerte baser i Nord- og Sør-Wasiristan. Utsikten til små, sporadiske kamper i den forestående våroffensiven i Afghanistan gav dem liten trøst mot de knuste drømmene om seier mot den sekulære pakistanske staten.

Flere islamske militante grupper fra hele den arabiske verden sluttet seg nå til Dr. Ayman Al-Zawahiri. Denne utviklingen kom samtidig med at økonomiske midler som hadde vært avstengt tidligere under offensiven etter 11. september på ny begynte å strømme inn til Al-Qaida.
Likevel så Al-Qaida på fredsavtalen mellom Taliban og Pakistan som en trussel. De fryktet at de pakistanske etterretningstjenestene ville lure Taliban inn i en felle. Al-Qaida forsøkte derfor å sabotere avtalen med å spille på forskjellene mellom partene. En mulighet oppstod da Pakistan bombet en treningsleir i Sør-Wasiristan 17. januar i år, og drepte mange utenlandske krigere. Både Taliban-ledere i Sør-Wasiristan og Tahir Yaldeshev trakk seg fra fredsavtalen på grunnlag av at Pakistan hadde brutt avtalen. Yaldeshev sendte raskt ut over et dusin selvmordsskvadroner for å terrorisere Pakistans større byområder. Tallene på sivile ofre ble høye, men avtalen overlevde fordi den gav et pusterom for den pakistanske regjeringen som nå var opptatt med en juridisk krise og en økende konflikt med prestestudenter i Islamabad som ville innføre en Taliban-inspirert islamisering i den pakistanske hovedstaden.

En strategi for å effektivt nedkjempe Al-Qaidas konsentrasjon i stammebeltet ble nå lagt frem. Dette var mulig fordi Taliban nå hadde gått lei av det de så som Al-Qaidas ensidige globale strategi som bare tjente til å avlede de pro-talibanske styrkene fra å effektivt starte kampoperasjoner mot koalisjonsstyrkene i Afghanistan.

En annen hendelse styrket de som hadde få forhåpninger om positive resultater fra fredsavtalen. En lite kjent Taliban-kommandant fra Sør-Wasiristan, Haji Nazir, som hadde blitt forført av de pakistanske sikkerhetsbyråene og gitt store pengesummer og et stort våpenarsenal, ble raskt Sør-Wasiristans sterke mann. Nazir gikk i dialog med de utenlandske styrkene og ga dem to alternativer: enten kjempe i offensiven mot NATO-styrkene eller avvæpnes. Forutsigbart nok, nektet de utenlandske styrkene å gå med på disse kravene, noe som eksalerte til en væpnet konflikt i mars 2007. Anslagsvis 141 ble drept, de fleste med sentralasiatisk opphav. Ganske snart ble takfirene angrepet andre steder i stammebeltet også, og nok en gang ble Mulla Dadullah sendt for å megle mellom de utenlandske militante og det pakistanske Taliban.
Taliban-kommandantene i Pakistan ble overtalt til å heve beleiringen av de utenlandske krigerne i Nord- og Sør-Wasiristan og tillate dem en ærefull og sikker avreise. Flere Al-Qaida-ledere dro til Irak heller enn Afghanistan, fordi de konkluderte med at den stadig tettere forbindelsen mellom Taliban og den pakistanske staten ikke lovet godt for Al-Qaidas globale krig. Dette markerte et vendepunkt for det tidligere så mektige Al-Qaida i Afghanistan, og signalerte en videre troppeforskyvning av militante med arabisk og sentralasiatisk opphav fra den østlige krigsscenen i denne regionen til den vestlige motparten i Irak.

AL-QAIDAS UTMARSJ FRA de to wasiriske delstatene til Irak begynte etter den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. De økende ideologiske og strategiske ulikhetene mellom Al-Qaida og Taliban satte fart på migrasjonen. «Etter at amerikanske styrker tok kontrollen i Irak og innsatte Paul Bremer som administrator, oppløste han Iraks sikkerhetsstyrker», forteller Dr. Mohammed Bashar Al-Faidy denne skribenten under et nylig avholdt intervju i Amman. Al-Faidy er en av lederne av Den muslimske akademiske foreningen i Irak, en av bestanddelene i den antiamerikanske motstandsbevegelsen. «Vi sendte en delegasjon for å møte Paul Bremer. Vi advarte ham mot farene ved at Iraks grenser ble åpnet på alle hold. Som et absolutt minimum burde en sikkerhetsstyrke ved grensene bli beholdt, men Paul Bremer var uenig og så på alle sikkerhetsstyrker som ’saddamister’. Ganske snart sto irakerne å så på at alle slags skruppelløse elementer og terrorister, enten fra Iran eller fra Al-Qaida, samlet seg i Irak for å fullføre sin agenda.» Han feller sin dom: «I dag tror jeg det var et bevisst valg fra Bremers side å holde grensene åpne og tillate alle tilgang til Irak. Det er helt klart vanskeligere å fange Al-Qaida militante i Wasiristan eller Afghanistan en det er å drepe dem eller ta dem til fange i Irak.»

Selv om Al-Qaida har gjort mye for å oppnå lederrollen for hele den irakiske motstanden og overtale den til å følge sin globale agenda, er lederne for den nasjonale motstandsbevegelsen helt klart bekymret og ivrige på å kvitte seg med Al-Qaidas nærvær i Irak. Nylig har ferske bevis på uenighet opptrådt i arabisk media. Al-Jazeera rapporterte sist måned at Ibrahim al-Shammari, talsmann for Den islamske armé i Irak, kunngjorde at hans gruppe har bestemt seg for å skille veier med Al-Qaida. Blant årsakene var at Al-Qaida hadde sett ut medlemmer av denne gruppen for eliminasjon. Deres målsetninger, konkluderte al-Shammari, var så forskjellige at i noen tilfeller foretrakk de å forhandle med USA.

PÅ EN PRESSEKONFERANSE i Washington 26. april 2007 adresserte øverstkommanderende for de amerikanske troppene Irak, general David Petraeus, den sunni-islamske reaksjonen mot Al-Qaida. «Sunni-opprørerne og den såkalte sunni-motstandbevegelsen er fremdeles våre motstander. Men vi ser også at andre slår seg sammen med sunniarabiske stammer og vender seg mot Al-Qaida i Irak. Dette har hjulpet til med å endre situasjonen i Anbar-provinsen og andre områder som ble ansett for tapt for seks måneder siden». Petraeus hevdet videre at «USA vil fortsette å møte sunni-islamske stammesjeiker og tidligere opprørsledere for å støtte den nye opposisjonen mot Al-Qaida, og for å få de med i de legitime irakiske sikkerhetsstyrkene i kampen mot ekstremister».

Situasjonen kan knappest bli gjort klarere enn konklusjonen til Dr. Muhammed Bashar Al-Faidy i mitt intervju med ham i Amman: «Alle utenlandske elementer som ble del av irregulære militante styrker er en forbannelse for den irakiske motstanden. De ønsker desperat å kontrollere Irak for fremdriften av deres egne spesifikke agendaer. Al-Qaida har blitt infiltrert av mange etteretningsgrupper ved siden av å ha blitt utsatt for mange uliktenkende ideologier, som takfirisme. Det samme gjelder for de Iran-støttede sjiamuslimske militante gruppene. De ønsker også å dominere det sørlige Irak og har så langt drept så mange som 30 sjiamuslimske sjeiker. Sjeikene i denne regionen ønsker å delta i kampen mot okkupasjonsmakten, men hindres Iran-støttede militsenes aktiviteter».
Ifølge Dr. Al-Faidy blir de fleste store operasjoner i Irak utført av nasjonale motstandsgrupper. Men siden de er treige med å påta seg ansvaret, tilskriver ofte de internasjonale mediene disse til Al-Qaida. «Selv James Baker innrømmer at Al-Qaida bare utgjør en liten del av den irakiske motstanden. Vi betaler prisen for å ha innlemmet Al-Qaida i motstanden på grunn av tidligere tvingende omstendigheter. Etter den amerikanske invasjonen ønsket vi desperat at alle skulle bli med å kjempe mot den amerikanske okkupasjonen. Og når Al-Qaida-medlemmer først kom inn i Irak og utførte større operasjoner, ønsket vi dem velkommen. Men det de holder på med nå, skader motstandsbevegelsen», konkluderer Al-Faidy.

ENTEN DET ER DEN irakiske motstandsbevegelsen, Taliban eller andre grupper som ønsket Al-Qaida velkommen i sine rekker, har alle fått betale en høy pris. Å skille veier med Al-Qaida kan ha positiv konsekvenser. USA amerikanerne så og si har gått med på å gjøre en separat avtale med de irakiske motstandsgruppene. Belønningen for å fjerne de problematiske Al-Qaida-elementene fra sine rekker kan til og med anspore noen av motstandsgruppene til å gå med på en maktdeling med den irakiske regjeringen.

På den østlige krigsscenen har drapet på Mulla Dadullah – som sikret betydelig støtte fra den Pakistan – skapt usikkerhet. Men Pakistans mål forblir det samme: En maktfordeling mellom det moderate talibanere og regjeringen i Kabul. Dette forutsetter at de utenlandske krigerne forlater området. Takfiristene må legge ut på en lang ferd mot nye islamske territorier, der de en dag sannsynligvis på ny vil bli kastet ut.

Oversatt av B.H.

Fotnoter:
1 Det muslimske brorskapet ble grunnlagt av Hassan al-Banna i Egypt i 1928. Organisasjonen har siden spredt seg i den arabiske verdenen. Se Wendy Kristianasen, «A row in the family», engelske Le Monde diplomatique, april 2000 (http://mondediplo.com/2000/04/03tanzim).

Mordet er fortsatt et mysterium. Ifølge visse kilder ble det bestilt av Bin Laden, etter at uenigheter oppsto mellom dem.

Se Syed Saleem Shahzad, «De gjenoppståtte talibanstyrkene», norske Le Monde diplomatique, september 2006.

Se Françoise Chipaux, «La Mosquée rouge, sanctuaire taliban de la capitale pakistanaise» (Den røde moské–talibansk fristed i Pakistans hovedstad), Le Monde, 22. mai 2007.

Paul Bremer var USAs stattholder i Irak fra mai 2003 til juni 2004.

www.defenselink.mil/transcripts/transcript.aspx'transcriptid=3951.

Alluderer til konklusjonene i Baker-Hamilton-rapporten («The Irak Study Group report»), som ble publisert i desember 2006. Den kommer med en rekke forslag for USAs Irak-politikk. Både demokrater og republikanere deltok i arbeidet, men hovedkonklusjonene ble forkastet av Bush. Rapporten er tilgjengelig på internett: www.usip.org/isg/iraq_study_group_report/report/1206/index.html. (…)