Hovedverket til Donatien Alphonse François de Sade (1740–1814) er 120 dager i Sodoma (1785). Denne romanen dreier seg om en «perfekt verden» i et totalitært samfunn, en «perfekt verden» som den italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini i filmen Salò (1976) overførte til det fascistiske Italia i 1944. Marki de Sade forteller i 120 dager i Sodoma om en omfattende bortføring av unge og gamle individer av begge kjønn som sammen representerer alle dyder og alle usedeligheter i samfunnet. Bak kidnappingen står en gruppe vellystige libertinere. Mot denne bakgrunnen bygger Sade opp en «perfekt verden» av seksuell produksjon, hvis endelige mål er «den absolutte vellyst» (for libertinerne). Denne vellysten er ikke annet enn den erotiske drømmen om en rekordproduktivitet, som også er absolutt.
SADES SKRIFTER ER omtrent samtidige med framveksten av industrialiseringen. Han har imidlertid et langt mer radikalt verdenssyn enn fysiokratene, som mente rasjonalisering av landbruket var økonomiens eneste framtid. Hos Sade blir forholdet til kroppen tayloristisk før Taylor. Hva kroppslig og seksuell produksjon gjelder, tilfredsstiller han nemlig kravene om størst mulig produktivitet og størst mulig utbytte til fulle. Det er de samme kravene som stilles i den nevrotiske higen etter kapital, i denne higenens vilje til produksjon, reproduksjon og utvikling. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
