Det indiske opprøret

Grusomheten de opprørske sepoyene har utført i India, er utvilsomt redselsfulle, avskyelige og uutsigelige – de er slik man bare forventer å se i opprørskriger, i kriger mellom folkegrupper, raser og framfor alt mellom religioner. De er kort fortalt handlinger det respektable England pleide å applaudere når de ble begått av vendéerne mot «de blå», av de spanske geriljaene mot de vantro franskmennene, av serberne mot sine tyske og ungarske naboer, av kroatene mot opprørerne i Wien, av Cavaignacs Garde mobile eller av Bonapartes desembrister mot det proletariske Frankrikes sønner og døtre.¹ Uansett hvor skjendig sepoyenes oppførsel er, så gjenspeiler den likevel bare i konsentrert form Englands egen framferd i India, ikke bare i den perioden da landets imperium i Østen ble grunnlagt, men også i løpet av de siste ti årene med veletablerte styre. For å beskrive dette regimet, er det nok å si at tortur har vært en organisk del av dets økonomiske politikk. Det finnes noe i menneskehetens historie som heter gjengjeldelse. Og en av den historiske gjengjeldelsens regler at dens våpen ikke smis av den undertrykte, men av undertrykkeren selv.

Det første slaget mot det franske monarkiet kom fra aristokratiet, ikke fra bøndene. Det indiske opprører begynner ikke med de indiske bøndene, som har blitt torturert, vanæret og kledd nakne av engelskmennene, men med sepoyene, som de har kledd opp, ernært, kjælt med, fetet opp og ødelagt. For å finne paralleller til sepoyenes grusomheter trenger vi ikke, som enkelte London-aviser hevder, å gå tilbake til middelalderen. Vi trenger ikke en gang å se utover Englands samtidshistorie. Vi behøver bare å studere den første kinesiske krig [Den første opiumskrigen, 1839-1842], en hendelse som så å si fant sted i går. Der begikk de engelske soldater grusomheter for moro skyld. Iveren dere skyldtes verken religiøs fanatisme eller hat mot en hovmodig rase av erobrere, ei heller den ukuelige motstand til en heltemodig fiende. Voldtekt av kvinner, spidding av barn og brenning av hele landsbyer, var den gang kun vilter moro, som ikke ble nedtegnet av mandarinene, men av de britiske offiserene selv.

Selv i nærvær av den pågående katastrofen ville det være en grenseløs feiltagelse å anta at de kun er sepoyene som begår grusomheter, mens alt av menneskelig godhet flyter som melk på britenes side. De britiske offiserenes brev oser av ondskap. En offiser som skriver fra Peshawar, beskriver hvordan man avvæpnet det 10. irregulære kavaleri fordi det ikke fulgte en ordre om å angripe det 55. innfødte infanteri. Han jubler over at de ikke bare ble fratatt sine våpen, men også sine jakker og støvler, og at de etter å ha fått 12 pennier hver ble ført ned til elvebredden og om bord på båter og sendt nedover Indus. Skribenten nyter tanke på at enhver mors sønn vil få anledning til å drukne i strømvirvlene. En annen brevskriver opplyser oss om at noen innbyggere i Peshawar som en natt hadde forårsaket at alarmen gikk ved å la små kruttbomber eksplodere i forbindelse med en bryllupsfeiring, neste morgen ble bundet og «ble pisket så de sent vil glemme det».

Fra Rawalpindi kom det melding om at tre innfødte høvdinger planla et komplott. Sir John Lawrence svarte med å beordre en spion til å overvære møtet mellom de tre. På grunnlag av spionens rapport utstedte sir John nok en ordre: «Heng dem». Høvdingene ble hengt. En embetsmann fra Allahabad skriver: «Vi har makt over liv og død, og vi kan forsikre dere om at vi ikke legger fingrene imellom». En annen fra samme sted skriver: «Det går ikke en dag uten at vi klynger opp en ti-femten av dem (ikke-stridende)». En offiser skryter: «Holmes henger dem i dusinvis, han er en riktig hyggelig fyr». Med referanse til summariske hengninger av et stort antall innfødte, skriver en annen: «Så begynte moroa vår». En tredje skriver: «Vi holder krigsrett på hesteryggen, og hver eneste nigger vi møter, klynger vi opp eller skyter». Fra Benares blir vi informert om at tretti zamindarer ble hengt kun fordi man mistenkte at de sympatiserte med sine egne landsmenn, og at hele landsbyer ble svidd av med samme påskudd. Fra en offiser fra Benares skriver i London Times: «De europeiske troppene har blitt de rene djevler når de støter sammen med de innfødte».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Og man bør heller ikke glemme at mens engelskmennenes grusomheter blir framstilt som tegn på krigersk kraft og fortalt likefram, hurtig, uten å dvele ved motbydelige detaljer, blir de innfødtes ugjerninger – hvor sjokkerende de enn måtte være – bevisst overdrevet. Hvorfra stammer for eksempel den insinuerende redegjørelsen som først ble gjengitt i The Times, og siden gikk rundturen i London-pressen, om grusomhetene som ble begått i Delhi og Meerut? Fra en feig prest bosatt i Bangalore i Mysore, mer enn tusen kilometer i luftlinje fra åstedet. Faktiske beskrivelser fra Delhi viser at en engelsk prests forestillingsevne er i stand til å klekke ut enda større redsler enn selv en hindu-mytterists villeste fantasi. Å skjære av neser, bryster osv., kort fortalt de grusomme lemlestelsene sepoyene begikk, er selvsagt mer frastøtende for europeiske følelser enn at en sekretær fra Manchester fredssamfunn kaster rødglødende granater mot bolighus i Kanton, at en fransk marskalk setter fyr på arabere som er innesperret i en hule,² at en standrett flår britiske soldater levende med «den nihalede katt» eller en annet av de filantropiske remedier som brukes i britiske straffekolonier.³ Ondskap har som alt annet en mote, som forandrer seg etter tid og sted. Den lærde Cæsar forteller nøkternt hvordan han beordret høyre hånd hugget av flere tusen gallerkrigere. Napoleon ville ha skammet seg over å ha gjort noe slikt. Han foretrakk å sende sine egne franske regimenter, de som var mistenkt for republikanske overbevisninger, til Santo Domingo, for å bli drept av pesten og de svarte.

Sepoyenes beryktede lemlestelser minner om praksisene til det kristne bysantinske keiserriket, om forskriftene i keiser Karl 5s straffelov og om de engelske straffene for høyforræderi, slik de fortsatt gjengis av dommer Blackstone.⁴ For hinduene, som gjennom sin religion har blitt virtuoser i selvpiningens kunst, virket det helt naturlig å påføre motstanderne av sin egen rase og tro denne torturen. Og det må synes enda mer naturlig for de engelskmenn som inntil for noen få år siden pleide å skaffe seg inntekter ved Jagannath-festivalene, der de beskyttet og bistod en ondskapens religion i dens blodige ritualer.

De ville brølene i «satans gamle Times», som Cobbett pleide å kalle avisen, måten den spiller rollen til en rasende skikkelse i en av Mozarts operaer, som ytterst melodiøst gleder seg over tanken på hvordan han først vil henge sin fiende og deretter brenne, partere, spidde og til sist flå ham levende,⁵ måten den river hevnlysten i stykker – alt dette ville virke lattervekkende, dersom man ikke bak tragediens patos tydelige kunne skimte komediens flørtende erting. London Times overspiller sin rolle, ikke bare på grunn av panikk. Den skjenker komedien et emne som selv Molière gikk glipp av, Hevnens Tartuffe. Det den er ute etter, er ganske enkelt å få økt verdien på statsobligasjonene og dekke over regjeringen. Ettersom Delhi, i motsetning til Jerikos murer, ikke falt for noen vindkast, skal John Bulls ører druknes med rop om hevn, slik at han glemmer at hans egen regjering er ansvarlig for de utpønskede illgjerningene og det voldsomme omfanget de har fått lov til å anta.

Oversatt av R.N. (Oversatt etter Karl Marx og Friedrich Engels, Verdensmarkedet. Avisartikler, breve m.v. 1847-1895. Modtrykk, Århus, 1977).

1
I Vendé-provinsen vest i Frankrike brukte rojalistene bønder til å skape en «mot-revolusjon», som ble knust av den «blå» republikanerhæren. De spanske geriljaene refererer til geriljakrigen 1808–1814 mot den franske okkupasjonen. Serbiske og kroatiske styrker var med på å bekjempe revolusjonen i Østerrike-Ungarn 1848-1849. Garde mobile ble opprettet av den franske regjeringen i 1848 for å slå ned på revolusjonære bevegelser. Enheten ble brukte til å slå ned arbeideropptøyene i Paris i juni 1848. General Cavaignac, daværende krigsminister, ga personlig ordre om massakrene på arbeiderne. Desemberistene var et hemmelig bonapartistisk samfunn som ble grunnlagt i 1849. Det var med på Lous Bonapartes statskupp i 1851, som gjorde Bonaparte til keiser av Frankrike under navnet Napoleon III. De organiserte en massiv undertrykking av republikanere, og særlig deltakere i 1848-revolusjonen. (Overs. anm.)
2
Under opprøret i Algerie i 1845, beordret General Pélissier, som senere ble marskalk, at flere tusen arabiske opprører som hadde søkt tilflukt i fjellhuler skulle kveles med røyk. (Overs. anm.)
3
Marx refererer til bombingen av Kanton etter ordre fra øverstkommanderende for Storbritannia i Kina, John Bowring. Nærmere 5 000 hus i byens forsteder ble ødelagt. Fredssamfunnet var en borgerlig pasifistorganisasjon grunnlagt i 1816 av kvekerne.
4
Refererer til William Blackstones Commentaries on the Laws of England (1765-1769). (Overs. anm.)
5
Se Die Entführung aus dem Serail, 3. akt, Osmins arie. (Overs. anm.)