En kreativ bearbeidelse av virkeligheten

Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.

Norsk dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Til årets kortfilmfestival i Grimstad i sommer valgte forhåndsjuryen ut 12 bidrag av 67 innsendte filmer. Bidragene vitner både om alvor og lek, ønsket om å forandre verden og ønsket om å være en flue på veggen. Selv om nivået er høyt og variasjonen stor, mangler ofte sammenheng, distanse og kunstnerisk nerve. Filmene er gode, men mangler noe ekstra for å bli så gode at de vil minnes og virke i lang tid, utover produksjonsøyeblikket. Det står godt til med norsk dokumentar, men det er likevel et stort forbedringspotensiale.

Den observasjonelle dokumentaren, som i senere år nærmest er blitt et forbilde for mange norske dokumentarfilmskapere, rendyrker øyeblikkets estetikk. Her er vi nysgjerrige tilskuere til scener der tiden fanges gjennom rått utskårne glimt. På sitt beste ser vi hvordan mennesker utvikles og forandres, eller forblir de samme selv om hendelsene omkring dem tilsynelatende burde bryte dem ned eller skape endring. Øyeblikkets magi er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en dokumentarfilm skal bli virkelig god. De to ulike tidsdimensjonene må være tilstede i samme film, både øyeblikkets sitrende og magiske intensitet og en større spørrende, undrende og meningsskapende kontekst der tiden blir synlig. Først når øyeblikksestetikken skaper undring og forandring blir dokumentaren til dokumentar. Ofte blir det kun reportasje eller vitneskildring, uten sammenheng eller formål utover å skildre selve øyeblikket. Uten distanse og kontekst blir resultatet privat eller fattig. (…)