Haikerens guide til pluriverset

Da medieentreprenøren og nett-pioneren Tim O’Reilly i oktober 2004 introduserte begrepet Web 2.0 foran et rent faglig publikum, var det ikke mulig å forutse ringvirkningene dette ville få. Mens spørsmålet om internetts framtid til å begynne med var et stridstema som ble diskutert internt på nettet, har det nå, knappe to år senere, utviklet seg til en allmenn debatt. Et Google-søk på «Web 2.0» gir 53 millioner treff. Til sammenligning: «Günther Grass» og «Peter Handke» gir ikke engang syv millioner til sammen.

Foreløpig betegner Web 2.0 kun det faktum at et stadig større antall mennesker er aktive online – i motsetning til det gamle, spesialiserte nettet. Blogger, chatrooms og fildeling av musikk var kun begynnelsen. Takket være økende bitrater er videoer og egenproduserte radioprogrammer tilgjengelige på nettet, og lekmenn utfordrer den kanoniserte kunnskapen gjennom online-leksikonet Wikipedia. Internett har utviklet seg fra simpelthen å være et kringkastingsmedium til en markedsplass, der egenprodusert innhold er regelen. Ofte speiler det ganske enkelt behovet til den som tilbyr – bli kjent med mennesker, uttrykke seg, bli rik og berømt – men det er nettopp mangfoldet i tilbudene som tiltrekker de mer visjonære.

Trendforskere spår en framtid som reklamefolk under ingen omstendigheter vil gå glipp av. Medievitere etterlyser den nye folkebevegelsens demokratiserende effekter. Fra 20. september møtes digitalentreprenører på fagmessen Popkomm i Berlin. De bruker uttrykk som «User Generated Content», «Peer Production» eller «Folksonomy», for å beskrive aktivitetene på nettet og gjøre dem brukervennlige. Irriterte pionerer sverger derimot, i sine fora, til autonomien cyberspace tidligere hadde. I virkeligheten dreier diskusjonen rundt internett seg om sosiale og økonomiske konsekvenser. Hvordan vil medieframtiden se ut? Hvem har plass her og hvem har ikke? Hvordan kan man tjene penger når publikum underholder seg selv?

I kampen rundt begreper og scenarier dukker det opp en konstellasjon som har etterfulgt enhver omveltning i mediehistorien: Mens noen ser lekmennenes erobring av nettet som begynnelsen på framtidige revolusjoner, ser andre aftenlandet synke ned i en søppeldynge. En slik polarisering blir ikke mer fruktbar av at den nå har kommet i en ny versjon. I tider der virkeligheten forandrer seg før man rekker å skape forståelige begreper om den, bør man følge nøye med. Framtiden viser seg ikke i brennende bokstaver på horisonten, men i den daglige omgangen med den nye teknologien.

1. INTERNETT ER ET ROM FOR MULIGHETER.

Følgende er banalt, men likevel ikke allmennkunnskap: Medier er utvidelser av menneskekroppen og er derfor per definisjon verken gode eller onde. Deres muligheter utfolder seg i bruken og dens rammebetingelser. Det ligger i menneskets og mediets natur å regelmessig overskride smaksterskler: Der de to møtes, frigjøres begjær. Med filmens oppfinnelse ble det også skapt en ny distribusjonsvei for pornografien. Med den første telefonen ble det straks utvekslet intime betroelser via linjene. Det forholder seg ikke annerledes med internett. Som supermedium sammenfatter det alle tidligere medier, og taler riktignok til tankene, men også til det ubevisstes produktivkrefter. Advarsler mot en ny ekshibisjonisme er altså like forståelige som nytteløse og faller prinsipielt tilbake på avsenderen.
Everything Bad Is Good For You er tittelen på en bok av Steven Johnson som fritt kan oversettes med: Alt som foreldrene dine advarer deg mot, bringer deg framover i livet. Tesen bak slagordet er: Gjennom ny teknologi trenes også nye sosiale ferdigheter. I kampspill som på overflaten virker blodige, og som i økende grad distribueres via nettet, dreier det seg i grunnen om å kunne oppfatte situasjoner intuitivt. Ofte arbeider spillerne i team og kan kun avansere til neste nivå gjennom samarbeid. Det som utforskes gjennom spill er nye former for sosialisering. Kollektivet som da oppstår organiserer seg i «virtuelle felleskap» (Howard Rheingold) som er forbundet via nettet.

2. POPKULTUR SOM FØDSELSHJELPER.

I arbeidet med nettleksikonet Wikipedia, viser nettkollektivet seg fra sin disiplinerte side: Lekmenn samler sammen kunnskap og korrigerer hverandre fortløpende. Dets berusende side vises gjennom suksessen musikkgrupper som Gnarls Barkley, Clap Your Hands Say Yeah eller Arctic Monkeys opplever. At slike grupper så uventet dukker opp på underholdningsarenaen, beror på nedlastinger som fungerer som en avstemning. Igjen leter man etter den nye superstjernen, men på en måte som ingen plateselskaper kunne ha forutsett. I denne sammenhengen er det uviktig om det skapes nye verdier. Den andre CD-en av Arctic Monkeys, som ble distribuert på regulært vis, hadde da også den selvironiske tittelen: Who The fuck Are Arctic Monkeys? Det som teller er den spontane demonstrasjonen av makt gjennom media, iscenesatt av såkalte Smart Mobs. Utjevningen av forskjellene mellom superstjerne og publikum som her kommer til uttrykk, videreføres i fora som MySpace eller YouTube. Den som her ønsker å vise seg fram med bilder, videoer og en rekke preferanser, trenger ikke lenger å kunne spille et instrument. Det er nok å framstille seg selv med en viss grad av originalitet. Her kan også en stor vennskapskrets være nyttig: Den som kan vise til mange treff på sin MySpace-side, har objektivert sin popularitet og stiger på ratinglisten. I denne prosessen kan det til og med være til hinder å være profesjonell, siden verdiene som stadig nevnes i internettevalueringer er ekthet og friskhet. De som er i besittelse av disse, rocker nettet også uten gitar.
Den sjarmerende, dilletantiske selvpresentasjonen er en variasjon av et gammelt motiv i popkulturen: Do it yourself! Tøy grensene! Vis ekspertene! Sist dette etos blusset opp på en mektig måte var med punkens gjennombrudd. Siden ble det hackernes credo, og gjennom noen museklikk var underholdningsindustrien hengt ut som en naiv gigant. Disse gruppene lignet imidlertid ennå esoteriske kretser som ikke ville avsløre sin hemmelige viten. Først med internett-fellesskapets verdensomspennende autoerotikk er «do it yourself» en gang for alle blitt selve ideologien: Pop hedrer ankomsten av det nye som en vedvarende feiring av seg selv. Igjen har Andy Warhol fått rett med sin velbrukte vittighet om 15 minutters berømmelse. I MySpace er det imidlertid 15 megapiksler. (…)