Hvordan kan man glemme Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev? Mot slutten av 2004 gjorde «oransjerevolusjonen» denne plassen kjent på fjernsynsapparater over hele verden. Nå tilbyr den nok en gang et spektakulært skue, men med en annen farge. Denne gangen kler den seg i rødt, stemplet med hammer og sigd. Denne 9. mai 2007 var «seieren over fascismen» 62 år. Og Ukraina minnes. I hovedgaten Kresjatik like ved uavhengighetsplassen, strømmer de medaljenedlessede veteranene fra Den røde arme og partisanene til. Fra en høytaler lyder den berømte hymnen fra 1941-oppstanden: «Rank står det enorme folket opp mot fascismens mørke, det går i folkets krig, den hellige krig.»
Selv om dette er et svært sovjetisk ritual, er det unge ukrainske demokratiet godt representert: Den oransje opposisjonen (nå i mindretall) med dens leder, den ukrainske presidenten og lederen for partiet Vårt Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, «inspiratoren» Julia Timosjenko, som leder valgsammenslutningen som bærer hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget og hæren. Er dette en måte å avlede hyllesten av Sovjetunionens bragder? På ingen måte: Tradisjonen er simpelthen dypt forankret. På toppen av kaken venter et bittert kirsebær på presidenten: Bak den offisielle paraden trenger et demonstrasjonstog seg fram. Røde kommunistflagg, rosa sosialistflagg, samt de blå og hvite flaggene til statsminister Viktor Janukovitsjs stadig mektigere Regionpartiet (statsministeren selv er fraværende av medisinske årsaker) stikker fram. Dette er den stigende bølgen til Radas flertallskoalisjon, nasjonalforsamlingen som ble ledet av sosialisten Olexandr Moroz, og som statslederen oppløste 2. april. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
