I J. G. Ballards novelle «The Gioconda of the Twilight Noon» sitter hovedpersonen i en campingstol nær havet, mens han restituerer seg etter en øyesykdom. Han sitter her og lytter til måkene, ettersom han ikke kan bevege seg på grunn av bandasjen som dekker øynene. Lyden fra måkene frambringer i ham gjentatte ganger en underlig magisk scene der han er i ferd med å gå opp noen trapper i en mystisk sjøhule. På toppen av trappene venter en halvt tilslørt kvinne (det mest grunnleggende incestuøse begjærsobjektet) på ham (den siste setningen i fortellingen karakteriserer hovedpersonen som en «ivrig, ikke-angrende Ødipus»). Men han våkner alltid like før kvinnens identitet blir avslørt. Etter at legen endelig har erklært ham frisk og bandasjen er blir tatt av, slutter scenen å komme til ham. I desperasjon tar han et ekstremt valg. Midt på dagen går han utenfor og stirrer rett på solen til han blir blind i håp om at han på denne måten vil få se scenen i sin helhet. Denne novellen iscenesetter valget mellom virkeligheten og den fantasmatiske virkeligheten som kun er tilgjengelig for den blinde. Gapet mellom de to er forvrengt: Fra virkelighetens synspunkt er det virkelige ikke annet enn en formløs flekk, mens det fantasmatisk virkelige visker ut «virkelighetens» konturer. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
