Et viktig politisk verktøy for venstresiden

En stor del av æren for renessansen i dokumentarfilmtradisjonen generelt – og den politisk-aktivistiske dokumentarfilmen spesielt – må tilskrives den enorme suksessen Michael Moores Fahrenheit 9/11 (2004) oppnådde. Den tok inn nesten 700 millioner kroner i billettsalg i USA, og over en milliard kroner på verdensbasis. Selv om mye av grunnarbeidet for dette gjennombruddet ble lagt av Moores tidligere filmer, Roger and Me (1989) og Bowling for Columbine (2002), må det påpekes at Fahrenheit 9/11 er omgitt av – i kronologisk rekkefølge – en rekke godt mottatte dokumentarfilmer som The Fog of War (Errol Morris, 2003), The Corporation (Mark Achbar & Jennifer Abbot, 2003), Control Room, (Jehane Noujaim, 2004), Super Size Me, (Morgan Spurlock, 2004), og En ubehagelig sannhet, (Davis Guggeneim, 2006). Suksessen til disse dokumentarfilmene ble målt – som de fleste filmer man anser som «suksessfulle» – i hvor mye penger de tjente. Morgan Spurlocks frontalangrep på hurtigmat, Super Size Me er et godt eksempel. Filmen tok 67 millioner kroner i billettinntekter i USA, en gigantisk sum sammenlignet med de 380,000 kronene det kostet å lage den.

Mens fokuset på filmer med en viss grad av finansiell suksess (særlig produksjonskostnader i forhold til billettinntekter) er én måte å vurdere den politisk-aktivistiske dokumentarfilmens framvekst den seneste tiden, er konsekvensen av en slik smal analyse effektivt sett at man ekskluderer en av de mest interessante utviklingene innen produksjon, distribusjon og framvisning av politisk dokumentar: nybrottsarbeidet som gjøres av Brave New Films og Brave New Theaters. Disse ble grunnlagt i 2004 av den politiske aktivisten og dokumentarfilmskaperen Robert Greenwald, som har produsert og/eller regissert en rekke politiske dokumentarfilmer: Iraq for Sale: The War Profiteers (2006), The Big Buy: Tom Delay’s Stolen Congress (2006), Wal-Mart: The High Cost of Low Price (2005), Outfoxed: Rupert Murdoch’s War on Journalism (2004), Unconstitutional: The War on Our Civil Liberties (2004), Uncovered: The War on Iraq (2004) og Unprecedentet: the 2000 Presidential Election (2002).

SAMMENLIGNET MED filmindustriens konvensjonelle distribusjonssystem ville Robert Greenwalds mest kritikerroste film Outfoxed: Rupert Murdochs War on Journalism (2004), med bare 18 framvisninger og skarve 2,5 millioner kroner i billettinntekter, i beste fall bli sett på som en middels suksess. I tillegg ville de tre påfølgende filmene fra Greenwald etter Outfoxed – Wal-Mart: The High Cost of Low Price (2005), The Big Buy: Tom Delay's Stolen Congress (2006) and Iraq for Sale: The War Profiteers (2006) – bare være så vidt synlige på filmstatistikkene i USA. Årsaken til de lave billettinntektene til Greenwalds filmer er likevel ikke mangel på interesse, men kommer av at Greenwald grunnla Brave New Films (et produksjonsselskap) og Brave New Theaters (et nettsted som koordinerer lokale framvisninger på grasrotsnivå) med det mål for øye å skape et politisk engasjert filmproduksjonsselskap, kombinert med en distribusjons- og organisasjonsarm som kunne omgå et sterkt sentralisert, konvensjonelt distribusjonssystem.

Greenwalds lidenskap for politisk dokumentar på grasrotnivå er kanskje overraskende gitt hans fortid som produsent/regissør for et stort antall konvensjonelle Hollywoodfilmer og TV-produksjoner. To viktige hendelser førte likevel til regissørens beslutning om å gi seg i kast med lavbudsjettsmedieaktivisme: etterdønningene fra angrepene den 11. september 2001, og George W. Bushs gjenvalg i 2004. Om 11. September fortalte Greenwald meg at han ble virkelig forstyrret over hvor kort tid det gikk før nasjonens «sorg og smerte» gikk over i «sinne og hevnlyst». «Jeg har fire barn, og de har mye å si for hvilke beslutninger jeg tar. Jeg kunne ikke se meg selv i speilet hvis jeg ikke forsøkte å gjøre noe.» Greenwald sier i ettertid: «Jeg hadde ingen anelse om at det ville føre til dette.»

Hva Greenwald hentyder til her er unnfangelsen av Brave New Films i 2004 (samme år som valgkampen mellom Bush og Gore), et selskap dedikert til produksjon av det Greenwald kaller «hurtigdokumentarer», som tar opp aktuelle politiske spørsmål i USA. Heller enn å fokusere på store budsjetter over flere år bestemte Greenwald seg for at det trengtes dokumentarer som behandlet «brennheite» politiske temaer. De skulle være billige (men av høy kvalitet), utgis så raskt som mulig og være knyttet til en bredere politisk grasrotaktivisme. Siden 2002 har Greenwalds filmer tatt opp et mangfold av spørsmål – fra krigsprofitører og uetiske og ulovlige arbeidsvilkår til korrupt politisk finansiering og Rupert Murdochs ultra-konservative Fox News.

DET FINNES MANGE grunnsteiner i Brave New Films/Brave New Theaters’ operasjon: delfinansiering av mindre dokumentarer kan skaffes gjennom veldedighet fra vanlige borgere gjennom internett; politiske dokumentarer av høy kvalitet kan produseres raskt, på et stramt budsjett, for å sette søkelys på viktige sosiale og politiske spørsmål på gunstige tidspunkt; internett kan brukes som et direkte salgs- og distribusjonsverktøy for DVD’er (for å omgå oligopolistiske utleie- og engrosforhandlere); internett kan også brukes til å koordinere vidstrakte framvisninger på grasrotsnivå (for å omgå oligopolistiske filmdistributører og framvisningsmonopoler); grasrotframvisninger bør kombineres med alternative informasjonskilder – som foredrag av fagforeningsmedlemmer eller fredsaktivister og debattforum etter framvisningen – i tillegg til koordinerte forsøk på å opprettholde den politiske aktivismen lenge etter at framvisningen har funnet sted. For Greenwald ble disse ideene satt ut i praksis med de seneste filmene hans: Iraq for Sale: The War Profiteers (2006), The Big Buy: Tom Delay's Stolen Congress (2006) og Wal-Mart: The High Cost of Low Price (2005).
Lett forenklet kan det sies at Brave New Films er et paraplyselskap som Brave New Theaters opererer ut ifra. Det som skiller Brave New Films fra andre alternative aktivistiske eller politiske produksjonsorganisasjoner er distribusjonsarmen i form av Brave New Theaters. Brave New Theaters konseptet er enkelt: et hvilket som helst filmselskap, gruppe eller individ som ønsker det kan registrere en film eller DVD på Brave New Theaters nettsted (i februar 2007 var 101 filmer registrert), og en lenke legges ut på nettstedet.¹ Hvis en person eller gruppe er interessert kan de i neste omgang melde seg som «vert» for en framvisning av filmen. Tid og sted for framvisningen legges også ut på nettet. Framvisningen kan finne sted på alt fra auditorier til private stuer. I tillegg er framvisningene ikke forbeholdt USA, og disse kan dukke opp i en rekke land rundt om i verden. Interesserte kan logge seg på nettstedet, finne en framvisning i sitt nærområde og melde sin interesse gjennom et svarsystem. Dette svarsystemet gir filmprodusenten, Brave New Theaters og gruppene som setter opp framvisningene mulighet til å se hvor stor interesse det er for filmen.

FILOSOFIEN SOM LÅ TIL grunn for kombinasjonen Brave New Films/Brave New Theaters var dermed å undergrave monopolet distribusjons- og framvisningsselskapene sitter på ved å tilby et system hvor framvisningene koordineres gjennom nettstedet. Som Jim Miller, utviklingsleder for Brave New Foundation og utdannings- og samfunnskontakt for Brave New Films prosjektet Iraq For Sale, påpeker er ønsker Brave New Theaters nettsted å være mer enn et nettsted som kun selger DVD’er. Formålet er å tiltrekke seg potensielle visningssteder for filmene sine. Nettstedet må sees på som en «bro» mellom filmprodusentene, framviserne og aktivistene.

Filmer i Brave New Theaters’ katalog som er produsert av Brave New Films (som Iraq for Sale: The War Profiteers, The Big Buy: Tom Delay’s Stolen Congress, og Wal-Mart: The High Cost of Low Price) blir ikke bare vist, de blir også behandlet som et ledd i en videre en politisk og opplysningsmessig strategi. Da han ble spurt om Brave New Films ville være interessert i å vise filmene sine i store, konvensjonelle kinosaler svarte Jim Miller: «Nei, det ville vært mot sin hensikt for oss å organisere større framvisninger. Det er ikke det vi er ute etter. Mange mennesker, mange filmskapere (og folk velger forskjellig), ønsker å vise filmene sine på festivaler for å vinne priser. De ønsker en teatralsk framvisning. Men det er ikke grunnen til at vi lager filmer. Vi lager dem for å gi vårt publikum en spire til debatt, for å lære mer om emnet, for å skape forandring.»

Med andre ord skal man ikke se filmene som sluttproduktet til Brave New-prosjektet, men heller som en spire til videre politisk debatt og aktivitet. I tillegg til å støtte grasrotframvisninger av filmer via Brave New Theaters’ nettsted, koordinerer og oppmuntrer Brave New Films og Brave New Theaters til gjennomtenkte aktiviteter i etterkant av framvisningene. Det kan bestå i å sende informasjon til framvisningsgruppen med hensyn til hvordan publikummet kan involveres i etterkant av filmen, å invitere gjestetalere til å holde foredrag umiddelbart etter filmens slutt (som da krigsveteraner fra Irak holdt et innlegg etter framvisningen av Iraq for Sale), og å oppfordre til initiativer som spesielle framvisningsuker hvor publikum over hele landet samtidig kan lytte til filmprodusent Greenwald og andre talere diskutere innholdet i filmen via video og telefon.²

Hvem er så disse menneskene som er vertskap for framvisningene? Brave New Theaters’ nettsted har en liste på over 3.200 grupper og mer enn 4.500 individer som har vært involvert i minst én framvisning.³ Ifølge tall fra Brave New Films hadde Wal-Mart: The High Cost of Low Price (2005) omtrent 8.000 framvisninger over hele Nord-Amerika. Basert på Brave New Theaters’ svarsystem så rundt 700.000 mennesker filmen på landsbasis i USA, uten større filmslipp i de store kinokjedene. For å illustrere hvor stort spekter det er blant publikum, og hvor nær grasrota framvisningene ligger kan man se på tall som viser at blant de 3.200 gruppene som har vist filmer fra Brave New Theaters’ nettsted har kun 18 av dem holdt 10 framvisninger eller mer. De aller fleste gruppene som er vertskap for framvisninger har derfor kun vist mellom en og tre filmer hver.

Framvisningsgruppene («vertskapet» for framvisningen) unndrar seg rigide sosiale kategorier, men de følgende gruppene lå høyt over gjennomsnittet når det kom til antall representerte medlemmer i Brave New Theaters’ lister: politiske organisasjoner på grasrotsnivå, fredsbevegelsesgrupper, menneskerettighetsgrupper, fagforeninger og arbeiderorganisasjoner, trossamfunn og universitetslag. Interessant nok, og på tross av den gjengse oppfatningen at religiøse grupperinger i USA alltid faller mot det politiske høyre, har Brave New Films og Brave New Theaters hatt stor suksess med å mobilisere grasrotsframvisninger og politisk aktivitet gjennom samarbeider med kirker og religiøse lag. Dette var spesielt tilfelle med filmen Wal-Mart: The High Cost of Low Price, idet mange av de underbetalte arbeidstakerne fra Wal-Mart kjeden er kirkegjengere og medlemmer av latinermiljøet i USA. For kirkene var den urettferdige (og noen ganger kriminelle) behandlingen av Wal-Marts arbeidsstokk et spørsmål om moral og etikk like mye som det var politisk.
På tross av suksessen vil ikke Greenwald og hans kolleger begrense seg til dokumentarproduksjon og –distribusjon. Et siste skudd på Brave New stammen, Brave New Foundation, er nå iverksatt for å gi vanlige borgere muligheten til å involvere seg i filmskapelsesprosessen. Dette er nok et eksempel på Greenwalds besluttsomhet og vilje til å demokratisere medieproduksjonen. Et større prosjekt under ledelse av Brave New Foundation var Irak-veteranenes Minnemonument (www.iraqmemorial.com), et nettsted som ble «avduket» på Internett 19. mars i år: fireårsjubileet siden konflikten startet. Nettstedet viser videosnutter dedikert til familiene, vennene, kollegaene og militærkameratene til soldater som har mistet livet under krigen.

MENS DEN KONVENSJONELLE medieproduksjonen i USA (og på verdensbasis) fortsetter å mele ut «virkelighetsprogrammer» som Big Brother, Idol, og Robinson, viser Greenwald og hans kolleger ved Brave New Films oss at billig produserte virkelighetsbaserte medieprodukter kan være mer enn fattig underholdning mellom reklamepausene. Som Greenwald selv sier: «Jeg er fast i troen på at det å fortelle historier, uansett distribusjonsmekanisme, og uansett form, er et veldig viktig verktøy for venstresiden. Jeg tror aldri vi vil klare å presse vår ideologi inn i de enkle og forenklede frasene høyresiden fekter med, men jeg tror vi har vidunderlige menneskelige historier som påvirker, beveger og skaper samhold, og jeg ser for meg at min rolle og min jobb hos Brave New Films blir å fortsette å gjøre akkurat det.»

Oversatt av R.J.A

Fotnoter:
1 www.bravenewtheaters.org. På tross av navnet «Brave New Theaters» er de fleste filmene på nettstedet ikke produsert av Brave New Films.

2 Disse ekstraaktivitetene blir ikke gjennomført for alle filmene på nettstedet, men for filmene produsert av Greenwald og Brave New Media.

3 Tall fra oktober 2006.