Fokkin’ England

Man kan knapt tenke seg to mer ulike filmer, i tema, stil og tone, enn Shawn Meadows’ This is England og filmen jeg anmeldte i LMDs augustnummer, Lady Chatterley. Ikke desto mindre er begge filmenes åpning preget av horrible krigsskader ¬¬– amputasjoner og ben revet vekk av granater. I This is England skjer det i form av en dokumentarisk revy. Foruten Mrs. Thatchers krig mot fagforeningene får vi også se sjeldne opptak fra Falklandskrigen – et av dem viser en britisk soldat med benet skutt vekk.

Thatchers krig mot «The Argies», som The Sun yndet å kalle motparten, er bakteppet for 12 år gamle Shauns oppvekst. Vi befinner oss i juli 1983, i en navnløs by som ifølge filmtidsskriftet Sight & Sound må ligge mellom Nottingham og Grimsby. Shaun savner faren som falt på Falklandsøyene et drøyt år tidligere. Han blir mobbet for å ikke være up-to-date. Han tar igjen. Moren forærer ham det nest beste sko-alternativet, siden kirsebærfargede Dr Martins ikke føres i hans størrelse. Hvorfor skal han ha akkurat slike? Jo, i mellomtiden er Shaun kommet i kontakt med en gruppe skinheads, som ganske snart adopterer ham – og slike sko er et av gruppens kjennetegn. Et annet er at alle liker ska-musikk. Et viktigere fellstrekk ligger i sakens natur: Shaun blir barbert på hodet av gruppeleder Woodys kjæreste Lol – til morens fortvilelse. (…)