Høyt spill i Macao

Mens fergen sakte nærmer seg kaien, får man øye på et smalt eid omgitt av to dype viker hvor portugisiske erobrere og kinesiske kulier bygde en mytisk by ved navn Macao. Opprinnelig het byen A-Ma-Gao (Amas vik) til ære for en heltinne fra stedet. Ifølge legenden reddet hun hundrevis av fiskebåter som ble fanget i skrekkelige stormer, som ofte oppstår i dette tropiske området sør i Kina.

På denne landtungen som minner om en blomsterstilk bygget etterkommerne av de første fiskerne med hjelp fra sjøfolkene fra Lisboa en by med to ansikter – ved havet, tårn, kasinoer, monumenter og til og med en miniatyrby med afrikanske landsbyer, europeiske hovedsteder og hus fra sørstatene i USA. Macao i vannkanten er en fasade, en dekor av skyskrapere og reklameplakater, et dårlig eksempel på modernisering på kinesisk. Men den største feilen ved denne Luna Park i tropene er at den skjuler øyens andre ansikt, en fantastisk perle: Det gamle Macao, mystisk, uregjerlig, sjenerøst.

Denne enestående byens skjebne har det ikke vært skrevet like mye om som Hongkong. Men den økte makten til den tidligere portugisiske kolonien, som også ble en spesiell administrativ region i Kina i desember 1999, ser ut til å være svært sammenlignbar – den samme dynamikken, den samme suksessen, den samme statusen bygget på prinsippet «ett land, to systemer». Macao nyter også godt av uavhengigheten når det gjelder skatt og toll, og har beholdt myntenheten pataca som er knyttet til Hongkongdollaren, mens forsvaret og utenrikspolitikken er underlagt Kina. I teorien tilkjenner Beijing de spesielle administrative regionene politisk selvstyre. I praksis lar presset – som ikke alltid er subtilt – seg ofte føle.

ETTER OVERDRAGELSEN hemmeligholdt ikke dette gamle «spillehelvete» – spillebulenes og pantelånernes kongedømme – lenger ambisjonen om å bli verdenshovedstad for denne så lønnsomme geskjeften. Full pott. I fjor la Macao fram inntektstall på 7,2 milliarder dollar mot 6,6 milliarder for rivalen Las Vegas som offisielt ga fra seg førsteplassen i april 2007. Ifølge Macaos finanssekretariat utgjør skatten på omsetningen fra kasinoene nå 73,9 prosent av regjeringens budsjett.¹

Siden 2002 har denne halvøyen på 24 km2 økt innsatsen for å komme i havn med denne «bedriften». Det hadde likevel ikke vært mulig uten to avgjørende tiltak fra Beijing. Det viktigste var at restriksjonene på enkeltreiser som holdt de fleste kinesere innestengt i byene sine, ble opphevet i oktober 2003. I fjor for eksempel opplevde Macao at tolv millioner turister fra fastlandet styrtet til kasinoene og skapte en ekstraordinær økning i inntektene.

Dette tiltaket ble foregrepet av en annen viktig beslutning. I 2001 ble monopolet på kasinodrift som den portugisiske regjeringen hadde gitt milliardæren Stanley Ho førti år tidligere, opphevet. Dette utløste et stormløp for å få bevilling for drift av spillvirksomhet og trakk til seg de store navnene fra Las Vegas som Wynn, Sands og MGM Mirage, med sine luksuriøse kasinoer og sine resorts med hoteller, restauranter og barer. Siden åpningen av Sands-komplekset i 2004 har investeringene mangedoblet seg og utallige prosjekter har sett dagens lys. Slik som Wynn, et gigantisk anlegg som ble åpnet i september 2006. Det inneholder 200 bord, et hotell med 600 værelser, flere restauranter. Prisen: 1,2 milliarder dollar.

Øyensynlig er ikke disse overdimensjonerte kasinoene nok lenger. Macao ser større og vil bygge på vannet i Kinahavet for å vinne terreng. Det beste eksempelet er megaprosjektet Cotai. Navnet er en sammentrekning av navnene til øyene Coloane og Taipa, som ligger rett utenfor halvøyen ved utløpet av Perlefloden. På dette stedet huser en landstripe som er vunnet fra havet en kunstig esplanade på 4,7 km2. Her spretter de opp som paddehatter, kjøpesentre, hoteller og til og med en stadion. Det er også på dette tørrlagte landet at milliardæren Sheldon Adelson bygger en gigantisk kopi av sitt berømte venetianske Las Vegas – en vanvittig etterligning av Venezia med kanaler, gondoler og Dogepalasset. Det venetianske Cotai Resort Casino vil bli verdens største med 750 spillebord tilgjengelig. Et hotell med 3000 suiter hører til anlegget der kostnadene estimeres til 2,3 milliarder dollar.²

I øyeblikket holder fjorten kasinoer åpent tjuefire timer i døgnet til lands eller til vanns og gjør at grupper av spillere, som er mindre bråkete enn man kunne forestille seg, kan plassere sine veddemål uten stopp i haller uten innsyn der neonlysene står på for fullt. Her ser man et yngre klientell. De er mer folkelige og mindre stive enn de tradisjonelle gjengangerne i de lokale kasinoene. For spillet har endret seg, konstaterer Eric Sautède, som er forsker ved Ricci-instituttet og sjefsredaktør for den makaoske avisen Chinese Cross Currents: «Åpningen for amerikanske bevilginger har snudd fullstendig opp ned på spillindustriens landskap i Macao. Man er tilbake i massespillets æra. Før tjente man penger på storspillerne, en liten del av befolkingen som stakk seg vekk i private saler der de første innsatsene nærmet seg 100 000 euro. I dag spiller man i gruppe om mindre summer, åpent og uten stans. Denne endringen har gitt Macao større betydning og gjør at byen kan utvikle andre virksomheter som forretningsturismen.»

Faktisk har de amerikanske gigantenes ankomst gjort det mulig å dempe utbredelsen av hemmelige lotterier og skjulte spillehaller, noe som sikrer regjeringen en tettere kontroll med disse virksomhetene. Las Vegas’ kasinomodell bygger på en ramme av fritidsaktiviteter og kultivert familieunderholdning, og passer perfekt til de nye makaoske målsettingene. Nå ønsker ikke myndighetene lenger bare å henvende seg til de spilleavhengige, men også til de som spiller når det faller seg slik, som bare vil plassere noen sjetonger mellom morgenshoppingen og kveldens kostymeshow.

MACAOS FENOMENALE VEKST fører allerede til utredninger, særlig angående byens evne til å tilpasse seg en så brutal forandring. Det er sant at ingen kunne foregripe det som ville skje og at alle har latt seg rive med i lykkerus. Problemene hoper seg opp, mens regjeringen nøler med å reagere. Den første vanskeligheten er mangelen på arbeidskraft. Macao med sine 465 000 innbyggere trenger 200 000 ekstra arbeidere til de nye kasinoene. Men ettersom import av arbeidskraft fra fastlandet er ulovlig, risikerer man at det hele går i stå, med mindre man innfører et system som Eric Sautède kaller «pendlerimmigrasjon», det vil si at «folk bor på den andre siden av grensen og kun tillates å oppholde seg på territoriet mens de arbeider, slik det var i Macao på 1500- og 1600-tallet.»

Men Beijing ønsker ikke at de spesielle administrative regionene skal trekke til seg millioner av immigranter fra provinsene i Vest-Kina, på jakt etter arbeid i sør. Disse arbeiderne ville ikke lenger være underlagt kinesisk, men makaosk lov, siden sentralregjeringen har gått inn for å bevare det juridiske systemet som eksisterte i den tidligere portugisiske kolonien gjennom femti år. Misforholdet ville bli forferdelig.
En annen utfordring for forvaltningen av de spesielle administrative regionene angår eiendomsspekulasjonen. Den har omgjort den gamle, søvnige fiskerlandsbyen til en hektisk by der utviklingen de siste fire årene ikke kunne skjedd noe annet sted på mindre enn et tiår. For å opprette de store kompleksene trenger de spesielle administrative regionene plass. Derfor har tomtepriser og husleie gjort sprang som kan sammenlignes med kasinoenes utbytte.

Eiendomsspekulasjonen har fordrevet deler av befolkningen som har gitt avkall på de gamle leiegårdene etter å ha mottatt en ganske beskjeden godtgjørelse. For makaoere som gjennom århundrer har vært vant til å bo ved havet, har disse forandringene vært virkelig sønderrivende. Noen familier har vært nødt til å kjøpe ny bolig til priser som har tredoblet seg på fire år. Regjeringen forsøker å finne en løsning på disse vanskelighetene ved å bygge sosialboliger, men for hver dag litt lenger unna – fra femten til tretti kilometer – slik det er tilfelle med sosialboligene på Taipa som er bygget de siste årene. For å avhjelpe mangelen på land har de lokale myndighetene foreslått for Beijing å leie Heng Qin-øyen som ligger nær den kinesiske kysten vest for Macao, og som for øyeblikket er ubebodd.

«Konsekvensene av kasinoboomen for befolkningen er tveegget,» forklarer sosiologen Emilie Tran som er professor ved Universitetet i Macao. «Fra et strengt økonomisk synspunkt er det opplagt at etableringen av de amerikanske spillevirksomhetene utløser en velstandsvekst. Det er også opplagt at innbyggerne har bedre muligheter til å finne arbeid nå enn for fem år siden. Med økningen i kjøpekraften har vi i dag en bedre livskvalitet i Macao. Regjeringens tilbud av offentlige tjenester har økt betraktelig: Utdanning er gratis like fram til universitetet, det samme gjelder helsetjenestene som kan rangeres blant de beste i hele Asia.»

DENNE GAMLE HANDELSKOLONIEN med sin travelhet og sitt natteliv har alltid hatt et illeluktende image: mafia, prostitusjon og svart økonomi. De amerikanske spillfyrstenes ankomst har ikke endret stort på det. «Den underjordiske økonomien er fortsatt betydelig,» bekrefter Emilie Tran. «Vi var nylig vitne til skandalen med banken Delta Asia, som ble stengt etter at amerikanske myndigheter anklaget den for å huse personlige konti for de nordkoreanske lederne og være skalkeskjul for våpenhandel.³ Men dette er ikke alt. Det er også narkotikahandel, ulovlig innførsel av utenlandske arbeidere og blant dem unge kinesiske kvinner fra avsidesliggende provinser med høy arbeidsledighet. Menneskehandlerne lover dem interessant arbeid i kasinoene, men straks disse unge jentene fra landet kommer til Macao blir de fratatt passene sine og tvunget til å prostituere seg for å betale for retten til å reise.»

For å pynte på sitt eget image satser den spesielle administrative regionen på store sportsevenementer, som å organisere et stort billøp, og på forretningsturisme, støttet av et oppsatt program med et stort antall årlige messer og utstillinger. Slik sett gjorde erklæring av 2007 som «kulturarvens år» det mulig å rette søkelys mot områdets kulturelle arv og vise at det har andre rikdommer enn kasinoene og de rykende ferske skyskraperne.

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 Disse skattene kom opp i 1,13 milliarder dollar i løpet av de fire første månedene i 2007, en økning på 46,8 prosent på et år.

2 Dragages Macau er et datterselskap av den franske Bouygues-gruppen og deltar i prosjektet som fondsansvarlig.

3 Internasjonale granskninger har aldri kunnet bevise de amerikanske anklagene.