Sarkozy på tur i Afrika

Nicolas Sarkozys tale i Dakar 26. juli ble møtt med sjokk og vantro. Sarkozy hadde kommet hit for å presentere sin visjon om relasjonene mellom Afrika og Frankrike. Men pressen og intellektuelle her fordømte fortumlet statslederens uttalelser med at de var «fra en annen tid». Noen spurte til og med seg selv om han virkelig trodde på det han sa.¹

De franske mediene har viet presidentens tale lite oppmerksomhet, og har særlig vært tilbakeholdne i forhold til passasjene om kolonitiden. Sarkozy løste problemet på noen få minutter: selv om han kvalifiserte denne historiske epoken som et «feiltrinn», mente han at den ikke er ansvarlig for dagens problemer på det afrikanske kontinentet. Han rådet av den grunn afrikanerne til å vende seg mot framtiden. Å drøvtygge på fortiden er riktig nok ikke alltid en bra ting. Men er representanten for landet som i sin tid brukte knyttnevene, i posisjon til å bestemme hva som er bra og dårlig, og i tillegg bestemme dette ensidig?

Det var framfor alt den villfarne beskrivelsen han ga av det afrikanske kontinentet som sjokkerte. Under dekke av «realisme» beskrev den franske presidenten et Afrika som ikke lenger eksisterer og som minte om 1800-tallets paternalistiske forestillinger. Sarkozy tok seg først tid til å understreke at «det afrikanske menneskets ansikt er alles ansikt», for å tillate seg selv å utsi de mest gammelmodige stereotypier og nedsettende fordommer. Han hyllet de svarte sivilisasjonene og «tenkningen og kulturen» de hadde gitt til kolonistene. Men presentasjonen han deretter ga av kontinentet lignet mest på eventyriske fantasiforestillinger: Han tegnet et bilde av sivilisasjoner som hadde vendt seg mot fortiden, som historieløse levde «i takt med årstidene», der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. En nærmest utelukkende rural verden «der menneskelig eventyrlyst ikke hadde noen plass». «Europas overherredømme» ble faktisk bekreftet her: Europa representerte «et kall om frihet, frigjøing og rettferdighet […], et kall om fornuft og universell bevissthet», i motsetning til et Afrika som jaktet på «stillestående» drømmer.

50 år med vitenskapelig arbeid har tydeligvis unnsluppet den franske presidenten, særlig arbeidene til den senegalesiske historikeren Sjeik Anta Diop (som universitet der Sarkozy holdt sin tale er oppkalt etter), og blant andre sosiologene Georges Balandir og Françoise d'Almeida Topor. Disse har vist hvor moderne de afrikanske samfunnene var og restituert en fortid som lenge har vært forvrengt. Vet Sarkozy for eksempel at mens Europa ennå var føydalt, hadde Afrika «konstitusjonelle» monarkier med en klar maktfordeling, en form for «godt styresett» før sin tid? Vet han at universitetet i Sankoré i dagens Mali, hadde 25 000 studenter på 1500-tallet? Vet han at tusenvis av århundregamle manuskripter funnet særlig i Timbuktu, viser at Afrika kjente til teknikk og matematikk før de hvite ankom?

UNDER DEKKE AV «ærligheten man viser overfor venner» hadde Sarkozy framfor alt kommet for å rettferdiggjøre en restriktiv innvandringspolitikk. Han henvendte seg særlig til ungdommen, som er lei av å vente på gode tider som aldri kommer og derfor fristes til å emigrere, med noen rørende innledningsfraser. Forståelsesfullt beskrev han motet og viljen som skal til for å forlate sin familie for å lete etter arbeid i et fjerntliggende land. Foran bestyrtete ansikter plasserte han seg deretter under det tolerante banneret «oppriktighet». Han strødde rundt seg med formuleringer som til tider minnet om bibelens «i oppriktighet sier jeg eder», og formante de unge til å «skape deres egen framtid» – på hjemstedet vel å merke. Ved å resitere det liberalistiske credoet, markerte han sin flaggtoning med fraser som: «deres skjebne ligger først og fremst i deres hender», «dere har alle muligheter til å lykkes», «slutt å klage», «ingen bestemmer for dere».

Som om dette er et ærlig spill! Til tider var den franske presidenten direkte burlesk, spesielt når han tillot seg selv å gi råd: «Vil dere ha slutt på hungersnøden? Bli selvforsynte! Dere må utvikle et matnyttig landbruk!» Som om afrikanerne aldri har tenkt tanken! Problemet er bare at prioriteringen av eksport til globale markeder som er påtvunget av de internasjonale finansinstitusjonene, gjør det umulig å gjennomføre dette. Den franske statslederen nevnte heller ikke det nåværende ansvaret Frankrike har for situasjonen: Paris forplikter de afrikanske landene til å innføre økonomiske kurer som sakte, men sikkert dreper dem. Samtidig støtter Frankrike de mest korrupte regimene. På samme tid som Sarkozy var i Gabon (27. juli) ble Gabons president Omar Bongo som har hatt makten i 40 år, etterforsket for misbruk av embetet.
Likevel fortsatte den franske statslederen, fortapt som han var i sine deliriske visjoner, med å be ungdommen om å «åpne opp øynene!» for den moderne verdenen. En underlig ordre med tanke på at det nettopp er fordi de ser verden slik den er – spesielt den arrogante rikdommen i Nord – at afrikanere i stadig mindre grad er tilfredse med sin situasjon. Informasjonen spres av utvandrede familier, gjennom tv og internett. Selv veverskene i de mest bortgjemte landsbyene nord i Ghana vet at de konkurrerer med Kina. Afrikanernes problem er ikke å få tilgang til informasjon, men å ikke miste sine datafiler eller internettforbindelser under strømbrudd – en konsekvens av blant annet privatiseringsbølgen på 90-tallet.

LIKEVEL OG PÅ TROSS av det heller blandede rykte han har i Afrika (bildene av den tidligere innenriksministeren som ikledde seg politiaktig selvsikkerhet under opptøyene i de parisiske forstedene, ble også sett på det afrikanske kontinentet), ble Sarkozy møtt med en viss interesse. Var det ikke han som under presidentvalgkampen hadde ønsket å få en slutt på «françafrique»?² Symbolsk sett burde han besøkt Ghana og Sør-Afrika i stedet for den franskspråklige delen av Afrika. Afrikanerne, særlig de unge, er lei av løftebrudd (hvem i Frankrike husker at det ble danset i gatene i Vest-Afrika 10. mai 1981, fordi man trodde at «françafrique» var lagt død?). De venter tålmodig på at Frankrike slutter å holde «håpets graver»³ åpne, og går i dialog med personer som virkelig er representative for et kontinent i rask endring.

Og det haster. Frankrikes ry er tilsmusset av det rwandiske folkemordet og ydmykelsene påført av den tåpelig strenge innvandringspolitikken. De nasjonale bedriftene konkurrerer med Kina og USA. De gamle diktatorvennene er i ferd med å dø ut. Men muligens har Sarkozy for mange venner i næringslivet til ikke å fortsette litt til med dette saftige systemet. Han dro dermed til Senegal, et tilnærmet demokratisk land. Siden dro han til Gabon, der franske selskaper dulles av regimet til en president Bongo som vet alt (altfor mye?) om «françafrique».

Utvilsomt var Sarkozy på jakt etter en lyrisk avslutning da han foreslo en allianse mellom Frankrike og Afrika mot de liberalistiske globaliseringens onder! For å kunne svelge denne uventede alterglobalistiske pillen, gravde han fram det gamle prosjektet om et «Euroafrika», som politikerne Gaston Deferre og Leopold Sedar Senghor holdt kjært mot slutten av kolonitiden. Europa, Frankrike og Afrika forent for å regulere globaliseringen? Denne nødvendige strategien ville vært mer troverdig hvis partnerne var likeverdige, og hvis ikke Europa og Frankrike i 25 år hadde underkastet seg den globaliserte liberalismen og blitt dens mest iherdige talsmenn.

Som vanlig kom Sarkozy, under banneret «forandring», med noen setninger som legitimerte den bestående orden. Bruddet den franske presidenten annonserte, begrenser seg for det meste til hans talemåte som sikkert og visst fornyer det diplomatiske språket. Kanskje vil dette, som noen senegalesiske kommentatorer antydet,⁴ åpne øynene til de i Afrika som fortsatt trenger å overbevises om den økonomiske globaliseringens reelle natur og de virkelige forholdene mellom Nord og Sør.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se anmeldelsen til den kamerunske statsviteren Achille Mbembe: http://www.africultures.com/index.asp'menu=affiche_article&no=6819

2 Françafrique» er en term skapt av forfatteren François-Xavier Verschave som en betegnelse på nettverks- og lobbyforbindelsene mellom økonomiske, politiske og militære aktører i Frankrike og Afrika med formål om å sikre kontroll over råvarer og bistandspenger, og forhindre «initiativ utenfor sirkelen av innvidde». Overs. anm.

3 La lettre ouverte à Nicolas Sarkozy» (Åpent brev til Nicolas Sarkozy), Libération, Paris, 10. august 2007.

4 Se Boubacar Boris Diop, «Le discours inacceptable de Nicolas Sarkozy» (Nicolas Sarkozys uakseptable tale), Le Quotidien, Dakar, 11. august 2007. (…)