Den aller første Ingmar Bergman-film jeg så var Ansiktet, på Fifth Avenue Cinema våren 1960, da jeg var 17 år. Den eneste grunnen til at jeg kunne se denne filmen igjen nå rett etter at den svenske regissøren døde, var at jeg hadde kjøpt en DVD på tilbud i Paris. I likhet med mange av filmene hans har ikke Ansiktet vært lett å få tak i her i USA på lang tid.
Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser, på grunn av hans seriøse temaer (tapet av religiøs tro og forhold som går i oppløsning), hans ekspertise i instruksjonen av skuespillere, hvorav flere er blitt introdusert av og fått sin berømmelse gjennom ham (som Max von Sydow og Liv Ullmann), og for strengheten i billedspråket hans. Hvis man googler ’Ingmar Bergman’ + ’great’, vil man få nesten seks millioner treff. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
