«Hvordan kunne denne mannen noensinne bli USAs president?» Dette spørsmålet ble stilt i en lederartikkel i New York Post 15. januar i år. De fleste oppegående lesere ville vel tro at dagsavisen i Murdoch-gruppen var i ferd med å plukke en høne med George W. Bush. Men den gang ei. «Fra å være en mislykket president, ble han venstretyrannenes venn, en global kritiker av alt som kunne representere Amerikas legitime interesser.» Hvem er så denne presidenten, «Yasir Arafats PR-rådgiver», en «djevelens advokat for Israel», som til alt overmål «unnskylder omfattende henrettelser»? Det dreier seg om James «Jimmy» Carter, USAs 39. president. «Han har gått for langt!» skriver artikkelforfatteren i harnisk, og ber Demokratene om å reagere på alle utspillene den forhenværende presidenten (1977-1981) kommer med.
Hva har så Jimmy Carter gjort for å fortjene slik omtale? Han har skrevet en bok: Palestine. Peace not Apartheid. I denne slår han fast at dersom undertrykkelsene fortsetter i Gaza og på Vestbredden, dersom Israel ikke går med på å forhandle om opprettelsen av en palestinsk stat, kan resultatet bli en situasjon som til forveksling ligner på Sør-Afrikas apartheidregime: «To folk bor i samme land, men de er fullstendig skilt fra hverandre. Israelerne er i dominerende posisjon og frarøver på voldelig og undertrykkende vis palestinerne for deres mest grunnleggende rettigheter.» Som et svar på disse uttalelsene har Anti-Defamation League fått trykket annonser i flere aviser, der de anklager Carter for å være antisemitt. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
