Verdenskrigens ukjente helter

«Med disse hendene bringer jeg dere alt vi er, alt vi kan gjøre.»¹ Slik henvendte den belgiske koloniministeren, Albert De Vlesschauwer, seg til den britiske statsministeren Winston Churchill 10. juli 1940. «Vi'et» her refererte til Kongo og ikke Belgia som da var invadert av Tyskland, som hadde tvunget den belgiske regjeringen til å dra i eksil til London. Nærmere 85 prosent av ressursene denne regjeringen hadde til disposisjon under krigen kom fra landets kronkoloni. «På generell basis var Belgias betydningen i krigen i stor grad knyttet til Kongo,» kommenterer historikeren Jean Stengers, «og landets enorme mineralressurser».² Likevel er det afrikanske landets strategiske rolle under andre verdenskrig i stor grad blitt tildekket. Denne tausheten framstår som enda mer urettferdig med tanke på at omstendighetene rundt Kongos engasjement på de alliertes side, et engasjement som hadde stor innflytelse på landets historie etter 1945.

Koloniens deltakelse i krigen var mangeartet. På tross av reservasjonene til Kong Leopold III, som var tilhenger av nøytralitet, ble flere handels- og finansavtaler inngått med Storbritannia mellom 12. januar 1941 og oktober 1944.³ Den britisk-belgiske avtalen fra 21. januar 1941 innbefattet til og med at Kongo og Rwanda-Urundi skulle innlemmes i Sterlingområdet. «Med avtalen fra 5. oktober 1944,» påpeker Jean Stengers, «kan man hevde at den belgiske francen ble likestilt med den kongolesiske.»⁴ I felten sloss kongolesiske tropper i Etiopia (Abessinia) og vant mange seirer over italienerne: Assossa (11. mars 1941), Gambela (23. mars 1941) og Saio (juli 1941). De tok 15 000 fanger, deriblant 9 generaler. Etter at Italia kapitulerte mobiliserte Den offentlige hæren – som Kongos hær ble kalt – 13 000 soldater og sivile for å kjempe i Vest-Afrika mot de av de franske koloniene som var lojale mot Vichy-regimet. En del av ekspedisjonskorpset som hadde vært utplassert i Vest-Afrika ble sendt til Midtøsten, der de første kontingentene ankom Suez 18. april 1943. En brigade ble utplassert i Palestina. Et sanitetskompani bestående av 350 kongolesiske soldater anført av 20 europeiske soldater, utmerket seg ut i Abessinia og i Somalia (1941), på Madagaskar (1942) og i Sør-Asia og Burma (1943-1945).

Kongo var også stoppested for allierte tropper. En britisk militærleir ble opprettet i Kalemie, i nærheten av Tanganyika-sjøen, for å tilrettelegge for konvoier til Kenya. I 1942 ble en amerikansk garnison etablert nær Ndolo-flyplassen i Leopoldville (Kinshasa), for å sende materiell og drivstoff til Midtøsten.

Mens kongolesiske soldater kjempet for å bevare Belgias økonomiske og industrielle interesser, mobiliserte kolonimakten fryktelige styrker for å slå ned på protester fra lokalbefolkningene. De sivile kongoleserne som arbeidet under svært vanskelig kår, ble utkommandert til å arbeide i landbruket, i industrien og til å bære militært materiell.⁵ De spilte dermed en strategisk rolle. 4. desember 1941 begynte de svarte arbeiderne i Øvre Katangas gruveunion å kreve bedre lønninger. Myndigheten svarte med å åpne ild, 60 arbeidere ble drept. To måneder tidligere hadde ikke streiken blant det europeiske personellet 13. oktober blitt slått ned på. Etterpå opprettet kolonimakten landbrukskolonier. De farligste arbeiderne ble forvist til Ekafera (provins ved ekvator) og Punia (østlig provins). I 1945 var det mer enn 5000 forviste i Belgisk Kongo, 3000 på grunn av politiske årsaker.

Ved krigens slutt erkjenner Belgia sin gjeld. Blodet det kongolesiske folket hadde ofret på slagmarken, deres arbeidsiver og utallige ofre hadde gjort at moderlandet var blant seierherrene. Brussel fastsatt «krigsgjelden» anslagsvis til 4 milliarder franc. Dette førte til opprettelsen av Institutt for vitenskapelig forskning i Sentral-Afrika og Fondet for de innfødtes velstand (FBI). Generalguvernør Pierre Ryckmans kritiserte sterkt dette fondet for å ikke tillate økonomisk og sosial utvikling av Kongo.

Midt i disse mange selvmotsigelsene ble den politiske bevissthet til kongoleserne og afrikanerne kvesset, noe som banet vei uavhengighetskrigene fra og med 1957-1958. Afrikanerne var sjokkert over omfanget av sammenbruddet til de belgiske og franske armeene og imponert av hjelpen – militært, økonomisk og finansielt – de ga moderlandene for at de skulle kunne reise seg igjen. De brukte disse hendelsene til å bestemme seg for å frigjøre seg fra koloniåket. Det er betydningsfullt at visse av de tidligere kongolesiske soldatene spilte en hovedrolle like før og etter uavhengigheten i 1960. Gaston Diomi, Pierre Canon og Victor Lindula – legeassistenter som hadde gjort militærtjeneste i Burma – ble valgt til borgermestere mot slutten av 50-tallet, henholdsvis i Ngiri-Ngiri og Lingwala (Saint Jean), Leopoldville (Kinshasa) og Jadotville (Likasi). I 1958 deltok Gaston Diomi på den panafrikanske konferansen i Accra (Ghana), sammen med Patrice Lumumba (det selvstendige Kongos (Zaïres) første statsminister) og Joseph Ngalula (statsminister for den kortvarige utbryterrepublikken Sør-Kasai).⁶ I 1960 ble han valgt til visepresident for provinsregjeringen i Leopoldville. Dette var også tilfellet for Louis Bobozo, Eugène Ebeya og Norbert Muke-Masuku, som etter å ha kjempet i Abessinia, tjente i den kongolesiske nasjonalarmeen etter uavhengigheten.

Lærebøkene behandler kun i liten grad Kongos deltakelse i andre verdenskrig og innflytelsen denne krigsdeltakelsen hadde for befolkningens frigjøring. Dessuten trekkes de afrikanske troppenes ferdigheter kun fram gjennom kvaliteten til deres europeiske offiserer, og gjenspeiler dermed segregasjonskulturen som tærte på Den offentlige styrken. Man minimerer også bidraget til de frivillige pengeinnsamlingene i Kongo (som i visse franske kolonier) etter juni 1943. I Kongo blomstret slike initiativer i de katolske menighetene i Kinshasa. Summene som ble samlet inn nådde et beløp på 70 000 franc i bistand til det skadelidende Belgia.⁷

Allerede i 1943 erklærte generalguvernør Pierre Ryckmans for Regjeringsrådet: «i likhet med oss, har de innfødte arbeidet for krigen. De har lidt mer enn oss. Gjelden er en fordring for framtiden som Belgia må overholde.»⁸ Men midlene Brussel sendte til Kinshasa var aldri i nærheten av denne anslåtte gjelden. Og Kongos bidrag til de alliertes seier så vel som heltemotet til deres soldater, er fremdeles ukjent for de fleste.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Jean Stengers, Le Congo belge durant la Seconde guerre mondiale (Belgisk Kongo under andre verdenskrig), Académie royale des sciences d'Outre mer, Bruxelles, 1983, s. 11.

2 Se over.

3 J. Wertz, «Quelques aspects de l'organisation financière du Congo Belge et du Ruanda-Urundi» (Noen aspekter ved den finansielle organiseringen i Belgisk Kongo og Rwanda-Urundi), Encyclopédie du Congo Belge, bind 3, Brussel, 1953, s. 582.

4 Se over.

5 Bæring er en spesielt morderisk form for tvangsarbeid, der ofrene blir tvunget til å transportere laster på opptil 40 kilo over lange distanser og under svært vanskelige forhold. Se Nadège Paquier og Diane Tiedemann, «La Colonisation du Congo» (Kolonialiseringen av Kongo), 2006, www0.dfj.vd.ch/gypiccard/eleves/ TM2006/TM2006Paquier-Tiedemann.pdf.

6 I 1958 møttes lederne for nylige frigjorte afrikanske land og politiske aktivister. Møtet fordømt kolonimaktene og krevde at de måtte trekke seg ut av Afrika. (Overs. anm.)

7 François Bontinck, «Les Missions catholiques à Léopoldville durant la seconde guerre mondiale» (De katolske misjonene i Leopoldville under andre verdenskrig), Le Congo Belge durant la Seconde guerre mondiale, se over, ss. 408-409.

8 Pierre Ryckmans, Messages de guerre (Krigsbudskap), Larcier, Bruxelles, 1945, s. 165. (…)