Bak fordommene om Afrika

Klisjeene og vrangforestillingene om Afrika har kanskje aldri helt forsvunnet fra mediene eller visse andre utgivelser, men i begynnelsen av det 21. århundre antar de nye høyder. Det konstateres at utviklingspolitikken har vært feilslått: Bruttonasjonalinntekt (BNI) per capita i Afrika er nå lavere enn i 1960. Dermed har de mest nedlatende Afrika-ekspertene «miste sperrene». I Frankrike har denne tendensen vist seg i den kortlevde loven om kolonitidens «positive rolle»,¹ og i en stadig større motvilje mot å «gjøre bot». En følelse som lar seg oversette med «skammen over seg selv», slik president Nicolas Sarkozy tydelig formulerte det den kvelden han ble valgt.

Det er en urovekkende diagnose «afro-pessimistene» peker på: Afrika er «konkurs», og framtiden til flere generasjoner er truet. Det ansvaret som – med rette – kan tillegges inkompetente eller korrupte lokale regimer, visker i stadig større grad ut Vestens unektelige ansvar. Det ligger i tiden: en stadig større konsensus vokser fram rundt teorier som framhever Afrikas «suicidale» tendenser. Afrikanske skribenter var dessuten deres forløpere, da de på begynnelsen av 90-tallet teoretiserte over en «utviklingsvegring» på det afrikanske kontinentet, og dets behov for «kulturtilpasning».²

Betyr dette at Afrika først og fremst er et offer for seg selv? For sin historie? Som hovedansvarlige utpekes særlig: Staten og måten den fungerer på, etnisk klientilisme, innbringende og spekulative strategier blant de rike og handelsrelasjoner som skaper korrupsjon og uutholdelige gjeldsforhold. «Sosiokulturelle og historiske hindre» skal være årsaken til det stadig bredere gapet mellom Afrika og resten av verden. Her rettes det særlig søkelys mot forskjellige former for irrasjonell adferd «typisk for de afrikanske folk»: en redusert hang til kapitalistisk oppsparing og den ekstra belastningen det er å skulle livnære en stor familie. Dette gjør det vanskelig å legge penger til side, og virker hemmende på produktive investeringer. Et folk som ødsler vekk naturressursenes rikdom, bidrar til forørkning og avskoging, og ikke har evne til framskritt. Hvilket igjen gjør dem til evige mottagere av hjelp!³

DISSE OVERDREVNE generaliseringene – som alt for ofte trekkes fram i media – har vært motivasjonen for et team av spesialister innen diverse disipliner, under ledelse av Georges Courade, forskningsdirektør ved det franske Institutt for utviklingsforskning (IRD).⁴ Disse forskerne har plukket femti år med Afrika-myter fra hverandre. Arbeidet avdekker tre store, svært utbredte «intellektuelle holdninger og overbevisninger»: Den første, presiserer Courande, er en følge av diverse vestlige projiseringer (måter å se seg selv på og konstruere sin identitet på, der Afrika fungerer speil). Den andre er en deterministisk fortolkning av historiske, naturlige og romlige begrensninger, som skal kunne forklare den afrikanske katastrofen. Den tredje viser til demografiske og kulturelle hindre for materielt framskritt.
Hva angår identitet, hentes spørsmålet om etnisitet stadig fram for å belyse nasjonalstatenes konflikter og levedyktigheten. Uten at å bagatellisere rollen denne faktoren spiller som årsak til krig, kommer forfatterne med en betimelig påminnelse om hvordan etnisitet gjerne blir et påskudd for «saker som erobring av sentralmakt, hvor begrenset den enn måtte være, gruve- og oljeinntekter, fordelingen av statskassen, det sentrale spørsmålet om tilgang til landområder, tilgang til av verdier og rettigheter.» Like betydningsfull er imidlertid koloniherrenes organiserte etniske reorganisering for å «splitte og herske». Det mest groteske eksemplet er identitetsmanipulasjonen i Sør-Afrika under apartheidregimet, og dens ennå levende ettervirkninger.

Likevel, hinsides klisjeene og manipulasjonen, virker det som om etniske grupper stadig blir viktigere som politiske enheter – også i oppbygningen av demokratiske prosesser.⁵ Dette tvinger staten i de forskjellige landene til å utvikle seg i retning av mindre sentraliserte modeller, men ikke nødvendigvis til etno-nasjoner, som det ofte blir hevdet. På denne måten risikere man en balkanisering som er like farlig som den er blottet for historisk grunnlag.

COURADES FORSKERE kritiserer også en annen utbredt myte relatert til statens posisjon, at mye tyder på at staten har problemer med å få gjennomslag i Afrika, i og med at den først og fremst er importert fra vesten. Her dreier det seg om en alvorlig selvmotsigelse: Det er ikke den vestlige staten som trues, men kolonistaten, en stat som er «maltraktert, fratatt sitt politiske hode, med tilholdssted i metropolen, uten legitimitet, og som på lokalt nivå er redusert til et administrasjonsapparat». Siden den var et undertrykkingsredskap, med hovedformål om å «få inn skatter og rekruttere arbeidskraft til tvangsarbeid», kunne ikke kolonistaten være en effektiv (og i enda mindre grad demokratisk) modell for landene da de ble uavhengige. Denne modellen har gitt opphav til en hybrid, ny-patrimonial stat, der alle som har rett til en bit av offentlig myndighet «kan privatisere den til fordel for seg og sine.»⁶
Selv om den er svært utbredt på subkontinentet, kan ikke korrupsjonen betraktes som noen medfødt lyte i samfunn som opererer med «små gaver», leser man videre som tilsvar til en av de mest utbredte stereotype oppfatningene av det afrikanske kontinent. Forfatterne bemerker at «korrupsjonen utvilsomt har økt på grunn av kritikken av offentlige tjenester innenfor den liberale ideologien, fordi staten har sviktet og ikke minst på grunn av den massive fattigdomsøkningen i befolkingen.»⁷ Med andre ord, i den grad utviklingen av slik praksis i Afrika er grunnet i «dens aksept i de sosiale forholdene, for å styrke klientelistiske nettverk», så «viderefører den samtidig den politiske og økonomiske korrupsjonen som har sitt opphav i handelen og statens regulering av den, et mer universelt fenomen.»

KRITIKKEN AV EN annen fiks idé er særlig viktig for dem som tenker i baner av en alternativ politikk. Det dreier seg om overbevisningen om at overfloden av naturressurser og -rikdommer burde være tilstrekkelig til å få et gjennomslag i utviklingen, dersom utviklingen bare var mer veloverveid. Afrika har unektelig en mengde slike ressurser: de er omfangsrike, uutforskede, de blir eksportert ubearbeidet, og ofte underslått eller sløst bort. På den annen side er det også bevist at en rentenistøkonomi eller ensidig satsning på naturressursenes verdi i seg selv, ikke har noen oppbyggende effekt på det økonomiske mangfoldet. Og den bidrar svært lite til en rettferdig fordeling av vekstens frukter. Afrika bør altså først og fremst satse på «de ressursene som menneskene og samfunnene råder over for å oppfinne, skape og handle innenfor en gjennomtenkt og fornyet sosial og politisk ramme».⁸ Det er dermed på høy tid at de afrikanske politiske aktørene tenker over «hvilken type utvikling og hvilken forvaltning av naturrikdommene som er mest hensiktsmessige for deres kontinent.» Uten noen slik reaksjon, vil mange land forbli «strukturelt ikke-utviklingsdyktige».

MEN NÅR ØKONOMISKE strategier skal utarbeides, veier valgene som ble tatt under koloniseringen fremdeles tungt. Jean Pierre Foirry, fra universitetet i Auvergne og leder for Senter for internasjonal utviklingsstudier (CERDI), understreker at det vestlige herredømmet har hatt to varige effekter: «En frivillig effekt, i form av en hemmende satsning på produkter som var komplementære i forhold til de som ble produsert i metropolene. Dette har utvilsomt bremset den industrielle revolusjonen i disse landene. I den grad det snarere har vært snakk om å plyndring av råvarer enn om et marked i likevekt, ettersom prisene [på varene] har vært lite gunstig for lokale produsenter og handelen heller følger underliggende maktforhold enn tilbud og etterspørsel.» Samtidig har det vært en indirekte effekt i form av bedre helseforhold og mindre isolerte landsbyer, noe som igjen medført kjedereaksjoner (demografisk eksplosjon og bymigrasjon) som er vanskelige å kontrollere og som man så konsekvensene av da landene ble uavhengige.
Dette utviklingsregnestykket gjøres på forskjellige, og for Jean-Paul Gourévitch, ofte tvilsomme måter. Denne internasjonale eksperten på menneskelige ressurser, som er tilknyttet Paris XII-universitetet, vektlegger ansvaret til de lokale regjeringene. De har forsømt arbeidet sitt, for eksempel i jordbruksspørsmålet: «Mens man i dag i Europa, Japan, USA og til og med i flere latinamerikanske land beskytter og subsidierer sine bønder, er Afrika en av de få regionene i verden som neglisjerer dem. Og samtidig stiger jorden i verdi.» På grunn av de svært lave prisene på jordbruksproduktene «har jorden ingen verdi». Dette «bidrar til den galopperende forørkningen og urbaniseringen». Å gi jorden sin verdi tilbake ville ha vært «en måte å gi afrikanere arbeidslysten tilbake på. I stedet skapes det horder av arbeidsledige, som er drivkraften til alle problemene i byen, der det sosiale beskyttelsesnettverket er lite utviklet.»

Forfatteren problematiserer dermed liberaliseringen som kreves av de afrikanske markedene, og kampen finansinstitusjonene lenge har kjempet mot enhver form for beskyttelse eller subsidiering av lokalt jordbruk i Afrika.

Gourévitch mener dessuten at det er kulturelle faktorer som hindrer Afrika i å modernisere seg, i motsetning til andre områder hvor man har fått det til. Kina og Sørøst-Asia er ualminnelig tilpasningsdyktige. De ser ikke ut til å ha noen tid å miste, bemerker han. Situasjonen er ikke helt den samme for afrikanerne, «som har større vanskeligheter med å stille spørsmål ved sin egen praksis». Kontinentets økonomiske system er preget av «lav produktivitet, lave inntekter og en svært skjev fordeling». Dette er ikke holdbart i lengden, påpeker han, og han bruker en dristig sammenligning: «Mens Vesten har visst å ta til seg de andres tanker og kunnskaper, har den afrikanske kulturen ikke maktet å integrere teknologisk utvikling eller finansielle behov i sine humanistiske verdier.» Til slutt inviterer Gourévitch de politiske elitene til å bli bevisste på det tyngende presset bildene av vestlig kultur utøver, og behovene dette skaper: «Ungdommene er utålmodige etter å forbruke, og vil ikke lenger vente på tillatelse før de tar ordet.»

Det er nettopp risikoen om identitetskrise bunnet i forbruksideologi som opptar Cheikh Tidiane Diop, økonom med bakgrunn fra universitetene i Dakar, Bourgogne og Franche-Comté. Derfor tar han kraftig til orde for at man unngår å forklare Afrikas økonomiske forsinkelse med henvisning til identitet, men snarere viser til «det internasjonale samfunnets» og enkelte afrikanske lands manglende vilje til å ta med i betraktning «de kulturelle sammenhengene som hovedgrunnlag for utvikling». En påstand som nå ser ut til å finne gehør i organisasjoner som de forente nasjoner (FN), som ifølge Diop forsøker å korrigere de dominerende modellene. Den senegalesiske forfatteren tar til orde for retten til en balansert utvikling med respekt for menneskerettighetene: «Er det slik at vekstraten skal forstås som samfunnenes lykkeindikator?» Dette synspunktet har han til felles med Georges Courade. Sistnevnte mener at «utviklingsaktørene ofte blir møtt med motstand, avvisning eller krav om berettigede modifikasjoner fra dem som var ment å nyte godt av bistanden deres. Dermed kan det være komfortabelt å avskrive mentaliteten som arkaisk eller framskrittsfiendtlig, når det i virkeligheten er den tilbudte bistanden som er dårlig tilpasset, virker mot sin hensikt eller truer den typen personer den er rettet mot».

FOIRRY ER MER nyansert. Han tilskriver den afrikanske kulturen «verdier som rommer store muligheter, som man kunne ha bygget en bærekraftig afrikansk utviklingsmodell på.» Samtidig mener han at «irritasjonen over tradisjonen og mangelen på en virkelig endring i adferd og mentalitet» er en av fallgruvene som gjør utviklingskrisen «nesten uoverkommelig, på kortere og lengre sikt.» Den andre fellen betegnes som «demografisk-økonomisk»: overbefolkningen og dens konsekvenser for kontinentets integrering i verdensøkonomien. Ifølge Foirry er det avgjørende å bryte den onde sirkelen som er et resultat av en altfor sterk demografisk vekst, som gjør det praktisk talt umulig å spare, og dermed setter en stopper for sosiale utlegg og investeringer.

Påstanden om en «suicidal demografi» tolkes på en annen måte i George Courades bok. Afrika, som gjennom fire århundrer var et blodfattig og underbefolket kontinent, har siden 60-tallet fått en «tøylesløs» demografisk vekst, og en «galopperende urbanisering». Dette oppsvinget vil kunne vare i hvert fall to generasjoner til, er og ifølge Courade både konjunkturelt og nødvendig for å gjenopprette den historiske likevekten. Fødselsraten har siden 1992 faktisk begynt å gå noe ned. Den nåværende veksten «er ganske enkelt en justering som vil gjøre det mulig for Afrika å finne tilbake til den plassen på verdensbasis (17 prosent) kontinentet hadde på 1500-tallet».⁹ For Courades forskningsteam kunne befolkningsbonusen til og med ha en gunstig effekt for Afrika, slik tilfellet var for Asia, ettersom 45 prosent av befolkningen er under 15 år, og utdannelsesnivået (generelt) er høyere i denne gruppen enn i tidligere generasjoner. Det 21. århundrets virkelige utfordring ligger dermed ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere «i en søken etter en mer rettferdig økonomisk vekst på verdensbasis». Dermed er det andre faktorer, spesielt de geografiske, som kan forklare det vedvarende utviklingsfraværet på det afrikanske kontinentet. Ifølge Foirry finnes det i «de afrikanske landene en mengde handikap og ulemper, i større grad enn i andre fattige land som den siste tiden selv har klart å komme ut av sin egen fattigdomsgrøft.»¹⁰ Et av tre mennesker i Afrika lever i et land som ikke har noen utmunning til havet, mot bare et av tretti i Latin-Amerika, og et av femti i Asia. Særlig det tropiske Afrika, som er det fattigste området på kontinentet og hvor nesten alle verdens Minst Utviklede Land (MUL) er konsentrert, skal ifølge Foirry være i en svært ufordelaktig situasjon på grunn av sin geografi. Dette området står overfor helt spesifikke problemer: høye transportkostnader og begrensede markeder, tørre områder med få elver som kan bidra til irrigasjon i stor skala, spredt landbruk, endemiske tropiske sykdommer. De tropiske landene – selv de av dem som har de beste regjeringene – «kommer seg ikke videre fordi de alle går i fattigdomsgrøften». De to faktorene henger dessuten sammen: «Et land er ikke bare fattig fordi det har et dårlig styresett; det har også et dårlig styresett fordi det er fattig.»

FOR AT AFRIKA skal lette trengs det, ifølge Foirry, en lang og vanskelig revolusjon. Den er allerede så vidt i gang de fleste steder, presiserer han, drevet fram av de unge og den urbane befolkningen, som nå utgjør et flertall. Den vil ikke være over før landene er blitt demokratiske, avhengigheten av hjelp er redusert, samfunnene er blitt «mindre uformelle», og aktivitetene og arbeidsplassene er blitt såpass moderne at en dynamisk middelklasse kan utvikle seg. «Det eneste som gjenstår er å bevege seg framover «av hele sin sjel», skriver Foirry, «i stedet for å ’legge den på et sikkert sted’, som Cheikh Amidou Kane sa!»
En optimistisk visjon som risikerer å falle i dårlig jord hos Cheikh Tidiane Diop, fordi den innebærer en «normalisering» av Afrika, og et avkall på en egen, original vei.¹¹ For den senegalesiske økonomen har Afrika «ikke behov for å bli hjulpet eller bistått, kontinentet har særlig behov for anseelse».

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Se Claude Liauzu, «Une loi contre l'histoire» (En lov mot historien), Le Monde diplomatique, april 2005.

2 Se henholdsvis Axelle Kabou, Et si l'Afrique refusait le développement? (Hva om Afrika avviste utvikling?), L'Harmattan, Paris, 1991. Daniel Etounga-Manguelle, L'Afrique a-t-elle besoin d'un programme d'ajustement culturel? (Trenger Afrika et kulturtilpasningsprogram?), Editions nouvelles du Sud, Ivry-sur-Seine, 1991.

3 Se Stephen Smith, Négrologie. Pourqoui l'Afrique meurt (Negrologi. Grunnen til at Afrika dør), Calmann-Lévy, Paris, 2003. Boubacar Boris Diop, Odile Tobner og François-Xavier kritiserte ham i Négrophobie, Les Arènes, Paris, 2005.

4 Tidligere Orstom (Det franske forskningsinstituttet for utvikling og samarbeid).

5 Se Mwayila Tshiyembe, «L'Afrique face au défi de l'Etat multinational» (Afrika og utfordringen fra den flerkulturelle staten), Le Monde diplomatique, septembre 2000.

6 Bidrag fra Jean-François Médard.

7 Bidrag fra René Owana.

8 Bidrag fra Sylvain Guyot.

9 Bidrag fra Georges Courade og Christine Tichit.

10 Fattigdomsfelle ifølge liberale økonomer: hvis arbeidet/ blir dårlig lønnet, er det mulig at inntektsforskjellene gitt av yrkesaktivitet ikke utgjør en tilstrekkelig motivasjon for å ta dette arbeidet, og heller foretrekke sosialhjelp. Individet velger å være fattig heller enn å jobbe!

11 Se også Anne-Cécile Robert, L'Afrique au secours de l'Occident, Editions de l'Atelier–Alliance des éditeurs indépendants, Paris, 2006. (…)