Blikket fra utsiden

For to år siden mottok den taiwanske regissøren Ang Lee Gull-løven i Filmfestivalen i Venezia. Nå har han igjen i Venezia fått prisen for sin nye kontroversielle film Lust, Caution. I denne filmen vender han tilbake til temaet om forbudt kjærlighet, i en seksuelt eksplisitt thriller fra de myldrende bakgatene i Shanghai på 1940-tallet. Filmskaperen vender også tilbake til den kinesisk-språklige filmen etter flere vestlige engelsk-språklige filmer.

– Din siste film, Lust, Caution, er en ganske pervers erotisk spionthriller, som ikke har særlig mye felles med den klassiske spion-melodrama-sjangeren…

– Filmen er basert på en novelle av den kinesiske forfatteren Eileen Chang. Novellen handler om en gruppe patriotiske studenter under andre verdenskrig, som planlegger å drepe etterretningssjefen i den japanskstøttede kinesiske regjeringen. Eileen Chang er på mange måter en kinesisk Jane Austen, som skriver om skikker, med samfunn i forandring som bakteppe. Hun utforsker kinesisk kultur, språk og historie – også de øyeblikkene der kvinner har funnet sin stemme. Jeg vet ikke om noen annen moderne kinesisk forfatter som er like høyt aktet, elsket og omstridt. For meg var novellen bare et utgangspunkt og ikke et mål i seg selv. Jeg måtte komme meg ut av novellen, men samtidig være trofast mot det hun skriver. Jeg dramatiserer en overskridende idé Chang framsetter: et menneske befinner seg i en situasjon som er utenfor hennes kontroll, men tilegner seg situasjonen. I en klassisk erotisk thriller ville ikke den ekte kjærligheten mellom Tony Leung [etterretningsoffiseren Yee] og Tang Wei [den kinesiske forførerske studenten som baner vei for mordet] fungert. I min film faller hovedpersonene uventet for hverandre. Dette er forbudte følelser, som tvinger rollefigurene til å forholde seg til en stor utfordring. Kjærlighet er den største kraften, som kan utslette alle normer og regler. Fra det perspektivet blir spørsmål om lojalitet, pliktfølelse og menneskelig frihet grunnleggende tvetydige.

– Tror du det er enklere for deg som «outsider» å lage en filmkunst som kan appellerer til mange og kan gi deg internasjonal anerkjennelse?

– Jeg forsøker å lage så gode filmer som mulig. Jeg vokste opp med både kinesisk og taiwansk kultur. Mine foreldre tok med seg elementer fra Kina da de flyktet fra borgerkrigen i 1949. Hele min fars familie ble likvidert, fordi de var jordeiere. Kun min far klarte å flykte. Jeg er født og oppvokst på Taiwan, men har absorbert deler av traumet. Mine foreldre følte seg aldri trygge. Da jeg dro til USA for å fortsette mine filmstudier, følte jeg meg også som en fremmed, som en outsider. Jeg føler meg hjemme overalt, men overalt er ikke et ordentlig hjem – man må forholde seg til ensomhet og fremmedgjøring. Men jeg tror at min posisjon mellom to kulturer gjorde at jeg forsto begge – den vestlige kulturen og særlig mine egne røtter. På den annen side er jeg ikke lenger i stand til skjelne min amerikanske-vestlige kultur fra min østlige. Jeg har bodd i USA lenge, men for tiden bor jeg i Shanghai. I oppveksten på Taiwan var også amerikansk innflytelse gjeldende. Som utenlandsk regissør med engelskspråklige filmer, gjetter jeg litt mer fordi jeg mangler en del kunnskap – men disse gjetningene krever også at jeg må observere nøyere og vise mye sympati med rollefigurene. Og sympati er utvilsomt bra når man lager film.
– Mener du at kulturforskjellene viskes stadig mer ut i vår globalisert verden?

– Ja, absolutt. På mottakersiden tror jeg verden i sin helhet er mer åpen for en slik utvikling gjennom internett, filmfestivaler og DVD-er. Tidligere var det enveiskjøring fra Vest til Øst – Vesten produserte, vi tok imot. Jeg tror vi nærmer oss hverandre. Likevel tror jeg Hollywood inviterer meg til å lage filmer, fordi jeg er kinesisk. Mitt perspektiv er å se Vesten ut fra en østlig kultur. Eksempelvis nye perspektiv på ting du stoler på, tror på eller holder fast på – ting som er i stadig forandring. Dette er livets vesen. Det er en slags taoistisk filosofi. I en viss alder begynner mange kinesere å tenke på denne måten. Når ting endres, må vi tilpasse oss. Det er vår overbevisning og tro – det finnes ikke stillstand. Dette er viktig i filmene mine. Folk i Vesten og USA ønsker å tro på noe, noen verdier og tradisjoner, men disse er ikke skapt for alle. Hva innebærer eksempelvis «svik» og «lojalitet» i Lust, Caution? Ja, hvem vet? Hvem har rett til å felle en slik dom eller hvem er modig nok?
– Vinnerfilmen inneholder en del kontroversielle sexscener. Frykter du ikke den kinesiske sensuren? Særlig med tanke på at dette er din første kinesiskspråklige film?

– Kinesiske myndigheter sa at det ikke fantes aldersgrenser for kino i fastlands-Kina, og lot meg klippe den selv. Jeg tror filmens helhet har blitt skånet, og at filmens ånd er blitt bevart, på tross av klippingen. Etter å ha klippet bort rundt 30 minutter av en film som opprinnelig varte i 2 timer og 36 minutter, ble den «relativt ren». Barn bør ikke se den, men den er ikke pornografisk. Filmen dreier seg om to rollefigurer som må spille det ypperste skuespill for å kunne overleve. I disse sexscenene har de bare kroppspråket igjen, det ytterste skuespillet. Oralsexscenen og nakenheten var nødvendig for å skildre den intense kjærligheten og den voldsomme fiendtligheten mellom hovedpersonene. Først hater de hverandre, så elsker de hverandre, en kjærlighet som i sin tur skaper hat. Hvis scenene var mindre direkte, ville publikum ikke forstå dette. Jeg mener vi klarte å nå en virkningsfull intimitet mellom skuespillerne. Det var ingen reservasjoner, ingen holdt noe tilbake.
– Tang Wei sitt skuespill blir av mange kritikere sammenlignet med Maria Schneiders i «Siste tango i Paris». Hvordan oppdaget du denne fantastiske skuespilleren?

– Vi hadde hundrevis av skuespiller på audition. Da jeg så Tang Wei tenkte jeg: «Hun har fjeset til en sørkinesisk adelskvinne», noe vi lette etter. Da jeg møtte henne, merket jeg at hun hadde temperament også, noe vi også lette etter. Da prøvene var over, ble det klart for meg at hun hadde et enormt potensial, at hun var i stand til å spille alle av rollefigurens mange sider. Hun jobbet veldig hardt, og er veldig sensitiv. Hun måtte bære hele filmen – hennes første! Hun hadde mye press på seg, men jeg synes hun har gjort en fantastisk jobb. Da vi ga den andre hovedrollen til Tony Leung, nølte vi litt. Han er blant de beste, kanskje den beste skuespilleren i dagens kinesiske filmindustri, men vanligvis spiller han sjarmerende og vakre helter. Men jeg har alltid ønsket å jobbe med ham. Det var en utfordring for ham å spille Yee. Yee har kjærlighet i seg, men også mye selvfornektelse. Han hevder han er følelsesløs, fordi han ikke ville nøle med å drepe – venner, gamle skolekamerater, sine overordnede.

– Var det et problem å kreditere filmen som en amerikansk-kinesisk-taiwansk samproduksjon?

– Den taiwanske regjeringen kritiserte arrangørene i Venezia for at de førte opp Taiwan som «Taiwan, Kina» – som antydet at den selvstyrte øya tilhører fastlands-Kina. Kina har betraktet selvstyrte Taiwan som en del av det kinesiske territoriet siden øya erklærte seg selvstendig etter borgerkrigen i 1949, og ønsker å begrense Taiwans profil ved å be sports- og kulturarrangører om å legge til «Kina» i taiwanske oppføringer. I de siste årene har Kina blitt mer vennlig innstilt mot filmskapere og mer åpen mot verden. Selvfølgelig har den taiwanske regjeringen rett til å protestere. Men vi vil fortsatt selge filmen.

© norske LMD. (…)