Brasils takløse

Itapecerica da Serra, i São Paulos forsteder: Fra Morro do Osso -- knokkelhøyden -- ser man rekkene av skur bygd av svarte plastduker som er strukket over tre- eller bambuspåler. Her og der signaliserer hvite røyksøyler bålene som morgenkaffen kokes på. Flagget til De takløses bevegelse (MTST) vaier over området. Rundt tre tusen familier fra megapolens slumområder, de såkalte favelaene, har okkupert en privat tomt. Larm fra hammere, sager, hakker -- i denne litt spesielle nye byen er det alltid en brønn eller en latrine som må graves ut, et tak som må tettes, vegger som må støttes opp.

MTST BLE OPPRETTET i 1997 på initiativ fra De jordløses bevegelse (MST). «Opprettelsen skjedde på bakgrunn av et faktum -- 85 prosent av Brasils befolkning bor i byområder -- og er et forsøk på å sammenføye kampene for jord og bybefolkningens kamper,» sier Gilmar Mauro, medlem i MSTs nasjonale ledelse. MTSTs første større aksjon fant sted i Campinas, en by i nærheten av São Paulo, da fem tusen familier beleiret en ubebygd løkke de ga navnet Parc Oziel, til minne om ett av ofrene for El Dorado do Carajas-massakren. Ti år etter massakren har Parc Oziel blitt en unik bydel, med adekvat infrastruktur og en sterk fellesskapsfølelse blant beboerne.

I årene etter at MTST ble opprettet, utvidet organisasjonen sine aktiviteter til São Paulos drabantbyer, til Nordeste-regionen og Rio de Janeiro (der en rekke okkupasjoner endte med byggingen av ti tusen boliger i Nueva Septiva). «Men vi har ingen erfaring med bymiljøer og vi nøyer oss med å bruke samme strategi som vi brukte i kampen for jord,» sier Rosildo Santos, som har vært aktivist i MTST fra begynnelsen av. Favelaene er sammensatte miljøer med en identitet som er vanskeligere å forstå enn bondesamfunnenes. MTST møter fiendtlighet fra forbryterorganisasjoner, evangelistiske sekter og lokalpolitikere, som frykter de vil miste kontrollen over deres tradisjonelle klientell.

På nasjonalt plan har de forskjellige avdelingene av bevegelsen utviklet seg uavhengig av hverandre og noen har skiftet navn. MST og MTST har blitt selvstendige organisasjoner. På begynnelsen av 2000-tallet ga imidlertid to suksessfulle okkupasjoner i de fattige drabantbyene Guarulho og Osasco et friskt pust til bevegelsen i stor-São Paulo. I juli 2003 organiserte MTST en ny okkupasjon i en annen av megapolens forsteder, San Bernardo do Campo. I dette tilfellet tilhørte tomten den tyske bilprodusenten Volkswagen. Myndighetene reagerte raskt -- med helikopterstøtte og skarpskyttere på bygningene rundt, inntok politistyrker leirområdet. En rekke av okkupantene ble såret, og flere titalls aktivister ble arrestert. Myndighetens brutale aksjon vekte en viss harme i Tyskland, der det ble demonstrert foran bilprodusentens hovedkontor. Dette førte til at den brasilianske bevegelsen for takløse ble internasjonalt kjent.

GUVERNØR FOR DELSTATEN São Paulo, Geraldo Ackmin, erklærte at han ville slå ned på nye okkupasjonsforsøk fra MTST. Likevel klarte bevegelsen i 2005 å okkupere en tomt på en av eiendommene til kommunen i Taboao da Sierra. Etter 8 måneders kamp, fikk okkupantene i leiren Chico Méndez løfter fra myndighetene om at 800 nye boliger skulle bygges. Og til slutt, natten til 17. mars 2007 la de takløse i MTST ned fundamentene for det som skulle bli leiren João Candido.

«Klokken var ett om natten da vi ankom Itapecerica da Serra,» forteller Silvana de Jesus Oliveira, som deltok i okkupasjonens første fase. «Med unntak av noen ledere fra MTST, visste ingen i bussene hvor vi skulle. For å unngå lekkasjer, ble okkupasjonsstedet holdt hemmelig.» Operasjonen var likevel blitt planlagt flere måneder i forveien. «Under et møte med innbyggerne i en favela som protestert mot nedleggelsen av skolen deres, ble vi gjort oppmerksomme på denne ubebygde tomten,» forklarer Guilherme Boutos, medlem av MTSTs ledelse. «Den var kjent under navnet Fazendinha. Den ble brukt av biltyver til å demontere tyvegods, og av gjenger som hadde for vane å etterlate likene til deres ofre der.»

Itapeceria da Serra befinner seg i utkanten av São Paulo, i et område med stor bolignød. Parsellen ble kjøpt under uklare omstendigheter i 1991 av Banco do Nordeste, og senere overført til selskapet Itapeceria Golf Urbanizacion LTDA. I løpet av årene har den vært gjenstand for et vagt prosjekt som aldri har blitt realisert -- byggingen av en golfklubb. «I virkeligheten dreier det seg om et brakkland, som brukes til eiendomsspekulasjon. Tomten ble solgt for 1,9 millioner real [omtrent 5,3 millioner kroner] på begynnelsen av 90-tallet, og blir i dag verdsatt til 40 millioner real [omtrent 112 millioner kroner],» sier Boutos.

Med en gang okkupasjonsstedet var blitt bestemt, aktiverte MTST sine nettverk i favelaene. De tok kontakt med familiene som allerede var blitt mobilisert og utarbeidet en liste over kandidater for okkupasjonen. På d-dagen inntok rundt 300 personer Fazendinha, utstyrt med fakler, macheter, hakker, hammere, ståltråd, bambuspåler og ruller med plastduk. Morgenen 17. mars var de første brakkene i João Candido-leiren reist. Nyhetene om okkupasjonen spredte seg svært raskt og hundrevis av innbyggere i fattigstrøkene i São Paulo strømmet til. I løpet av en uke ble leiren til en småby, som dagsavisen Journal da Tarde titulerte «Itapeceria da Serra, de takløses hovedstad».

«Ekkoet denne typen okkupasjon skaper avslører omfanget på boligkrisen i byregionen,» mener advokat Patricia Cardoso fra Institut Polis. Ifølge instituttet utgjorde sluminnbyggerne på begynnelsen av 2000-tallet 11,1 prosent av São Paulos befolking -- samme prosentandel var bare 7,4 prosent i 1980. «Flesteparten av favelaene er resultater av ukontrollert spredning,» forklarer Cardoso. «Mange av dem er i farlige områder, volden er endemisk og infrastrukturen for vann, elektrisitet, utdannelse og helse er notorisk utilstrekkelig.»

Ved siden av slumbyer i ordets egentlige forstand, peker Institut Polis også på ulovlige boligfelt og overbefolkede boligblokker, der flere familier deler leiligheter eiendomsspekulantene krever urimelige leiepriser for. «I stor-São Paulo,» fortsetter Cardoso, «befinner mer enn to millioner mennesker seg i en prekær boligsituasjon, og byområdet mangler 600 000 boliger. Samtidig melder IGBE [Det brasilianske statistikk- og geografibyrået] at 254 000 leiligheter står tomme i São Paulo by og 540 000 i hele byområdet. Dermed finnes det nok ledige boliger til å løse størstedelen av boligproblemet.»

I STEDET FOR Å løse problemet favoriserer den offentlige byfornyelsespolitikken framfor alt eiendomsspekulasjon og en enorm vekst i boligprisene. De forskjellige regjeringene som har styrt de siste årene har rammet de mest ubemidlete samfunnslagene hardt. Gjentatte ganger har de gått til angrep på lovreguleringene i arbeidslivet, noe som har medført en generell forringelse i ansettelsesvilkårene.

Ifølge IGBE arbeidet rundt 54 millioner mennesker -- 53,5 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Brasil -- på begynnelsen av 2000-tallet i uformell sektor. 70 prosent av arbeiderne i byene har midlertidige ansettelser med lave lønninger. Ved siden av tradisjonelle jobber i uformelle sektorer som avfallsgjenvinning, omreisende selgere eller vaskehjelper, utgjør nå telefonselgere, supermarkedkasserer, lagerarbeidere og vektere en ny hær av utsatte arbeidstakere. Husholdninger med middels og lave inntekter ekskluderes fra boligmarkedet og flytter til utkanten av de store byene. I løpet av det forrige tiåret økte dermed befolkningen i São Paulos slumbyer fem ganger raskere enn hele byen til sammen. Dette har forverret en situasjon som allerede var katastrofal og full av potensielle konflikter.
«Jeg hørte om invasjonen av João Candido gjennom naboer,» forteller Rosi Mari dos Angeles. Den 24 år gamle familiemoren var på den tiden arbeidsledig etter å ha hatt forskjellige yrker som sentralborddame, selger, hushjelper. Hun bodde i Morro do Jardin Guarujo, en favela i São Paulo. «Jeg hadde ikke mye å tape!» Hun satte møblene sine hos en venn og ble med i MTST. «Jeg har aldri vært opptatt av politikk, og det er første gangen jeg har vært med på en okkupasjonen,» sier hun.

STRAKS LEIREN VAR satt opp i Itapeceria da Serra, innledet lederne i MTST forhandlinger i alle retninger -- med fylkesadministrasjonen, delstaten São Paulo, de føderale myndighetene og representanter fra Itapecerica Golf Urbanizacion LTDA. De argumenterte for at den omstridte tomten ikke oppfylte noen sosial funksjon [se egen tekst], og at MTST dermed hadde rett til å okkupere den -- og bygge boliger for familiene som var med på okkupasjonen. Mot slutten av mars marsjerte 5000 takløse helt til Palacio do Bandeirante, hovedsetet til delstatsregjeringen i São Paulo. Støttemeldinger og -besøk strømmet inn til João Candido -- folkevalgte fra den radikale venstresiden, fagforeningsledere, representanter fra kristne hjelpeorganisasjoner, MST og organisasjoner som kjemper for retten til bolig. Pressen på sin side formidlet hendelsen i langt større grad enn den har for vane å gjøre.

Etter tre uker med okkupasjon, mente MTST at forslagene myndighetene hadde kommet med fortsatt var utilstrekkelige, men en avtale med tomteeieren utsatte midlertidig trusselen om forvisning. I bytte mot denne åpningen, skulle de takløse anstrenge seg for å forhindre at nye familier slo seg ned på den omstridte tomten. For innbyggerne i João Candido, innledet dette en ny fase i konsolideringen av leieren.

Okkupantene ble fordelt på 36 grupper med mellom 100 og 180 familier, som hver oppnevnte koordinatorer med ansvar for orden, infrastruktur og helse. Felleskjøkken ble opprettet med mat levert fra vennskapsorganisasjoner og særlig av frivillig bidrag fra de takløse. Kunstnere tilbydde forestillinger og solidaritetskonserter. Studenter arrangerte teaterverksteder og kulturkvelder.
Hver ettermiddag ble det arrangert kurs for politisk bevisstgjøring. Under de daglige samlingene, som ble holdt i hver gruppe og for de ansvarlige for hver sektor, ble okkupantene informert om de siste hendelser. De diskuterte organiseringen av leiren, besluttet seg for hvilke handlinger de skulle gjennomføre for å spre kampen og legge press på myndighetene. Med blant andre Rosi Mari dos Angeles, valgt til koordinator for gruppe 15, var kvinnene svært framtredende i bevegelsen og hadde lederposisjoner på alle nivå. «Å få så mange folk til å leve side om side er ingen enkel oppgave, særlig under disse omstendighetene: ikke rent vann, elektrisitet og konstant masse folk rundt seg. Samtidig finnes det en entusiasme. I favelaen forsøker alle å overleve så godt de kan, alle er overlatt til seg selv. Her er det annerledes, solidaritet er regel nummer én.»
Denne omvendingen av verdier, bevisstheten om å ha fjernet lokket av resignasjon som tynget skuldrene deres, en gjenfunnet verdighet og stolthet av å ha blitt en aktør i et kollektivt prosjekt -- dette er følelsene som innbyggerne i João Candido stadig forteller om.

«EN TAKLØS LEIR,» bedyrer Helene Silvestre, medlem i MTSTs ledelse, «er en skole i deltakende demokrati, der framtidige ledere utdannes. Ut fra et konkret problem -- bolig -- vil vi bidra til å skape fundamentene for et virkelig folkestyre.» MTST er strengt knyttet til sin uavhengighet i forhold til politiske partier. Organisasjonen kommer ikke med oppfordringer til å stemme på visse partier og nekter å integrere deler av sine operasjoner i eksisterende folkebevegelser. «Dette hindrer oss ikke å ha vennskapelige bånd med disse og med alle kreftene på venstresiden,» presiserer Silvestre.

På bakgrunn av denne holdningen deltok de takløse i april i demonstrasjoner arrangert av lærerfagforeningene og av de jordløse. 1. mai marsjerte de under parolen til det radikale venstre. «Vi mener det er mulig å forene kampene som i dag blir ført hver for seg i en rekke samfunn, i felles mål. Det er gjennom disse kampene vår bevegelse styrkes og at vi knytter til oss nye aktivister. For øyeblikket har vi ikke engang et ordentlig hovedkvarter, ei heller midler til betale for faste stillinger,» sier Silvestre.

På tross av en ufornektelig vitalitet og en bemerkelsesverdig organisering av leirene, er MTST fortsatt i praksis en svært uformel bevegelse. Rundt et lederkollegium som har ubestridt legitimitet, men som ikke velges, kretser en liten aktivistkjerne bestående av brokete elementer: frafalne fra MST; ledere fra forskjellige småsamfunn; familier som har blitt med i MTST under tidligere okkupasjoner; fagforeningsaktivister og studenter fra radikale marxistkretser eller alterglobaliseringsbevegelsen. «Men vår styrke ligger i evnen til å mobilisere folket i favelaene,» insiterer Silvestre. Hun peker på en gruppe skur på åssiden der et flagg med en knokkel vaier, og legger til: «Morro do Osso... Kameratene i gruppe 8 valgte dette navnet fordi de takløse, sier de, er et beinhardt problem for myndighetene.»

Riktignok ble de takløse i João Candido til slutt tvunget til å forlate det okkuperte området. De klarte likevel å få et skriftlig løfte fra den føderale regjeringen og delstaten São Paulo om at det skal bygge boliger til alle okkupantene. I den forbindelse har kommuneadministrasjonen i Itaceperica da Serra foreslått et område der 350 familier som ikke hadde andre alternativer allerede har satt opp en ny leir.

«Lula» er ikke «Chavez» eller «Evo Morales», men mange brasilianere ligner fælt på venezuelanerne og bolivianerne.

Oversatt av R.N.

1 I april 1996 i El Dorado do Carajas, i delstaten Para, åpnet politiet med støtte fra paramilitære ild mot en leir de jordløse hadde satt opp. Ni personer ble drept.

2 Ackmin fra det Brasils sosialdemokratiske parti (PSDB) var høyresidens kandidat i presidentvalget i 2006.

3 På begynnelsen av 1900-tallet ledet «den sorte» João Candido de brasilianske matrosers opprør mot marines bruken av pisk til avstraffing. Opprørerne fikk gjennomslag for saken deres, men Candido ble drept.

4 Noen år senere ble Banco do Nordeste siktet i den største skatte- og hvitvaskingssaken noensinne i Brasil. Banken ble overtatt av den spanske bankgruppen Banco de Santander.

5 Se www.polis.org.br/

6 Siden begrepet «takløs» ikke redegjorde tilstrekkelig for helheten av MTSTs framgangsmåte, grunnlag MTST i 2005 organisasjonen Periferia Activa. Denne organisasjonen arbeider med en kampanje som vil kreve bevilgninger til en «sosial strømpris» for familier med lave inntekter. Se også MTSTs nettsider: www.mtst.info/ (…)