«Farlige internasjonale terrorister»

Bortføringen av engelske Reza Afsharzadagens i januar år (se egen tekst) kan gi et innblikk i tilfeldighetene, grusomhetene og lovløsheten som preger amerikanernes «krig mot terror». I løpet av denne måneden innledes rettssaken mot CIA-tjenestemennene som bortførte Abu Omar fra Milano i 2003 [se tekst under]. Den vil sannsynligvis gi detaljerte avsløringer som også ikke bare setter USA i et dårlig lys, men også flere vesteuropeiske land. Har det skjedd noe som helst etter skandalene i Abu Ghraib, Guantanamo, etter avsløringene av ulovlige fangetransporter og hemmelige fengsler i Europa?

CIAs såkalte «renditions» – utenomrettslige arrestasjoner og transporteringer – er ikke lenger en hemmelighet. Og den amerikanske administrasjonen har måttet sverge gjentatte ganger på at de ikke har noe å gjøre med tortureringen av fanger. Likevel fortsetter USA praksisen, på tross av at Demokratene nå har flertallet i Kongressen. Men USAs rolle i disse bortføringene har blitt stadig mer tildekket, samtidig som de har blitt mer brutale

I det som har fått navnet «forvaring i vertslandet», har det amerikanske fokuset vært å holde amerikanske hender – så langt som mulig – unna fangene. Uansett hvordan fangene blir behandlet, kan USA benekte sin rolle. Men på tross av all kosmetikken, er kjernen i saken den samme. Fanger i stort antall blir fraktet over landegrenser uten rettslig prosedyrer, her avhøres de av amerikanere i fremmed land. Vestlige diplomater jeg møtte i Nairobi sa hendelsene var nøy planlagt. «Du må anta at amerikanerne var involvert i alle stadiene,» sa en høytstående diplomat til meg. «Ved å transportere fanger til Etiopia fikk USA et praktisk og hemmelig sted de kunne sende sine avhørsledere til.»

Over hele verden – med så mye fokus på USAs fangebehandling – er det ikke tvil om noe har endret seg. For eksempel finnes det ikke lenger hemmelige CIA-fengsler i Europa. Europeisk luftrom blir ikke lenger brukt i like stor grad til fangetransporter. Men denne amerikanske praksisen ble til fordi USA politisk sett ikke har vært komfortable med at vanlige domstoler skulle bestemme om terrormistenkte var skyldige eller ikke. Inntil det skjer et politisk skifte, med andre ord inntil USA finner en akseptabel måte å håndtere terrorister på innenfor rettsapparatet, finnes det ingen andre alternativer.

Flere år etter 11. september er USA fortsatt i krigstilstand, og tar beslutninger ut fra det grunnlaget. Som leder for Senter for terrorlovgivning ved St. Mary’s University i Texas, Jeffrey Addicott, fortalte meg har ikke jakten på et nytt juridisk paradigme blitt prioritert: «Lov og rett har etter mitt syn sisteprioritet, som i enhver krig. Jeg mener at i enhver krig er din fremste interesse å nøytralisere fienden, deretter å samle inn etterretningsinformasjon for å nøytralisere fienden enda mer, for til slutt å stille for retten de mest skyldige. Generelt sett skjer sistnevnte etter at krigshandlingene er over.» For Addicott, som er tidligere juridisk rådgiver for de amerikanske spesialstyrkene og fortsatt gir råd til Pentagon ved forskjellige anledninger, har det blitt begått tabber i den juridiske tilnærmingen. Men en hard tilnærming er påkrevd: «Disse folkene er mordere. De ønsker å drepe oss en gros hvis de får muligheten. Dette er ikke et sjakkspill. Dette er ikke en akademisk øvelse. Det er virkeligheten.»

DET VEDVARENDE PROBLEMET for USAs ønske om å føre kampen mot terrorisme med militære midler og militær lov, er at mange allierte – særlig de europeiske landene – er forpliktet gjennom grunnlov eller annet lovverk til å utprøve USAs handlinger innenfor rettssystemet. Kjensgjerningene som i 2003 ble avdekket av dommerne i Milano, antyder at Silvio Berlusconis regjering godkjente den mest berømte CIA-bortføringen på europeisk jord: bortføringen av den egyptiske forkynneren Abu Omar i mai 2003 (Se egen sak). Uansett om bortføringen ble godkjent eller ikke av politikerne, kan domstolene erklære den ulovlig og de involverte som kidnappere. Rettssaken som ble påbegynt i Milano i sommer kan gi svært detaljerte avsløringer av hele rendition-programmets lovlighet. Rettssaken ble foreløpig utsatt til denne måneden, fordi Italias grunnlovsdomstol må vurdere om anklagerne har avslørt italienske statshemmeligheter i etterforskningen. Anklagerne ber retten om å overholde de grunnleggende rettsprinsippene i Europa – at ingen folkevalgt regjering har rett til å beordre en handling som bryter med landets skrevne lov, uansett om det gjelder hemmelige statsinteresser. Bortføringen av Abu Omar var sannsynligvis et brudd på italiensk lov, av den enkle grunn at den var en arrestasjon utført uten rettslig grunnlag. Men, som anklagerne har påpekt, er hensikten en skjerpende omstendighet – transportere en mistenkt over landegrensene til et annet land, der han etter all sannsynlighet kom til å bli torturert. Dette bryter ikke bare med FNs konvensjon mot tortur, men også Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

USA har undertegnet den samme konvensjonen mot tortur. Og forbudet mot sende personer til steder der de kan bli utsatt for tortur, har alltid vært akilleshælen i rendition-programmet – hovedsakelig fordi terrormistenkte har så systematisk blitt torturert i land som Egypt, Syria, Algerie og Marokko, at det strider mot all fornuft å tro at tortur ikke vil forekomme hvis en nylig utpekt terrorist blir overført til deres varetekt. USA har forsvart rendition-programmet med at de alltid har fått garantier fra steder som Egypt, om at fangene ikke vil bli torturert. Problemet er, som jeg oppdaget, at nær sagt alle som er involvert i rendition-programmet har insistert på dette. I min bok, Ghost Plane, intervjuet jeg amerikanske diplomater, CIA-tjenestemenn og ansatte i Det hvite hus som fortalte meg at løftene om å avstå fra tortur var en bløff. I år møtte jeg en høytstående CIA-tjenestemann som igjen bekreftet det jeg mistenkte: svært få i CIA trodde de overførte fangene ble godt behandlet.

Tyler Drumheller, CIA-leder for hemmelige operasjoner i Europa fra 2001 til 2005, sa at forsikringen om at tortur ikke ville bli brukt var hyklersk, når det dreide som om slike land med notoriske menneskerettighetsrulleblad: «Når du overlater noen til et annet land, kan du ikke si at vi forventer at du behandler dem på denne måten.» Hvis du vet hvordan et land har behandlet fanger i fortiden, da «må du være ærlig på at dette kommer til å være en del av det. Du kan si vi ba dem om å ikke gjøre det, og de sier det, men du må være ærlig med deg selv og si at det ikke finnes noen måte vi kan garantere at de kommer til å gjøre det.»
Det er på et vis kun teoretiske problemer. Problemet er at bortføringsofrene i stor grad har forblitt spøkelser. De har blitt til skygger, til folk som har forsvunnet og som har en skjebne vi bare kan gjette oss fram til. Hvis de snakker er det ofte gjennom offisielt publiserte tilståelser vi ikke kan stole på.

(…)