Glamour og hard virkelighet i Venezia

Venezias 64. filmfestival: På Lido, der ute hvor Luchino Visconti filmet Thomas Manns Døden i Venedig. Luksushotellene. Badeteltene. Hattene. Og nå i 2007? Fremdeles badetelt. Men også gyllenbrune bikinikropper. Unge rike italienere.

Og Hotell Excelsior. Vanessa Redgraves smil idet hun passerer. Brad Pitts kakidress og villige autografpenn. Angelinas skrått smilende hode over naken rygg full av tatoveringer. Og overalt festivalens blankbarberte vakter – «gorillaene» med ørepropper. Men bak dem alle, der langs hotellveggen, den gamle mannen med utseende som om han var fra Auschwitz: kortbarbert hode, gråhvit stripet «fangedrakt» og sandaler. Eller kom han ut fra vaskeriet på hotellkjøkkenet? Liten, tjenerkledd med langkost, blikket duknakket mot bakken, der han glir unnselig forbi innimellom de høyhelte solbrillehodene, med feiebrettet, og rasker raskt opp rasket på hotellpromenaden. Gløtter opp på meg med og kameraet, før han forsvinner bortetter.

Så mye for glamouren. Her var det kinovisning fra 8.30 til 02.00. Seks saler, og videoskjerm ute på plassen. Ang Lee (som vant), Ken Loach, Eric Rohmer, Woody Allen, Ridley Scott, Brian De Palma, Kenneth Branagh, Peter Greenaway, Bernardo Bertolucci… Sistnevnte fikk en spesiell Gull-løve på festivalens 75. års dag. Festivalen («Mostra») – som også æret italienske Michelangelo Antonionis død med noen av hans filmer – oppsto med et initiativ fra fascisten Mussolini tilbake i 1932. La meg ta for meg en del av filmene:

The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford av regissør Andrew Dominik tok for seg tog- og bankrøveren som i femten år herjet i USA før han ble myrdet i 1882.
Overbevisende filmatisk med dugg-fokuserte nattscener på togsporet, intense og langsomme tagninger, samt musikk av bl.a. John Cage. Men mest av alt overbeviser det velspilte psykologiske dramaet, filmens imponerende ansiktsmimikk, og bruk av språklig sjargong. Brad Pitt er fabelaktig, men det er karakterskuespillet til Casey Affleck (Robert Ford) som sitter i deg lenge etter filmen: Fords enorme beundring for Jesse, dette naive fjeset, ønsket om også å være noe, og hans kujonaktighet. Mimikken der han kryper under latterliggjøringen er mesterlig. Man ser han har erfaring fra roller innen independent film. Noter ham for Oscar. Ford skyter Jesse i bakhodet så det smeller inn i veggbildet han nettopp tørker støv av – der han i speilbildet så seg siktet på, men ensom blant illojale bandemedlemmer trett lar seg skyte ned. Ford får sin berømmelse og skuddpremiens 10 000 dollar. Han ble kujonen som deretter (ifølge filmen) spilte teaterrollen om skuddscenen 800 ganger (!). Men etter hvert ble han pepet ut som den kujonen han var – og selv skutt ned for dette i 1892.

Vi kan forstå Fords beundring. Brad Pitt (også medprodusent) lager en Jesse James i likhet med balladen: «He took from the rich, and gave to the poor // He had a hand, a heart, a brain.» Men faktisk ble Jesse dypt hatet så lenge han levde. Legenden oppsto for alvor først, som Jean-Luc Godard¹ påpeker, da Jesse, i likhet med Billy The Kid, ble skutt ned bakfra. Sjekk forgjengeren The True Story of Jesse James fra 1957 av Nicholas Ray – også her ble togscenene filmet med en overnaturlig atmosfære.

Kvalitetsmessig er det lite å si om The Hunting Party av amerikanske Richard Shepard – med Richard Gere i hovedrollen. Tross all applausen og mediedekningen, var dette et mislykket forsøk på å lage politisk film. Tv-journalisten spilt av Gere søker langt inne i Serbia etter «Radovan Karadži?», og finner ham – noe verken FN, NATO eller CIA virkelig prøver på ifølge filmen (fordi de har gjort avtaler med slike krigsforbrytere…). Det gode poenget vannes totalt ut av en sammenblanding av humor og alvor, gorillaaktige serbere, utroverdige scener og en porsjon kjærlighet og død – eller starterklæringen: «Bare det mest utrolige er sant.»

Og det er lite å si om Brian De Palmas Redacted – en film som forteller hvor slemme enkelte amerikanske soldater kan være i Irak. Noe vi som leser europeiske aviser vet allerede. Vi vet hva man gjør på slike steder som Abu Graib. Muligens hans hjemmepublikum i USA trenger å vite mer hva som kan utføres av soldater i amerikansk uniform.

Men amerikansk film har mer: Todd Haynes’ I'm Not There fremstiller Bob Dylans liv spilt av 6 forskjellige skuespillere (Cate Blanchett, Richard Gere……). Som regissøren selv påpeker om Dylan: «Underveis skapte han stadig nye identiteter, nettopp for å unnslippe en identitet.» I likhet med Brad Pitt henter stjernene ytterligere inn litt av legendens berømmelse. Visuelt skifter denne filmen mellom farger og svart/hvitt, tidskoloritten er tydelig. Vi ser den ofte forargende og misforståtte Dylan stadig opprøre og fornye seg. Selv om amerikansk moral og media forsøkte å stagge ham. En kurositet: Ifølge siste nummer av det norske tidsskriftet AGORA,² ble nettopp denne mystiske sangen som filmen henter tittelen fra, bare innspilt en gang (1956), og aldri sunget senere.

Så over til fransk film på festivalen: Claude Chabrol klarer nok en gang å stimulere filmgleden i deg. I La Fille coupée en deux [«jenta som ble delt i to»] ser vi en ung blond tv-kvinne (Ludivine Sagnier) dras mellom den bortskjemte millionærarvingen og den eldre selvopptatte forfatteren. Hun elsker sistnevnte, men han ønsker bare en elskerinne. Hun tar derfor til takke med bortskjemtgutten, men sjalusidrap og avvisning følger. Mesterlig driv over filmen. Men. Står forholdet mellom tv-vertinnen og den berømte forfatteren til troende? Eller er det et typisk sujett for dagens eldre regissører? Ifølge noen på Venezias Lido er dette en ny trend i Frankrike – unge kvinner ønsker gjerne eldre menn.

Franskmenn er opptatt av ung kjærlighet. Men Eric Rohmer skuffet med sin siste film Les Amours d'Astrée et de Céladon. Den gamle auteurens film om en kjærlighetshistorie fra 1600-tallet lignet ble en borgerlig naiv romanse av langsom forutsigbar karakter. Noe minner om Hamiltons Bilitis (1977). )Men noe ufølsom må jeg ha vært, skal vi tro Cahiers du Cinéma som nylig viet denne franske filmen atskillig spalteplass.

Langt bedre fransk materiale finner vi i Arnaud Desplechins³ dokumentar L'Aimée – om hans fars sørgelige tap av sin mor som liten. Moren var sykepleier og pleiet tuberkuløse til hun ble rammet selv. Syk under hjemmebesøk hos guttens besteforeldre, betraktet hun bare sønnen fra vinduet der han lekte i samme bakgård. Han ble oppdratt av tanten. Et nidkjært portrett av en forgangen tid, en «morløs» manns følelser, stadige besøk på graven, loftsrydding i gamlehuset. Den eldre mannens besøk på gamle tomter veksles med brungamle fotografier fra samme sted. Tonen er varm mellom far og sønn der ved bordet når den eldre forteller – en dokumentar på sporet av en tapt tid. – Men skaper et slikt dokumentararbeid distanse eller nærhet til Desplechins egen historie? Regissøren svarer meg på dette spørsmålet: «Personlig kjenner jeg en takknemlighet for at mine foreldre valgte å ville kjenne meg.» Ja, filmen berører to universelle og beslektede følelser – sorg og takknemlighet.

Deretter tre filmer av politisk format virkelig verdt å nevne:

I filmen It's a Free World av britiske Ken Loach får vi oppleve nettopp det motsatte – at friheten bare gjelder de med god bakgrunn, riktig statsborgerskap, og rett nettverk. Hovedrollen spilles av den foretaksomme engelske blondinen som etter å ha blitt brutalt oppsagt, selv starter et lukrativt rekrutteringsbyrå. Med motorsykkel og skinnjakke tråler hun London på jakt etter arbeid for innvandere. Utlendinger fra Polen, Iran og andre land, plukkes hver morgen ut fra jobbkøene og kjøres ut til Londons fabrikker. Rekrutteringen skjer etter hvert i gråsoner, hun blåser i lov og byråkrati, og hjelper illegale immigranter. Men hun blir selv lurt, og havner i gjeld til arbeiderne. Til slutt blir hun like kynisk som hennes arbeidsgiver tidligere var mot henne. Til slutt får hun selv å smake volden hun utsetter andre for.

Loach påpekte under påfølgende pressekonferanse, at i London tjener sjefen for Barclays Bank 40 millioner euro i året, mens mange bare har 4 euro i timen. Loach antyder som regissør et kosmopolitisk lynne. Men ønsker han oss alle som verdensborgere med like rettigheter, eller mer et globalt «green card»? Det ble dessverre ikke tid til spørsmålet.

Den kinesiske dokumentaren San [«Paraply»] av Du Haibin viser oss verden for enkelte fabrikkarbeidere i Kina. En politisk dokumentar med få ord, her sier bildene nok. Detaljerte filmsekvenser følger hverandre fra paraply-produksjonen. Nærbilder av unge kinesiske arbeidere: hender, nåler, symaskiner, knapper, sømmer, stenger, rammeverk, montasjer, pakking. Kjappe ansettelser, strenge regler, korte pauser, unge fra landsbygda slukt opp av industrien. Og i fritiden: Sjenerte blikk fra naive unge, på betongplassen (??), eller nattelangs nede i supermarkedet. Disse menneskene uten muligheter har ennå ikke blitt immigranter, de har ikke kommet seg til Loach sitt London – eller blitt renholdsarbeidere på Venezias promenade.

Mest politisk inntrykksfull er filmen Sous les Bombes [«Under bombene»] av fransk-libanesiske Philippe Aractingi:
Her filmes det faktisk under krigen i Libanon i fjor sommer! En fiksjonsfilm midt på slagmarken. Aractingis drama dreier seg om den arabiske moderne kvinnen som leter etter sin sønn sør i Libanon, etter bombenedslaget som jevnet hjemmet med jorden. Ja, her i filmen eksploderer bomber på virkelig. Blant raketter som treffer, hvem er virkelig lidende og hva er skuespill? I likhet med Michael Winterbottom (Veien til Guantanamo) viser Aractingi oss klipp fra virkelige hendelser. Lang leting på vei i en taxi, stadige mobilsamtaler, overklassemoren i blå tett kjole uten skaut, taxisjåføren som følsomt hjelper til på uframkommelige utbombede veier, hotellnatten med den rå erotiske scenen i krigssonen. De leter blant andre ofre, på skoler, klostre, sykehjem, kaféer, og utspør militært personell. I en scene ser vi virkelige blodrennende trekister flyttes på. FN-tropper, militære bevegelser – nei, dette er ikke bare betalte skuespillere og studiolandskap, men virkelige ofre, virkelige bomber, virkelige bombekratere, og virkelige ruiner.

Aractingi møter stående applaus etter filmen – en film som ble vist utenom konkurranseprogrammet. En følelsessterk og samtidig lavmælt poengtert film – noe annet enn TV-reportasjen med Jan Egeland gående i de samme ruinene.

Venezia er byen med alle turistkameraene, museene, biennalene og kanalene. Men bak røde løpere, galla, fans, blitzlys og penger – er det også plass til stor filmkunst. For som Ridley Scott (Blade Runner, Final Cut, 2007) sa her på Lido, skaper den store kulturindustrien også rom for smalere independentfilm.

Ja, det er kanskje som med de fattige, at de smale filmene havner i skyggen av oppmerksomheten. Men uten oppmerksomhet ingen film. Og uten hotellene, ville ikke en gammel stripekledd på promenaden hatt arbeid med kosten.

(…)