Jakten på en annen sosialisme

For hver dag som gikk tok Ernesto Che Guevara stadig større avstand fra troen han opprinnelig hadde hatt på Sovjetunionen og den sovjetiske formen for marxisme. I et brev fra 1965 til sin venn Armando Hart (som senere ble Cubas kulturminister), kommer han med krass kritikk av «den ideologiske saueflokkmentaliteten» som viser seg på Cuba med utgivelsen av sovjetiske lærebøker for marxistisk undervisning. Dette synspunktet delte Guevara på denne tiden med Fernando Martínez Heredia, Aurelio Alonso og deres venner ved Filosofisk instituttet ved Universitetet i Havanna, som sto bak tidsskriftet Pensamiento Crítico. Disse lærebøkene – som han kaller «sovjetiske mursteiner» – «har den ulempen at de ikke tillater deg å tenke selv: partiet har allerede gjort det for deg og du må fordøye det.»¹

Det blir stadig tydeligere at han søker en ny metode. En annerledes måte å bygge opp sosialismen på, som er mer radikal, rettferdig og solidarisk.

SKRIFTENE TIL «CHE» er ikke et ferdigstilt system. Det er ikke snakk om noen fullkommen argumentasjon som har svaret på alt. På mange områder – demokratisk sosialisme, bekjempelse av byråkrati – er hans betraktninger ufullendte, ettersom de ble avbrutt av hans død i 1967. Men som Martínez Heredia med rette understreker: «Det ufullendte ved Ches tenkning […] har til og med noen positive sider. Den store tenkeren er der, og peker på forskjellige problemer og mulige retninger å gå i […], samtidig krever han av sine kamerater at de skal tenke, studere og kombinere teori og praksis. Det blir, når man virkelig har tatt dem innover seg, umulig å dogmatisere tenkningen hans og gjøre den til en […] spekulativ bastion […] av læresetninger og oppskrifter.»²

I en første periode – mellom 1960 og 1962 – nærer Guevara store forventninger til «broderlandene» med en såkalt «virkelig sosialisme». Etter noen besøk i Sovjetunionen og de østeuropeiske landene, og etter å ha fått oppleve de første årene av overgangen til sosialismen på Cuba, blir han stadig mer kritisk. Han gir flere ganger uttrykk for sin uenighet, ikke minst under den berømte «Alger-talen» i 1965. Men det er fra og med 1963-64 – under den store økonomidebatten på Cuba – at vi for første gang ser hans forsøk på å formulere en annerledes tilnærming til sosialismen.
Under denne debatten oppstår det altså et skille mellom tilhengerne av en slags «markedssosialisme» med uavhengige bedrifter og fokus på rentabilitet (som i Sovjetunionen), og Guevara som tar til orde for en sentralisert planlegning, bygget på sosiale, politiske og etiske kriterier. Snarere enn å satse på utbytte og på markedsbestemte priser, foreslår han å gjøre enkelte goder og tjenester kostnadsfrie. Imidlertid er det en problemstilling som forblir nokså uavklart i Ches innvendinger: Hvem skal fatte de grunnleggende økonomiske beslutningene? Med andre ord dreier det seg om spørsmålet om demokrati i planlegningsprosessen.

På dette området, som på så mange andre, byr Guevaras nylig utgitte upubliserte dokumenter på nye perspektiver. Det dreier seg om hans Kritiske bemerkninger til Lærebok i politisk økonomi som ble utgitt av Vitenskapsakademiet i Sovjetunionen (utgitt på spansk i 1963) – en av disse «mursteinene» som han kritiserte i sitt brev til Hart. Disse bemerkningene ble redigert under hans opphold i Tanzania og særlig i Praha, mellom 1965 og 1966. Det er ikke en bok, ikke en gang et essay, men en samling utdrag fra det sovjetiske verket, etterfulgt av kommentarer – gjerne syrlige eller ironiske.³

LENGE, SVÆRT LENGE, har man ventet på utgivelsen av dette dokumentet. Gjennom flere tiår var det «ikke i omløp». I beste fall har enkelte cubanske forskere fått lov å kikke i det og sitere noen passasjer.⁴ Takket være Maria del Carmen Ariet Garcia fra Studiesenteret Che Guevara i Havanna som har strukturert det, er det nå tilgjengelig for interesserte lesere. Denne utvidede utgaven inneholder dessuten annet upublisert materiale: et brev til Fidel Castro fra april 1965 som fungerer som forord til boken; noen noter om Marx’ og Lenins skrifter; et utvalg av protokollene fra samtaler mellom Guevara og hans samarbeidspartnere i Industridepartementet (1963-65) – som allerede til dels ble publisert i Frankrike og Italia på 70-tallet; brev til forskjellige personer (Paul Sweezy, Charles Bettelheim); utdrag fra et intervju med det egyptiske tidsskriftet El-Taliah (april 1965).

Verket vitner både om Guevaras frigjorte sinn og om hans kritiske avstand til «den virkelige sosialismen», i tillegg til hans søken etter en radikal løsning. Den viser også hvilke begrensninger hans tenkning har.

Vi kan begynne med det følgende: Che hadde på dette tidspunktet – vi vet ikke om hans analyse av temaet hadde kommet lenger i 1966-67 – ennå ikke forstått problemet med stalinismen. Han mener at Russlands begrensninger på 60-tallet skyldes Lenins Nye økonomiske politikk (NEP)! Riktignok tror han at dersom Lenin hadde fått leve lenger – «han gjorde den feil å dø», noterer Che humoristisk – ville han ha rettet opp de største tilbakeskrittene den medførte. Like fullt holder han fast på overbevisningen om at innføringen av kapitalistiske elementer gjennom NEP medførte katastrofale tendenser, som gikk i retning av å gjeninnføre kapitalismen i Sovjetunionen i 1963.

Likevel er det ikke alt som er helt uinteressant ved Guevaras kritikk av NEP. Den sammenfaller noen ganger med en kritikk av venstreopposisjonen (i Sovjetunionen) i perioden 1925-1927. For eksempel når han konstaterer at «de overordnede allierte seg med systemet og ble en privilegert kaste». Men det er helt klart at den historiske hypotesen som holder NEP ansvarlig for de pro-kapitalistiske tendensene i Leonid Brezjnevs Sovjetunionen, ikke holder mål. Ikke at Guevara ikke er oppmerksom på Stalins ødeleggende rolle. I en av de kritiske bemerkningene, finner vi denne presise og slående formuleringen: «Stalins forferdelige historiske forbrytelse» var at han «neglisjerte den kommunistiske opplysningen og innførte en ubegrenset autoritetskult». I den grad dette er en utilstrekkelig analyse av stalinismen som fenomen, er det i alle fall en kategorisk avvisning.

I SIN «ALGER-TALE», krevde Che Guevara at landene som utga seg for å være sosialistiske, måtte avvikle «sine stilltiende overenskomster med de utbyttende landene i Vest», en praksis som førte til skjeve handelsforholdet for befolkninger som kjempet mot imperialismen.⁵ Dette spørsmålet dukker flere ganger opp igjen i hans Kritiske bemerkninger til den sovjetiske læreboken. Mens forfatterne av dette offisielle verket roste «den gjensidige bistanden» mellom sosialistiske land, ser den tidligere industriministeren på Cuba seg tvunget til å konstatere at dette ikke stemmer over ens med virkeligheten: «Dersom den proletariske internasjonalismen gikk i bresjen for handlingene til hvert enkelt sosialistisk land […], ville den ha vært vellykket. Men internasjonalisme har blitt erstattet med nasjonalisme (det være seg fordi man er en stormakt eller en liten nasjon), eller man har underkastet seg Sovjetunionen […]. Dette svekker alle de hederlige drømmene til verdens kommunister.»

Noen sider senere – i en ironisk kommentar om lærebokens hyllest til arbeidsfordelingen mellom sosialistiske land, bygget på et «broderlig samarbeid» – påpeker Guevara: «Det vepsebolet som Comecon⁶ er, fornekter denne påstanden gjennom sin praksis. Teksten refererer til et ideal som utelukkende kan etableres gjennom en virkelig innføring av proletarisk internasjonalisme, men denne er dessverre fraværende i dag.» På samme måte konstateres det bittert i en annen passasje at man i forholdene mellom land som utgir seg for å være sosialistiske, finner «fenomener som ekspansjonisme, urettferdig handel, konkurranse, til en viss grad utbytting, og utvilsomt at de svake statene underkastes de sterke.»

Og til slutt, når manualen snakker om «byggingen av kommunismen» i Sovjetunionen, stiller kritikeren følgende retoriske spørsmål: «Er det mulig å bygge opp kommunismen i ett eneste land?» En annen kommentar går i samme retning: Lenin – påpeker Che med tydelig referanse til «sosialismen i ett eneste land» – «har tydelig bekreftet revolusjonens universelle karakter, noe som deretter har blitt fornektet».⁷

MESTEPARTEN AV GUEVARAS kritikk av den sovjetiske «læreboken» ligger nært opp til hans økonomiske tekster fra perioden 1963-64: forsvar av sentral planlegning for å motarbeide verdiloven og de selvstendige fabrikkene som fungerer i henhold til markedslovene; forsvar av kommunistisk opplysning for å motvirke virkningene av individuelle monetære stimuli. Videre uttrykker han sin bekymring for fabrikkledernes materielle interesser, som han betrakter som et tegn på korrupsjon.
Guevara beskriver planlegningen som ryggraden i sosialismens oppbygningsprosess, siden den «frigjør mennesket fra sin tilstand som økonomisk gjenstand». Men han innrømmer – i brevet til Fidel – at på Cuba, «deltar ikke arbeiderne i utformingen av planen.»

Hvem bør planlegge? Debatten fra 1963-64 hadde ikke gitt noe svar på dette spørsmålet. Det er på dette området at vi finner den mest interessante utviklingen i de kritiske bemerkningene fra perioden 1965-66: I noen passasjer framholdes helt tydelig prinsippet om et sosialistisk sosialdemokrati der de store økonomiske beslutningen blir tatt av befolkningen selv. «Massene», skriver Che, må delta i utformingen av planen, mens dens gjennomføring er en rent teknisk affære. I Sovjetunionen, mener han, har forståelsen av planen som «en økonomisk beslutning tatt av massene, som er bevisste sin rolle» blitt erstattet av en form for placebo, der de økonomiske styringsmekanismene bestemmer alt. Massene, fortsetter han, «skal ha muligheten til å styre sin egen skjebne, bestemme hvor mye som skal spares og hvor mye som skal gå til forbruk». Den økonomiske teknikken må operere med tall – som folket har bestemt seg for – og «massenes samvittighet må sikre at den blir fullbyrdet».

Dette temaet kommer igjen flere ganger: Arbeiderne, skriver ham, folket generelt, «skal ta stilling til de store problemstillingene i landet (vekstrate, sparing/forbruk)», selv om planen i seg selv skal utarbeides av spesialister. Dette svært så mekaniske skillet mellom økonomiske beslutninger og hvordan de settes ut i livet kan diskuteres, men gjennom slike formuleringer nærmer Guevara seg helt tydelig ideen om en demokratisk-sosialistisk planlegning. Han trekker ennå ikke alle de politiske konklusjonene – demokratisering av makten, politisk mangfold, organisasjonsfrihet – men man kan ikke nekte for betydningen av denne nye visjonen for det økonomiske demokratiet.⁸

MAN KAN BETRAKTE disse notene som en viktig etappe på Guevaras kurs mot et kommunistisk/demokratisk alternativ til den sovjetiske modellen. En kurs som ble brutalt avbrutt i oktober 1967 av de bolivianske morderne som sto på CIAs lønningsliste.

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Dette brevet, som lenge forble upublisert, er gjengitt i Nestor Kohan, Ernesto Che Guevara. Otro mundo es posible (Ernesto Che Guevara. En annen verden er mulig), Nuestra America, Buenos Aires, 2003, ss. 156-158.

2 Che, el socialismo y el comunismo» (Che sosialismen og kommunismen), i Pensar el Che (Å tenke Che), Centro de Estudios sobre América–Editorial José Marti, Havana 1989, bind II, s. 30.

3 Ernesto Che Guevara, Apuntes criticos a la economia politica (Kritiske notater til økonomipolitikken), Ocean Press, Editorial de Ciencias Sociales, La Havane, 2006.

4 Les Carlos Tablada, El pensamiento economico de Ernesto Che Guevara (Ernesto Che Guevaras tanker om økonomi) (30 opplag siden 1987; den siste på forlaget Ruth Casa Editorial, Panamá, 2005); Orlando Borrego, El camino del fuego (Ildens vei), Ed. Imagen Contemporánea, Havana, 2001.

5 Ernesto Che Guevara, Obras 1957-1967 (Skrifter 1957-1967), François Maspero, Paris, 1970, bind II, s. 574.
Comecon eller CMEA, en forkortelse for Council for Mutual Economic Aid, er rådet for gjensidig bistand, et slags fellesmarked for landene med «realsosialisme».

6 I motsetning til de «internasjonalistiske» prinsippene som Lenin hadde forsvart, ble denne politiske teorien, forsvart av Stalin i 1924, vedtatt på den 14. kongressen til Det sovjetiske kommunistpartiet, den 18. desember 1925.

7 Det er interessant å legge merke til at i diskusjonene med samarbeidspartnerne fra Industridepartementet som ble trykket i samme utgivelse, finner man gjentatte ganger at Guevara forsvarer prinsippet om fri diskusjon. I tråd med dette, understreker han under en debatt i desember 1964: «Det er ikke mulig å tilintetgjøre en holdning med makt, dette hemmer intelligensens frie utvikling.» (…)